Jeg husker en debatt om pansrede kjøretøy i Afghanistan – Iveco’en – hvor media spurte politikerne om hvorfor norske soldater ikke kjørte pansret hele tiden. Politikerne var naive nok til å mene noe om dette, helt uten kunnskap om emnet. Da burde en offiser intervenert og sagt følgende: «Dette er en taktisk vurdering som offiseren i felt gjør fra dag til dag, og ingen andre. Poenget er ikke maksimal beskyttelse, men å løse oppdraget. Politikerne har ingen kompetanse på dette».
Ville en politiker svart på et spørsmål om hva som bør gjøres hvis man får stiv nakke og høy feber? Eller hva man bør gjøre når den snille naboen arver morra di mens du mener du har rett til arven? Neppe. Men militærfaglige spørsmål er visst noe alle kan si noe om. Denne situasjonen er ikke bra, minst av alt i en tid hvor tradisjonell statssikkerhet igjen er blitt meget viktig. Forsvarssjefens årstale i OMS i januar pekte på hvor farlig den sikkerhetspolitiske situasjonen er nå. Vi lever i avskrekkingens og maktbalanseringens tid – i en realpolitisk verden – ikke i en ‘win-win’ vestlig orientert verden.
Jeg vil ikke si at jeg leser Tidsskrift for Den Norske Legeforening – til det er det for komplisert for en ikke-medisiner som meg – men det kommer hver annen uke til min mann som er lege. ‘Tidsskriftet’ som det kalles, har alltid imponert meg. Det jeg kan lese der, er veldig saklig og ordentlig argumentert for, på høyt nivå. Man har en faglig profesjonell standard som er bunnsolid. Dette er en profesjon som vet hvem den er. Dens tidsskrift nærer profesjonen og er et forum for debatt og informasjon som man med rette er stolt av. Jeg blir begeistret over å finne noe så skikkelig og gjennomført i et lite land som vårt. Hvordan kan man få til å lage noe sånt hver 14 dag?
Den medisinske profesjon er stor, svarer du kanskje. Ja, det er mange tusen leger i Norge. Men det er mange offiserer også. Forsvaret er stort, det også. Da sier du nok at den medisinen er urgammel. Men det er en sannhet med modifikasjoner; for den militære profesjon er mye eldre som profesjon. Legene var primært håndverkere mens generalene ble romerske keisere. Førstnevnte lærte sin kirurgi som feltskjær hos de militære. Legene var slett ikke en respektert profesjon før langt inn i moderniteten.
Det jeg vil frem til, er dette: profesjoner som jus og medisin er meget velutviklet i dette landet, og godt er det – de er gamle, viktige, nyttige og har vitenskapelig basis. Men hvorfor er ikke militærprofesjonen i samme gruppe? Også den er gammel, viktig, nyttig og har vitenskapelig basis, og som både medisin og jus, er det håndverksmessige vesentlig. Vi har en militær høyskole og Norges eldste skole er faktisk Hærens Krigsskole. Denne regnes også som en ypperlig lederutdanning. Militærmakten er statens ytterste maktmiddel og skal redde land og folk når de virkelig gjelder. Men likevel glimrer de militære med sitt fravær i samfunnsdebatten i forhold til disse andre to profesjonene.
La meg forsvare denne påstanden:
Det er ikke mange offiserer i norsk debatt i mediene. Det er svært mange som mener noe om Forsvaret, men få med reell, faglig basert innsikt. Amatørene, heri dessverre inkludert mange politikere som ofte ikke vet noe dypere om dette, deltar i debatten, men ikke mange offiserer, og spesielt ikke de yngre i profesjonen. De som taler fritt men ofte rir gamle kjepphester, er de pensjonerte offiserene. Men det som trengs er at de som er tjenestegjørende deltar i debatt om sitt eget fag. Det er de som kan mest og derfor vet best – ikke folk som er perifere. Debattens kvalitet må bli bedre ved at offiserer og andre med reell faglig innsikt deltar mer, og gjennom dette styrkes også den militære profesjon i Norge. Som leger og jurister bør offiserer være seg bevisst sin profesjon og føle seg forpliktet til å bidra med militærfaglig innsikt og råd. Kan politiske intensjoner operasjonaliseres i en militær strategi? Hva kan militærmakt oppnå i en gitt situasjon? Hvilke kapasiteter trenger man, og hva er de militærfaglige ulempene ved å bare bruke luftmakt i en operasjon? Slike og mange andre spørsmål er et kun eksperter som kan svare på.
Offiserer bør prege debatten, akkurat som medisinere deltar som eksperter på medisin og jurister som eksperter på jus. Disse to profesjonene er så etablerte i dette landet at vi snakker om ikke-medisinere (som jeg gjorde innledningsvis) og ikke-jurister. Dette er bare et tegn på at det er akseptert at disse profesjonsutøverne har kunnskap som ikke andre har, og derfor vil vi ha deres syn på spørsmål om helse og lover. Det samme bør selvsagt gjelde den militære profesjon: det er offiseren og spesialistbefalet som kan det militærfaglige bedre enn noen annen.
Norsk debatt om forsvaret er ofte veldig dårlig. Anything goes. Synspunkter som er helt på jordet blir ikke korrigert av profesjonen fordi denne er for svak og for lite utviklet her til lands. Hvis debatten ikke er faglig underbygget, er den bortkastet. Forsvarsspørsmål er kompliserte og krever dyp innsikt, f eks må man kunne mye om de våpenteknologi for å kunne mene noe om en Langtidsplan, samt om risiko-trusselbildet, NATO, allierte, etc. Det er derfor så viktig at den enkelte offiserer er villig til å dele sin kunnskap og det er også viktig å merke seg at faglig uenighet er normalen.
Se bare på land hvor det er vanlig med uenighet mellom offiserer så vel som uenighet mellom disse og f eks politikere: I Storbritannia er alltid en avansert, informert og seriøs debatt om det militærfaglige hvor offiserene gjerne motsier politikerne på militærfaglig grunnlag, og det samme er tilfelle i USA og i Frankrike. Flere land kan nevnes. Ta debatten om Afghanistan eller Syria – det er en levende, stor debatt både i fagtidsskrifter og media om effekten av militærmakten; om taktikk og strategi; deltagerne er i stor grad offiserer. De skriver vitenskapelig og de skriver artikler, og denne deltagelsen gjør at militærprofesjonen utvikles så vel som debattnivået.
Poenget er ikke debatt for debattens skyld; men at den er faglig informert. Her hjemme har vi flere publikasjoner med et slikt nivå – som NMT, utgitt av OMS; og Norges Forsvar, utgitt av Norges Forsvarsforening, samt grenspesifikke publikasjoner som Luftled. Men vi trenger et forum hvor det er raskt og lett å debattere faglig, derfor dette nye nettstedet Stratagem. Nettbasert debatt trenger ikke den lange publiseringstiden som trykte artikler og kan derfor fungere som et vitalt forum hvor argumenter kan testes og slipes og hvor man utvikler levende debatt som engasjerer deltagere og lesere. Dette er viktig for å stimulere til profesjonell utvikling, kanskje spesielt for yngre offiserer og andre eksperter som ikke har publisert mye enda. Det er også en lavere terskel for å bidra i en slik nettportal. Ideen her er at ‘the young professional’ vil komme med sine bidrag og at disse vil utvikles gjennom debatt og argumentasjon. Slik sett vil Stratagem komplementere de trykte militærfaglige tidsskriftene.
Norske offiserer kan svært mye – de har en solid utdanning og solid praksis. Men all denne kunnskapen bør brukes til å skape en mer seriøs forsvarsdebatt som er basert på faglighet. Vi trenger fora hvor ekspertisen og den militære profesjon kan møtes i debatt på kontinuerlig basis, leser innlegg og artikler og føre en samtale på profesjonens premisser. Slik vil offiseren også skoleres til å bidra i samfunnsdebatten i media om sitt fag.
Behovet for en bedre forsvarsdebatt er klart for alle. Offiserene må bidra mye mer til en seriøs og informert slik.
Derfor Stratagem.
Foto: TMBN som del av eFP i Rukla, Litauen (Aleksander Hage / Forsvaret)
