Ukraina-krisen øker spenningen mellom NATO og Russland. Hvordan kan en ny kald krig se ut.
De siste ukene har vi sett Moskva bruke militærmakt for å tvinge Ukraina til å underkaste seg en russisk innflytelsessfære og forandre den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Ukraina kan kanskje virke langt unna Norge, men Russlands skamløse maktbruk vil få følger for det sikkerhetspolitiske klimaet i Europa og forholdet mellom NATO og Russland. Jeg ønsker å advare om at en ny øst-vest spenning er farligere og mer ustabil enn den var under den kalde krigen. Kjernen i denne ustabiliteten er begge parters følelse av sårbarhet.
Det beste eksempelet på denne ustabiliteten er situasjonen rundt de baltiske landene. Fra NATOs side oppfattes disse landene som svært utsatt for russisk aggresjon. Det er militært sett svake stater som det er vanskelig å komme til unnsetning, og de ligger på et relativt lite landterritorium med grense mot Russland. Fra et russisk perspektiv er dette området også sårbart. Fra den estiske grensen til sentrum av St. Petersburg, Russlands nest største by, er det bare 150 km. Til Moskva, kjerneområdet til den russiske stat, er det 600 km. Selv om dette er relativt lange avstander for angrep med bakkestyrker, vil det, fra et russisk perspektiv, gi NATO et utgangspunkt for et direkte angrep på Russland og utplassering av langtrekkende våpensystemer.
Kaliningrad er en russisk eksklave ved Østersjøkysten som er omgitt av NATO-landene Polen og Litauen. Dette området er avgjørende for russerne hvis de ønsker å hindre NATO-flåtestyrker å operere i Østersjøen. Eksklaven ligger også i veien for en eventuell understøttelse av de baltiske landene fra NATO. I en spent situasjon vil russiske styrker ønske å etablere en landforbindelse til Kaliningrad. Denne må i så fall gå gjennom Litauen. Derfor er også Kaliningrad en kilde til Russlands følelse av strategisk sårbarhet.
Russland er i dag mye mer bekymret for sin annenslagsevne enn det Sovjetunionen var. Annenslagsevnen er evnen til å svare på angrep med egne atomvåpen, også når en motstander har benyttet alle sine atomvåpen. Russland har i dag færre rakettutskytingsramper og strategiske atomubåter enn det Sovjetunionen hadde. I tillegg har utviklingen innenfor blant annet stealth og missilskjold gjort den potensielle effekten til et førsteangrep større. Dette kan eksempelvis gjøre møter mellom amerikanske angrepsubåter og en av få russiske strategiske atomubåter mer tilspisset. Når motstanderens fly er vanskelig å oppdage på radar og plutselig kan dukke opp dypt inne i eget territorium vil dette øke nervøsiteten. Nedskytningen av et passasjerfly over Teheran i 2020 er et eksempel på at stealth-teknologi reduserer den strategiske stabiliteten.[1]
Høy spenning mellom Russland og NATO vil også få konsekvenser for forholdet mellom Norge og Russland. Et av Russlands mest strategisk sensitive områder er Kola-halvøya. Der ligger Nordflåtens basestruktur for landets strategiske atomubåter. På grunn av at Russland i dag er relativt svakere enn det Sovjetunionen var vil ikke forholdet mellom Norge og Russland nødvendigvis være like stabilt som forholdet vi kjenner fra den kalde krigen.
Selv om de russiske væpnede styrker er formidable er de ikke tilstrekkelige til å forsvare hele Russland samtidig. Spesielt i en konfrontasjon med NATO vil de måtte håndtere trusler fra Kaukasus i sør til Barentshavet i Nord. Dette skaper et press mot å slå til først. Det vil si å slå til når NATO fortsatt er i ubalanse og ikke har mobilisert hele sitt potensiale. Forkjøpsangrep er også en sentral del av russisk militærtradisjon. Hvis Moskva anser det som sannsynlig at krig vil bryte ut på et senere tidspunkt kan det være aktuelt å slå til tidligere med et forkjøpsangrep når styrkebalansen fortsatt er fordelaktig.
På tross av at Russland har bygd opp sin evne til konvensjonell krigføring vil de, etter en viss tid, være underlegen et samlet NATO. Dette vil føre til at russiske styrker vil komme på defensiven. Etter hvert kan russiske eksistensielle interesser bli truet. Dette inkluderer okkupasjon av store befolkningssentra, ødeleggelse av den kjernefysiske annenslagsevnen eller Russlands konvensjonelle stridskrefter. I en slik situasjon vil sannsynligvis ikke Moskva nøle med å bruke atomvåpen.[2]
Det er svært viktig å ta inn over seg at Russland er vesentlig svakere enn det Sovjetunionen var, og at vi i dag ikke har avklarte interessesfærer slik tilfellet var under den kalde krigen. Dette gjør at en ny kald krig vil være mindre stabil enn den forrige. Det som har forandret seg lite er det ødeleggende potensialet i russiske og amerikanske atomvåpen.
[1] https://www.reuters.com/article/us-iran-crash-russia-idUSKBN1ZG1OB
[2] https://www.sipri.org/commentary/blog/2020/russias-nuclear-doctrine-moves-focus-non-western-threats
