I 2008 besluttet Stortinget å erstatte flåten av F-16 kampfly med det nye 5. generasjons kampflyet F-35 Lightning II. I skrivende stund har Ørland hovedflystasjon mottatt 15 av totalt 52 fly, og Luftforsvaret har erklært F-35 delvis operativt (IOC).

Etter planen skal flyet være fullt operativt (FOC) i 2025, og Norge vil da ha en kampflykapabilitet med et potensiale som langt overgår det vi tidligere har hatt. Samtidig har den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa blitt mer krevende. Russland opptrer mer selvhevdende og har vist både evne og vilje til å forfølge sikkerhetspolitiske målsetninger med makt. Nordområdene og Arktis har fått fornyet strategisk relevans, og regionen er i økende grad blitt en arena for internasjonal konkurranse. Kolahalvøya er hjemmebase for en rekke av Russlands strategiske ubåter, og regionen er helt sentral for Russlands strategiske avskrekkelse og nukleære andreslagsevne. Den russiske Nordflåtens oppdrag er hovedsakelig å forsvare andreslagsevnene, og i tilfelle konflikt med NATO vil Russland forsøke å skape en buffersone som strekker seg fra Barentshavet ned mot Nord-Atlanteren for å holde NATO på armlengdes avstand, kjent som det russiske bastionforsvaret.

De siste årene har Russland anskaffet og utviklet nye våpen som gjør at landet har en realistisk evne til å etablere bastionforsvaret og oppnå regionale militære målsettinger. Her spiller utviklingen innen langtrekkende presisjonsvåpen en særlig viktig rolle. Russland er i besittelse av moderne kryssermissiler som kan ramme mål i hele Norge og Europa. Disse er det i tillegg vanskelig å forsvare seg mot. Samtidig er russiske luftvernsystemer blant de mest avansert i verden og har svært lang rekkevidde. Dette betyr at Russland har mulighet til å projisere militærmakt over hele Norge og samtidig i stor grad nekte oss tilgang til luftrommet over store deler av Nord-Norge fra sitt eget territorium.

Denne artikkelen tar for seg hvordan F-35 passer inn i dette sikkerhetspolitiske bildet. Den starter med å se på hvordan flyet påvirker norsk evne til avskrekkelse og deretter analyseres hvordan det kan påvirke krisestabiliteten i en tilspisset situasjon. Til slutt deles noen betraktninger rundt et fremtidig operasjonskonsept for bruk av F-35. Men, først må vi se litt på hva en F-35 faktisk er i stand til.

F-35 - noe kvalitativt nytt

F-35 gir noe kvalitativt nytt sammenlignet med F-16. Lavsignatur, eller “stealth” som det populært kalles, trekkes ofte frem som det som virkelig skiller F-35 fra såkalte 4. generasjons kampfly. Lavsignatur innebærer ikke at F-35 blir usynlig, men det blir langt vanskeligere å oppdage. Dette gir en stor fordel fordi en F-35 kan finne og engasjere en motstanders fly før det selv blir oppdaget og fordi det får langt bedre evne til å bryte gjennom motstanderens luftvern. I tillegg har F-35 avanserte aktive og passive sensorer som gjør at piloten får god situasjonsforståelse og oversikt over stridsfeltet. Avansert nettverksutstyr gjør også at flyet kan kommunisere og dele viktig informasjon med andre fly og bakke-enheter i sanntid. F-35 vil kunne bære flere forskjellige våpensystemer, deriblant det nye missilet «Joint Strike Missile» som er under utvikling av Kongsberg. Dette er et kapabelt missil som kan benyttes mot både sjø- og bakkemål, og har rekkevidde på over 500 kilometer.

F-35 er altså en potent våpenplattform som kan operere effektivt i krevende trusselmiljøer hvor F-16 raskt må gi tapt. Flyet har en gjennombruddsevne og sensorkapasitet som langt overgår det vi tidligere har hatt, og det kan derfor løse flere nye oppdragstyper. Samlet betyr dette at F-35 er et robust verktøy som gir norske beslutningstakere større fleksibilitet og nye muligheter både under krisehåndtering og krig.

Avskrekking gjennom nektelse og straff

Avskrekking handler om å overbevise en mulig motstander om at kostnaden ved å benytte militærmakt mot oss vil overskride den potensielle merverdien eller gevinsten. Den avskrekkende part forsøker altså å påvirke beslutningsprosessene til motparten slik at denne velger å forfølge sine interesser uten å bruke press eller militærmakt. Tradisjonell norsk sikkerhetspolitikk baserer seg på to avskrekkende pilarer. For det første skal det norske forsvaret forsøke å nekte, eller i det minste bremse, et russisk angrep inntil allierte forsterkninger er på plass. Vi prøver altså å påvirke den russiske beslutningsprosessen ved å skape tvil rundt hvor enkelt det vil være å oppnå militære målsettinger. Dette kalles avskrekkelse gjennom nektelse. Deretter skal våre allierte komme oss til unnsetning og forsøke å slå tilbake russiske styrker og påføre kostnad. Dette kalles avskrekkelse gjennom gjengjeldelse eller straff. F-35 påvirker dette bildet på flere måter:

• For det første innebærer kombinasjonen av rekkevidde, hastighet og sensorkapasitet at F-35 kan bidra til langt forbedret situasjonsforståelse i store deler av vårt operasjonsområde, både over tid og i akutte situasjoner. Dette gjør at beslutningstakere på alle nivåer kan ta bedre og mer tidsriktige avgjørelser som enten kan være med på å redusere spenningen eller bidra til å tegne et bilde overfor våre allierte av at terskelen for aktivering av NATOs Artikkel 5 er overskredet. Dette er særlig viktig i situasjoner hvor motparten aktivt forsøker å skape tvil rundt den reelle situasjonen gjennom for eksempel å bruke hybride virkemidler.
• For det andre innebærer F-35 økt kampkraft som gjør Norge bedre i stand til å motstå et militært angrep fra øst. Luftforsvarets hovedoppgave er å kjempe om kontroll over luftrommet. Selv om Norge neppe kan klare å kontrollere luftrommet alene over tid i en konflikt mot en overlegen motstander, kan F-35 utfordre russisk luftkontroll på en langt bedre måte enn vi tidligere kunne. Den viktigste nyvinningen på dette området er at F-35 har en reell mulighet til å engasjere og nøytralisere russisk langtrekkende luftvern, noe som gjør det vanskeligere for Russland å nekte oss tilgang til luftrommet. F-35 kan også bidra i striden på sjøen og på land. Flyet kan effektivt engasjere bakkemål og utrustet med Joint Strike Missile har det en realistisk evne til å ramme selv godt beskyttede skip. Her kan det likevel oppstå et samtidighetsproblem, siden kampen om luftkontroll vil bli vanskelig og krever stor oppmerksomhet. Gitt at enkelte Russiske skip også er beskyttet av luftvern med svært lang rekkevidde, vil arbeidet med dette sannsynligvis også måtte foregå i sjødomenet. Dette betyr at det kanskje ikke blir like aktuelt å drive nærstøtte i tradisjonell forstand til landstyrkene i fremtiden. Likevel vil økt evne til å utfordre Russisk kontroll over luftrommet også gi indirekte merverdi for alle forsvarsgrenene i form av større handlefrihet og lavere risiko for angrep fra Russiske fly.
• For det tredje er Norge det eneste NATO-landet som grenser til Russland i nordområdene og ofte snakker man om at Norge er NATO i nord. Økt nasjonal kampkraft og evne til å samle informasjon, gjør Norge bedre i stand til å bidra til alliansens situasjonsforståelse og eventuelt forsvare NATOs nordflanke på egen hånd til allierte styrker er på plass. Egen evne til å håndtere daglige operasjoner, episoder og kriser, kan også bidra til at USA og andre NATO-land ikke ser seg nødt til å operere egne styrker i Barentshavet regelmessig. Norge kan altså i større grad holde NATO på avstand. Dette har flere fordeler fordi Norge har en god tradisjon med å balansere avskrekkende og tillitsskapende tiltak, og ikke blir oppfattet som en trussel alene.
• For det fjerde åpner F-35 for en ny dimensjon i norsk avskrekkelse. Luftforsvarets tradisjonelle operasjonskonsept for luftmakt er basert på at F-16 skal fly defensive patruljer og møte motstanderens fly og landstyrker etter hvert som de krysser inn på norsk territorium. Dette skyldes blant annet at det er svært risikabelt å fly F-16 innenfor våpenrekkevidden til moderne russisk luftvern. Lavsignatur endrer dette bildet. F-35s evne til å bryte gjennom avanserte luftvernsystemer kan utnyttes til å angripe militært viktige mål i bakre områder. Siden russiske våpensystemer, både når det gjelder kryssermissiler og luftvern, har svært lang rekkevidde, kan det hende at enkelte kritiske mål også vil befinne seg på russisk side av grensen. F-35 legger altså til rette for at norske kampfly i langt større grad enn tidligere kan benyttes til å slå tilbake og påføre angriperen kostnad der det svir mest. Vårt nye kampfly åpner altså døren for at norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i tillegg til å avskrekke gjennom nektelse, kan basere seg på avskrekkelse gjennom straff.

Krisestabilitet

Selv om Norge og NATO ikke har planer om å angripe Russland, kan våre defensive militære tiltak likevel bidra til å skape usikkerhet rundt våre hensikter. I tillegg kan misoppfatninger, misforståelser og overreaksjoner øke sannsynligheten for at hendelser, kriser og konflikter kommer ut av kontroll og eskalerer selv om ingen av partene i utgangspunktet ønsket krig.

I denne sammenhengen er begrepet krisestabilitet sentralt. Krisestabilitet handler om hvor langt stater kan gå i å demonstrere styrke uten at man selv fremprovoserer en krig ingen av partene egentlig ønsket. Kriser er stabile så lenge ingen av sidene vurderer at krig vil være fordelaktig og samtidig ikke tror at motstanderen vil velge å gjennomføre et forkjøpsangrep. Derimot blir kriser fort ustabile dersom noen av partene vurderer at en forkjøpskrig kan gi store gevinster eller kan hindre at motstanderen kommer i en fordelaktig situasjon. Ustabiliteten vil forsterkes i situasjoner preget av manglende kommunikasjon, dårlig situasjonsforståelse, usikkerhet, tidsnød og en oppfattelse av at krig begynner å bli uunngåelig.

I denne sammenhengen kan F-35 påvirke krisestabiliteten i Nordområdene på minst tre måter:

• For det første vil en effektiv avskrekkende terskel være med å øke stabiliteten, fordi det vil være vanskeligere for Russland å oppnå militære målsettinger og det kan potensielt bli mer kostbart. Isolert sett vil derfor F-35s økte kampkraft som nevnt over kunne redusere risikoen for krig fordi den høyner den avskrekkende terskelen.
• For det andre er stabiliteten avhengig av at vi er i stand til å beskytte våre kampflybaser effektivt. F-35 er en svært kapabel våpenplattform som Norge selv omtaler som en strategisk ressurs. Da er det rimelig å forvente at Russland også vurderer at norske F-35 utgjør et militært problem som helst bør elimineres før vi får brukt flyene i kamp. Det er selvsagt utenkelig at Russland vil gjennomføre et overraskelsesangrep mot Norge utelukkende for å ødelegge våre kampfly, men i en tilspisset situasjon mellom NATO og Russland må vi være forberedt på at Russland vil angripe basene og flyene våre med langtrekkende kryssermissiler på et tidlig tidspunkt i konflikten. Dersom basene våre er dårlig forsvart og det derfor er enkelt å ta ut flyene, blir drivkraften for å angripe tidlig naturlig nok enda sterkere. Effektiv beskyttelse av kampflybasene våre er derfor en forutsetning for at F-35 skal kunne yte effektiv motstand etter et angrep. Her spiller eget langtrekkende luftvern en sentral rolle, men dette må kombineres med andre aktive og passive tiltak som for eksempel tidlig varsling, armerte hangarer, kamuflasje, narretiltak og spredningskonsepter. Godt forsvarte baser kan altså bidra til å øke krisestabiliteten dersom det skaper tvil rundt hvor enkelt det vil være å ødelegge flyene våre på bakken i et forkjøpsangrep.
• Til slutt må vi arbeide for at våre forsvarstiltak ikke gjør Russland unødvendig usikker på våre og NATOs hensikter, fordi dette kan føre til motreaksjoner og en potensiell tilspissing av situasjonen i nord. Dilemmaet, eller det såkalte sikkerhetsdilemmaet, ligger altså i hvordan Norge og NATO kan øke sin egen sikkerhet militært, uten å selv fremprovosere økt spenning, kriser, eller i verste fall krig. I denne sammenhengen er det Russlands atominfrastruktur på Kolahalvøya som er mest relevant. Dette fordi en overhengende trussel mot den nukleære andreslagsevnen kan sette russiske beslutningstakere i en situasjon der aktivering av bastionforsvaret kan fremstå som det minst risikable av flere dårlige alternativer. Selv om Russland ikke frykter at Norge skal angripe, må vi tydelig signalisere at Norge ikke vil være et springbrett for et forkjøpsangrep fra NATO. Dette er selvsagt også bakgrunnen for tradisjonell norsk beroligelsespolitikk.

Den teknologiske utviklingen hvor våpen, både russiske og vestlige, får økende presisjon og svært lang rekkevidde, utfordrer krisestabiliteten fordi det blir vanskeligere å skille mellom en offensiv og en defensiv innretning. Likevel må vi ikke glemme at en moderne forsvarskrig alltid vil være en dynamisk veksling mellom forsvar og angrep mot motstanderens svake eller kritiske punkter. Det er nok også nærliggende å tro at Russland forventer at NATO og Norge vil forsøke å angripe russiske styrker som del av en forsvarskrig. Nøkkelspørsmålet vi står overfor er derfor hvordan vi kan signalisere at F-35 er i stand til å ramme viktige militære mål som strategisk luftvern, uten at det fremstår som forberedelser til et angrep og en trussel mot atominfrastrukturen. Det norske Forsvaret jobber med denne problemstillingen hver eneste dag. Først og fremst er norsk tilstedeværelse i nord en normalsituasjon, og hovedmengden av treningen med kampfly foregår fra Nordland og sørover. I tillegg forholder Forsvaret seg til alle internasjonale varslingsregimer for større øvelser og det er begrensninger på alliert aktivitet nært grensen til Russland. På denne måten er det norske operasjonsmønsteret både forutsigbart og gjennomsiktig. Det bør det fortsette å være.

Mot et norsk operasjonskonsept for F-35

I tiden frem mot FOC i 2025 er det viktig at Forsvaret utarbeider et tydelig operasjonskonsept for hvordan F-35 skal benyttes. Dette blir ofte en debatt om konseptet skal være defensivt eller offensivt, noe som kan være problematisk fordi begge ordene er ladet og debatten derfor i alt for mange tilfeller dreies mot å bli et spørsmål om intensjon. I stedet må Forsvaret se mot etablerte militære prinsipper, og fokusere på hvordan vi kan utfordre motstanderens svake punkter mens vi selv beskytter våre egne svakheter. Dette handler om å utnytte luftmaktens iboende styrker som hurtighet, rekkevidde og fleksibilitet på en måte som best gjør oss i stand til å forsvare oss mot en moderne trussel. Vi er avhengig av å utfordre det strategiske luftvernet på et tidlig stadium av konflikten. Dette vil kreve en fellesoperativ tilnærming, og vi må sørge for at prosesser og strukturer på alle nivåer i Forsvaret er innrettet for å skape størst mulig effekt på kortest mulig tid. Effektive fellesoperasjoner vil kreve tett samarbeid mellom alle forsvarsgrenene i årene som kommer for å sikre at utvikling av utstyr, prosedyrer og taktikk blir samkjørt. Kravet til rask reaksjonstid innebærer også at enkelte viktige avgjørelser må være tatt på forhånd, slik at det er mulig å skape effekt også i de mest krevende trusselscenariene hvor vår situasjonsforståelse og evne til å kommunisere er utfordret.

Helt til slutt innebærer det strategiske potensialet at norske politikere også må ta nøye stilling til hvordan de ønsker å benytte F-35 som et sikkerhetspolitisk redskap. Effektiv utnyttelse av kapabiliteten vil kreve innsats fra alle nivåer, men retningen må komme fra toppen for å sikre at verktøyet brukes på en måte som er i tråd med norske målsetninger og interesser.

Foto: Forsvaret

Denne artikkelen var først publisert i Luftled 3-2019.