I begynnelsen av mai 1942 ble hangarskipet USS Yorktown hardt skadet av bomber og torpedoer i Korallhavet. Det amerikanske skipet hadde nettopp spilt en avgjørende rolle i et sjøslag nordøst for Australia, hvor USA lyktes med å stanse Japans fremmarsj mot Port Moresby i Papua Ny-Guinea. Men seieren kom med en høy pris, ettersom USS Yorktown var kritisk skadet etter slaget. Så betydelige var skadene, at japanerne internt rapporterte at skipet var senket. Men USS Yorktown holdt seg flytende, og ble slept tilbake til Pearl Harbor, der dommen fra marineingeniørene var nedslående: reparasjonene ville ta minst seks måneder.
Andre Verdenskrig tillot imidlertid ikke den slags romslige tidsrammer. Noe som ble enda mer presserende, fordi Japanske styrker akkurat da planla et angrep på Midway-atollen. Dermed hadde øverstkommanderende for den amerikanske stillehavsflåten, Chester W. Nimitz, desperat behov for alle tilgjengelige skip, for å motstå offensiven. Hans beskjed til marineingeniørene på Pearl Harbor var krystallklar: «You have three days». Hvilket fremsto som en umulig oppgave. Men skipsverftets arbeidere kastet seg over utfordringen med en intensitet som skulle vise seg å være avgjørende for krigens gang.
Hundrevis av arbeidere jobbet døgnet rundt. Hull i skroget ble tettet, dekket midlertidig reparert, og nødvendige systemer satt i stand. Under et ekstremt tidspress, null tid til planlegging, og med minimal hvile. Men også med et brennende engasjement og dyp forståelse for hva som sto på spill. På rekordtid, under 72 timer etter ankomst, var USS Yorktown tilbake på det åpne hav, med kurs for Midway. Der skulle skipet vise seg å spille en avgjørende rolle, da det bidro til å senke to japanske hangarskip. Noe som snudde Stillehavskrigen i amerikansk favør.
Som forfatter av boken «De flinkeste slutter, en diplomats beretning om systemparadokset», fascineres jeg av slike hendelser. Fordi episoden viser hva som er mulig å få til når vi mennesker må. Til forskjell fra hva vi ellers er vant med i vårt moderne samfunn, hvor få ting av betydning lar seg gjøre på 72 timer. I kjernen av dette finner vi systemparadokset. Paradokset som rir det norske samfunnet som en mare, hvor system-verdien anses som større og viktigere å forsvare, enn verdien av menneskene som fyller samfunnssystemene våre med innhold.
Systemparadokset hadde ingen plass når USS Yorktown skulle lappes sammen. Politikk, administrasjon, rapportering, evaluering, uante mengder hensyn og rigide prosesser fikk ikke ta plass. Kreativitet, skaperkraft og handlekraft var satt fri, i kombinasjon med at målet var tydelig for alle involverte. Blod, svette slit og tårer – mot ett felles mål. Dermed viser denne hendelsen mennesket på sitt beste, i arbeidslivet. Det er ikke vanskelig å forestille seg den stolthet skipsverftets arbeidere må ha kjent på da USS Yorktown seilte av gårde, klar til kamp, på rekordtid.
I dag er dette 82 år siden. 82 år med samfunnsutvikling og fremvekst av stadig mer kompleksitet. Ikke bare har samfunnet vårt blitt mer komplekst, samfunnssystemene våre har også det. Selv vi mennesker, som individer, har blitt mer komplekse. Hver og en av oss, i oss selv, og i felleskap, på tvers av generasjoner. Hvilket er en konsekvens av den stadig raskere utviklingen som finner sted rundt oss. En utviklingshastighetsøkning som har akselerert siden steinalderen gikk over i jordbruksrevolusjonen etter 2,5 millioner år. Dernest gikk det kun 7000 år før menneskeheten var over i bronsealderen, og 2000 år videre til jernalderen. Før det bare tok 400 år til antikken var i gang.
Trenden er åpenbar. Menneskeheten brukte lang tid på å komme opp i fart. Men når tempoet først var etablert, rant vi gjennom den ene epoken etter den andre. Middelalderen, renessansen, reformasjonen og opplysningstiden fløy forbi, i et historisk perspektiv. Før romantikken og industrialiseringen banket på døren.
Dette er utfordrende på mange vis. Blant annet fordi det gjør fellesskapet fra en generasjon til den neste stadig mindre felles. Fordi hastighetsøkningen i seg selv også gjør at vi får færre felles referansepunkter, og stadig mer ulike opplevelser av både samfunn og verden rundt oss, på tvers av generasjoner. Likevel er det én ting som aldri har forandret seg, selv ikke i moderne tid. Og det er at det handler om mennesker. Og kun dette. Det er bare mer krevende å se, i dag, fordi det er lettere enn noen gang å gå seg vill i systemenes opplevde betydning, og i kompleksitetens lammende tilstedeværelse.
I dette står statsvitenskapen sentralt, som en av hammerne vi mennesker velger å bære med oss gjennom livet, med referanse til Maslows Hammer. Fordi vi normalt definerer statsvitenskapens rolle som det å tilføre kompleksitet, som et uttrykk for stabilitet. Der mange mennesker, men ikke alle, vil gravitere mot systemiske forklaringer i søken etter å unngå det menneskelige kaos. Hvilket blir til styring i stedet for ledelse. Men nå, som den gangen på Pearl Harbor, er menneskene fortsatt alt som er. Og mennesker fungerer betraktelig bedre under ledelse enn under styring.
Men i mange tiår har kompleksiteten presset seg ned over oss, med stadig nye oppgaver og nye hensyn. Inntil menneskene nærmest forsvinner, bak politiske strategier, byråkrati, administrasjon, regler og direktiver. System, system, system. Inntil menneskene nærmest ikke lenger vet om de produserer resultater eller mer jobb. Verdi eller kostnad. Fordi kompleksiteten i seg selv gjør det bortimot umulig å se forskjell. Spesielt fra et kontor på Stortinget, med blikket festet på en lagfører i Halkavarre skytefelt i Finnmark.
I kjernen av dette finner vi spenningsfeltet mellom kontroll og kaos. Et spenningsfelt som også dro i hver sin retning i de 72 timene der Pearl Harbors skipsverftsarbeidere reparerte USS Yorktown. En 72 timers kamp mellom kaos og kontroll. Slik et samfunn også alltid er. Bare at i vår tid har kontroll vunnet. Kontrollbehovet har gått av med seieren og samfunnssystemet taper, ironisk nok, fordi det motsatte var intensjonen. Men et samfunnssystem som forsøker å fjerne det menneskelige kaos vil ubønnhørlig også visne under vekten av egne strukturelle paradokser.
En rekke forfattere har skrevet om dette. I boken "Escape from Freedom" (1941) utforsker Erich Fromm hvordan menneskets ønske om kontroll over livet sitt kan føre til undertrykkelse, autoritære systemer og tap av frihet. Han hevder at frykten for usikkerhet driver mennesker til å søke sikkerhet gjennom kontroll, ofte på bekostning av andre. Og i "Beyond Good and Evil" og andre verk, kritiserer Friedrich Nietzsche moralfilosofien og samfunnssystemer som søker å kontrollere individets natur. Han argumenterer for at menneskelig vilje og kreativitet ofte blir hemmet av et overdreven kontrollbehov, som han ser som en form for frykt og svakhet.
Med dette som bakgrunn var det ikke sjokkerende at behovet for litt kaos var en gjenganger under tillitsreformuken nå i november. Hvor tillit i offentlig sektor sto på agendaen. For uten litt menneskelig kaos er det ikke noe menneskelig igjen. Og da blir det ikke mye innovasjon eller nye arbeidsmetoder heller – slik tillitsreformen tar til orde for. Det blir ikke engang mennesker av det. For uten litt menneskelig kaos vil ikke menneskene lenger være med. De slutter i stedet. Fordi vi mennesker normalt ikke orker å jobbe for lenge under andre menneskers stadig økende kontrollbehov.
Men dessverre er det dette som preger styringen av Norge i dag. Med den konsekvens at vi har blitt et land hvor sterke velmenende krefter med ellers gode intensjoner har gjort det til sin livsoppgave å tillegge stadig mer kontroll og system. For å vise at de selv er flinke. Vise at de selv «er på saken». Delvis drevet frem av medier som også har sine gode intensjoner, men som ikke forstår at fravær av feil også blir til fravær av rett. Enten vi vil eller ei. Selvsagt skjedde det feil under reparasjonene av USS Yorktown. Problemet er at det motsatte er verre. Fordi det endelige resultatet av den akkumulerte mengden politisk og byråkratisk kontroll og system blir til tau som strammer så altfor hardt. Rundt halsen på menneskene som faktisk skal gjøre jobben. Som skal lappe sammen vår USS Yorktown. Enten disse menneskene er offiserer, sykepleiere, lærere, sosialarbeidere, kommunalarbeidere med mer.
Dermed er vi blitt et land som systemoptimaliserer mer enn hva vi menneskeoptimaliserer. Hvilket utgjør hele forskjellen mellom uunngåelig langsiktig nedgang på den ene siden, og langsiktig menneskelig og samfunnsmessig bærekraft på den andre. For i et systemoptimaliserende samfunnssystem premieres mennesker for å behage systemet slik det er. Inntil systemet ikke lenger behager menneskene. Mens i et menneskeoptimaliserende system er menneskene alltid i sentrum. I et slikt samfunnssystem er systemet alltid litt mistroisk overfor seg selv. Begrunnet i at enhver aktør på systemets innside alltid vet at systemer og kontroll er et resultat av nødvendighet, og ikke av gudommelig inngripen. Og derfor alltid må brukes og bygges med måte. Det må ledes, ikke styres.
Ansatte i Forsvaret, og Forsvaret selv, er som andre deler av offentlig sektor dypt berørt av denne altomfattende forskjellen. Enten det er gjennom politikere som beslutter at Forvaret skal lokaliseres der hvor mennesker ikke vil være, til prosesser, regler og administrasjon som indirekte og direkte gjør at vi får stadig mindre ut av hver enkelt ansatt. Hvilket for Forsvaret sin del blir til stadig mindre kampkraft per ansatt. Likevel er det systemisk logisk, innenfor vår etablerte systemlogikk, at den enkelte bestanddel ser det som sin oppgave å tilføre mer kompleksitet. Problemet er at det menneskelig sett likevel er dypt problematisk, og dermed også dypt problematisk for systemet selv.
Nå som dette misforholdet sakte men sikkert begynner å bli mer anerkjent i norsk offentlighet, vil som regel svaret fortsatt ligge innenfor systemets allerede etablerte logikk: Mer kontroll og mer system, ikke mindre. Men vi kan ikke kontrollere oss ut av et problem vi kontrollerte oss inn i. I dagens norske samfunnssystem hadde ikke USS Yorktown blitt reparert på 72 timer. Det er ikke sikkert vi hadde det klart det på 7200 timer engang. Derfor må selve logikken endres. Fra systemsentrisk, til menneskesentrisk. Så lett, men så vanskelig. Det handler om å fjerne tauet fra menneskene som skal gjøre jobben. For først da kan vi klare å løse problemene våre effektivt, samt utvikle oss. For vi har menneskene til å få USS Yorktown klar på 72 timer vi også. Men i systemparadokset lar det seg ikke gjøre, uansett hvor mange mennesker vi kaster inn i oppgaven.
Men, det er ikke krig nå, kan du si. Vel, det er det dessverre alltid. Det er alltid krig. I fravær av krig med våpen er det bare en evig kamp med andre midler, i en urolig og uforutsigbar verden. Vi har ikke råd til å mistolke et øyeblikks stillhet med evig ro. Vi har gjort det før og det kostet oss friheten. Men det er dette kompleksitet og systemoptimalisering i et rikt land gjør. Selv om historien om USS Yorktown forteller oss at når presset er på sitt høyeste, er det ikke systemene som redder oss, men menneskene – deres kreativitet, dedikasjon og evne til å samarbeide om felles mål. I krig og fred likeså. Derfor må vi spørre oss selv; har vi glemt hva som egentlig skaper resultater? Har vi mistet troen på den menneskelige skaperkraften til fordel for rigide strukturer og uendelige prosesser? Det er mye som tyder på det.
Foto: Johanne Søstuen / Forsvaret
