Et slag for offisersutdanningen

Den sikkerhetspolitiske situasjonen ble dramatisk endret med Russlands invasjon av Ukraina, og kaster nytt lys over Forsvarets utvikling, modernisering og omorganisering. Særlig omorganisering av utdanningssystemet for fremtidens offiserer bør revurderes, da begrunnelsen for utdanningsreformen var innsparinger og omprioritering av penger fra utdanning til operativ evne.[1] Denne ble iverksatt mot daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens anbefaling om å frede Forsvarets utdanningssystem til implementeringen av ny ordning for militært tilsatte og innføringen av offisers- og spesialistkorps var ferdigstilt. En uheldig beslutning. Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at utdanningen av offiserer må forbedres, da krig i liten grad har vært en del av beslutningsgrunnlaget som ledet frem til utdanningsreformen. Videre vil jeg peke på at både indre og ytre faktorer taler for å se på hvordan vi utdanner offiserer, med hensikt å sikre at vi er best mulig forberedt på en eventuell krig, som jo er hensikten med en organisasjon som Forsvaret.

Status og ambisjon

Sannsynligheten for krig fremstår å ha blitt vektet som usannsynlig i analysen som lå til grunn for utdanningsreformen. Gitt dette kan vi konkludere på følgende måte: Det er ikke sannsynlig at norske offiserer vil bli benyttet i krig, og derav gitt ansvaret for å administrere statlig voldsutøvelse. Derfor har vi ikke behov for høyere utdanning hos offiserer. Vi som nasjon vurderer altså muligheten for krig som så lav at vi er villige til å ta konsekvensen av å spare penger på offisersutdanning. En vurdering som i så fall må revurderes etter de siste måneders hendelser.

Utdanningsreformen ble iverksatt under implementeringen av ny ordning for militært tilsatte. Denne reformen siktet mot å dele arbeids- og ansvarsoppgavene mellom spesialister og offiserer. En god ambisjon til tross, har det tydelige skillet uteblitt. Forsvaret mangler fortsatt en tydelig definisjon av ansvarsfordelingen mellom spesialist- og offiserskorpset, og det er derfor naturlig og helt udramatisk å beskrive omstruktureringen av utdanningssystemet som forhastet. Dette forsterkes av rådet Forsvarssjefen gav i sin tid. Jeg har selv beskrevet offiseren som «[…] generalisten som gjennom å lære av spesialistene skaper forståelse for de virkemidlene som er til rådighet, og basert på en analytisk vurdering av situasjonen kan anvende disse for å oppnå en ønsket effekt».[2] En beskrivelse som delvis samsvarer med Samuel P. Huntingtons definisjon av offiseren som ansvarlig for «the management of violence», med ansvar for å organisere, utruste og trene militære enheter, planlegge aktiviteter og retning for operasjoner.[3] Definisjoner er viktige og bør være premisser for utviklingen av en utdanningsmodell.

Dersom vi kan definere offiseren som en administrator av statlig voldsutøvelse, er det åpenbart at det er behov for tett politisk kontroll av, og tillit til, offiserer som yrkesgruppe. Dette kombinert med vi som nasjon håper og ønsker at offiseren sjeldent eller aldri skal utøve sin profesjon i en krig, medfører at flere av våre nærmeste allierte derfor prioriterer store ressurser på å utdanne sine offiserer for det vi ønsker å unngå – krig. For våre allierte innebærer dette offisersutdanning som tilsvarer 1/3 av yrkeslivet som studenter.[4] Dette bekreftes av Usman Aslam i analysen «Grunnleggende offisersutdanning – et alliert perspektiv»[5], hvor det også kommer tydelig frem at våre fremste allierte tar utgangspunkt i en akademisk grad før de starter den livslange militære profesjonsutdannelsen av sine offiserer.

Offiserens behov for utdanning og kompetanse ansees som viktig hos våre nærmeste allierte og ambisjonsnivået settes høyt. Dette gjør også dekanen ved Forsvarets høgskole, Saira Basit, som i sin replikk til diskusjonen om den doktorale offiser beskrev sin ambisjon for hva offiseren bør kunne, med oppsummeringen; «[…] kunne nok om teammedlemmers fagområder til å kunne lede teamet, få teamet til å samarbeide, og kunne se taktikk, operasjoner, strategi og politikk i sammenheng».[6] Utfordringen er at etter utdanningsreformen fremstår sannsynligheten for å oppnå dette ambisjonsnivået som urealistisk.  Offiserer er etter fullført sjefskurs og graden oberst gitt totalt 4 ½ års militærutdanning, alternativt i underkant av 2 ½ år dersom de allerede har en akademisk grad. Til sammenlikning, under halvparten av den utdanningen en kollega i den amerikanske hæren kan forvente. Våre viktigste allierte satser på utdannelse av sine offiserer. En satsning som er direkte motstridende av den analysen vi har gjort i Norge før vi reformerte utdanningen i Forsvaret. Dette indikerer at vår analyse har vektet flere faktorer annerledes enn våre allierte.

Ytre og indre utfordringer

Omfordelingen av økonomiske midler fra utdanning til operativ struktur ble forklart som en styrkning av operativ evne og en forflytning av midler til Forsvarets kjernevirksomhet. Denne omfordelingen indikerer et ønske om å styrke den utøvende delen av Forsvaret, men da uten utdannede offiserer til å administrere dette. Altså en løsning som fokuserer på stridsteknisk og taktisk nivå, ikke de øvre nivå som operasjonelt og strategisk. En prioritering som fremstår som utfordrende, særlig sett i lys av de pågående russiske operasjonene i Ukraina, hvor foreløpige analyser synliggjør konsekvensene av mangler på operasjonelt og strategisk nivå. Disse nivåene kan således defineres som offiserens nivå og selve grunnlaget for at våre allierte prioriterer høyt utdannede offiserer. Det er med andre ord direkte motsetninger mellom hva vi gjør og hva vi sier vi ønsker å oppnå.

Hvordan vi konkludert med at Forsvarets operative evne styrkes gjennom utelukkende fokus på stridsteknisk og taktisk nivå er vanskelig å forstå. Mulige årsaker kan være at vi aldri har hatt et rendyrket offiserskorps, og derfor har fremelsket enhetsbefalet og stridsteknisk nivå. Som også Dag Henriksen bemerker med at det over tid har blitt «[…] en for stor kulturell og kompetansemessig gravitasjon mot det stridstekniske og taktiske nivået».[7] Dette har sannsynligvis også blitt forsterket gjennom vår rekrutterings- og forfremmingsprosess hvor vi har antatt at en dyktig lagfører også vil bli en dyktig troppssjef, med samme analyse videre oppover i hierarkiet. Tydelig eksemplifisert gjennom hvordan viktigste kvalifiseringskriteriet til HR-sjef i Hæren (G1) er tjeneste som bataljonssjef. Dette kan ha resultert i at vi ikke har sett verdien av akademisk utdanning for å utvikle et profesjonelt offiserskorps, med konsekvens at enhetsbefalet har levert dårlige militærfaglige råd inn mot utdanningsreformen. Uavhengig av årsak, er det uheldig for Forsvarets evne til å møte fremtidens utfordringer. Til dette kreves høyere utdanning.

Vårr manglende tradisjon for et kompetent offiserskorps og likhetstegnet vi har satt mellom offiserer og enhetsbefalet er viktig for å forstå hvorfor vi har endt opp i nåværende situasjon med både en ny ordning for militært tilsatte og en parallell reform av Forsvarets utdanningssystem. Mangelen på offiserer med fokus på de høyere nivåene og helheten kan over tid ha bidratt til at vi, som etat, har levert militærfaglige råd som gradvis kan ha undergravet politisk ledelses tiltro til hvilken effekt og verdi et kompetent offiserskorps har, også i fred. Eksempelvis har Forsvaret blitt pålagt betydelig modernisering for å ta i bruk ny teknologi og øke den operative evnen[8], noe vi gjentatte ganger har slitt med å oppnå. Sannsynligvis grunnet årsakene fremhevet av Dag Henriksen med mangler i kompetanse og analytisk fleksibilitet på nivåene over de taktiske kompetansemiljøene.[9] Dette kan i så fall ha påvirket beslutningstakernes tillit til offiserskorpset, hvor politikernes manglende tillit til offiserskorpset dermed kan ha vært utslagsgivende for kuttet i militær utdanning.

Utdannede offiserer for økt operativ evne

Tillit kan grovt deles i to kategorier: Tillit til offiserskorpsets faglige dyktighet som militære ledere og fagpersoner, og tilliten til at offiserskorpset underlegger seg politisk styring. Basert på militærmaktens historie i Norge og militærets entydige underleggelse av sivil kontroll,[10] ansees sistnevnte som uproblematisk og tillit vil her diskuteres som tillit til offiserskorpsets faglige dyktighet. Dersom en aksepterer min tidligere argumentasjon om at vi med ordning for militært tilsatte har innført ett offiserskorps[11] er det ikke rart politikerne mangler tillit til offiserskorpsets faglige dyktighet.

Politikernes forståelse av hva faglig dyktighet innebærer vil ta utgangspunkt i enhetsbefalet, da som utøvere av statlig voldsmakt, i tråd med Huntingtons beskrivelse av et spesialistkorps.[12] Ettersom det er vår tradisjon eksisterer det heller ingen forventning eller forståelse for at offiserskorpsets skal inneha evne og kompetanse til å administrere statlig voldsutøvelse. Våre folkevalgtes forventning ligger altså på stridsteknisk og taktisk utførelse, ikke overordnet operasjonelt og strategisk nivå. Noe som vil bety at forståelsen for offiserens nivå, det operasjonelle og strategiske, og verdien offiseren gir som administrator av statlig voldsmakt – ikke eksisterer. Med denne forståelsen er det lett å konkludere med at offiserskompetanse kan sidestilles med statsvitenskap forøvrig. En tankerekke som nødvendigvis vil ende med konklusjonen om at offisersutdanning ikke tilfører økt operativ evne eller effekt.

Dersom ikke offiserskorpset selv klarer å legitimere eget eksistensgrunnlag og behovet for utdanning og spesialiserte utdanningsinstitusjoner, er veien kort for å fylle Forsvaret med akademisk kompetanse uten militær etterutdanning. Noe som også er blitt løftet i debatten rundt den doktorale offiser, hvor Anders Romarheim trekker frem viktigheten og verdien av offiserer med høyere akademiske grader i samfunnsdebatten og utviklingen av sikkerhets- og forsvarspolitikk.[13] Hans analyse av antall doktorale offiserer møtes raskt av generalmajor Reichelt som presiserer at Forsvarets sanitet dobler antallet doktorale offiserer med sin kompetanseorganisasjon.[14] Med erfaring fra Forsvarets sanitet er jeg godt kjent med viktigheten og verdien av organisasjonens medisinere og fagspesialister. Samtidig må vi, som Huntington, skille mellom militære profesjonsutøvere og utøvere av andre profesjoner.[15] For det er forskjell på forskerkompetanse og militær kompetanse. Debatten rundt den doktorale offiseren poengterer dette, godt oppsummert av Palle Ydstebø, med at kritisk tenkning ikke hjelper om en ikke har peiling på det det tenkes om.[16]

Det er en svakhet at utdanningsløpet til offiseren ikke følger et løp som kan lede til en doktorgrad i militærmakt. Det gjør etatens tilgang på denne kompetansen tilfeldig, og understreker min oppfatning at vi ikke anerkjenner akademisk kompetanse generelt, og med det heller ikke militær akademisk utdanning. For om det er noe utdanningsreformen har tydeliggjort er det at utdanning er uviktig i den videre utvikling av Forsvaret. Som Jan Fredrik Berggrav peker på, aksepterer vi uten problemer at en offiser mangler kompetanse, noe vi ikke gjør for noen andre profesjoner.[17] Dette gjelder, i mine øyne mer på operasjonelt og strategisk nivå enn på de mer praktiske stridstekniske og taktiske nivåene. Da alle forstår viktigheten av kompetanse for å kunne fly et kampfly og seile en fregatt, men forståelsen for konsekvensene ved manglende strategisk og operasjonell kunnskap ikke er like opplagt. Særlig i fredstid.

Der Berggrav er skeptisk til ettårig krigsskole, tror jeg at den kan bidra til mangfold i offiserskorpset og være en kosteffektiv løsning på innsteget til offiserens profesjonsutdanning. Her forutsetter jeg at løsningen er sammenlignbar med våre allierte, hvor det å utdanne offiserer innebærer livslang læring og utdanning. Videre forutsetter jeg at det er profesjonens krav og behov, fremfor et utelukkende fokus på innsparing av midler, som definerer innholdet. En slik tilnærming vil også bidra til mer breddekompetanse på lavere nivå, og derved større sannsynlighet for kreativ problemløsning. Det vil gi større evne til å møte det uforutsette i hele Forsvaret, og med det også økt operativ evne. Merk at  det her er vesentlig at innføringen i den militære profesjon ikke stopper etter det ene året på krigsskolen, og at videreutdanning før eventuell stabsskole er essensielt.

For å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene verden nå står overfor, har vi i Forsvaret behov for akademisk utdanning og tenkning, noe som også er en fellesnevner i alle replikkene rundt den doktorale offiseren. Som Steinar Skaar fastslår, er det et prekært behov for å revidere utdanningsreformen for å se om vi faktisk klarer å utdanne de offiserene og spesialistene vi trenger i fremtiden.[18] I denne revisjonen bør vi også se på antallet vi utdanner, slik at vi møter det nye sikkerhetspolitiske verdensbildet. Godt poengtert av Helje Borud når han slår et slag for å satse på kompetanse.[19] Med et utdanningsløp som ligner det britiske eller amerikanske, vil vi kunne øke både antall og kompetanse, samtidig som vi gir offiserene selvtillit og forutsetning for å løse jobben. En slik løsning forutsetter selvfølgelig at utdanning er noe vi ønsker for vårt nye offiserskorps.

Veien videre

Jeg har i dette innlegget argumentert for at tanken om å styrke operativ struktur på bekostning av fremtidens profesjonsutøvere, fremstår som lite gjennomtenkt og basert på feilaktig vekting av viktige faktorer i beslutningsprosessen. Ikke minst er sikkerhetssituasjonen etter 24. februar 2022 dramatisk endret, og selv Tyskland viser nå en vilje til å styrke sitt forsvar som overgår det noen kunne forestilt seg i 2021.[20] I dette bildet fremstår utdanningsreformen som en særdeles dårlig vurdering, med konsekvenser som ikke kan vente på forsvarskommisjonen. Offiserens rolle med å administrere statlig voldsutøvelse kommer ikke til sin rett på taktisk nivå, og blir utfordrende og vanskeligere når det løftes til operasjonelt og strategisk nivå. Om vi ikke raskt gjør noe med hvordan vi tenker om offisersutdanning bør vi forkaste dagens doktriner, og heller satse for fullt på stridsteknisk utførelse av en eventuell krig – ikke ulikt måten vi har operert på gjennom vårt engasjement i Afghanistan.

[1] Prop. 151 s (2015-2016) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-151-s-20152016/id2504884/?ch=1

[2] Eskestrand, Syver (2021). Fremtidens offiserer. Stratagem https://www.Stratagem-no/fremtidens-offiserer/

[3] Huntington, Samuel P. 1981. The Soldier and the State: The Theory and Politics of Civil-Military Relations. Cambridge: Harvard University Press.

[4] Huntington, Samuel P. 1981. The Soldier and the State: The Theory and Politics of Civil-Military Relations. Cambridge: Harvard University Press.

[5] Aslam, Usman (2022). Grunnleggende offisersutdanning – et alliert perspektiv. Stratagem https://www.stratagem.no/grunnleggende-offisersutdanning-et-alliert-perspektiv/

[6] Basit, Saira (2022). Replikk: Hva innebærer det at en del av Forsvaret er en høyskole?. Stratagem https://www.stratagem.no/hva-innebaerer-det-at-en-del-av-forsvaret-er-en-hoyskole/

[7] Henriksen, Dag (2022). Tre perspektiver på utvikling av Forsvarets utdanningssystem. Norsk militær tidsskrift, nr. 1, s. 22-33.

[8] Prop. 14 s (2020-2021) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-14-s-20202021/id2770783/?ch=1

[9] Henriksen, Dag (2022). Tre perspektiver på utvikling av Forsvarets utdanningssystem. Norsk militær tidsskrift, nr. 1, s. 22-33.

[10] Bjerga, Kjell Inge, i Per M. Norheim-Martinsen (red.). 2019. Det nye totalforsvaret. Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS.

[11] Eskestrand, Syver (2020) . Militærordningen: Fremtidens offiserer må utvikle seg. Forsvarets forum https://forsvaretsforum.no/haeren-utdanning/militaerordningen--fremtidens-offiserer-ma-utvikle-seg/129943

[12] Huntington, Samuel P. 1981. The Soldier and the State: The Theory and Politics of Civil-Military Relations. Cambridge: Harvard University Press

[13] Romarheim, Anders (2021). Den doktorale offiser. Stratagem https://www.stratagem.no/den-doktorale-offiser/

[14] Reichelt, Jon (2022). Replikk: Den doktorale offiser. Stratagem https://www.stratagem.no/replikk-den-doktorale-offiser/

[15] Huntington, Samuel P. 1981. The Soldier and the State: The Theory and Politics of Civil-Military Relations. Cambridge: Harvard University Press

[16] Ydstebø, Palle (2022). Replikk: Den doktorale offiser. Stratagem https://www.stratagem.no/replikk-den-doktorale-offiser-5/

[17] Berggrav, Jan Fredrik (2022). Replikk: Kompetanse er ikke viktig, hadde det vært viktig ville vi vært villige til å betale for det. Stratagem https://www.stratagem.no/replikk-kompetanse-er-ikke-viktig-hadde-det-vaert-viktig-ville-vi-vaert-villig-til-a-betale-for-det/

[18] Skaar, Steinar (2022). Utdanningsreformen: Best når det gjelder, eller bare godt nok?. Stratagem https://www.stratagem.no/utdanningsreformen-best-nar-det-gjelder-eller-bare-godt-nok/

[19] Borud, Helje (2022). Kompetanse: Den riktige investeringen for langvarig effekt. Stratagem https://www.stratagem.no/kompetanse-den-riktige-investeringen-for-langvarig-effekt/

[20] https://forsvaretsforum.no/f-35-tyskland-utenriks/tyskland-vil-kjope-kampfly-fra-usa/253612

Artikkelen ble først publisert i Norsk Militært Tidsskrift (NMT).

Foto: Andreas Hauge. Soldaten i felt. 1960. s 273, hentet fra Nasjonalbiblioteket.