Erfaringer og konsekvenser. Tenk nytt, helhetlig og langsiktig

Hvilke erfaringer som kan trekkes av krigen i Ukraina så langt og hvilke konsekvenser dette kan/bør få for Luftforsvaret frembringer refleksjoner om en lang rekke forhold som sikkert burde adresseres. Jeg har landet på at de viktigste erfaringene ikke er luftmilitære, men konsekvensene for Luftforsvaret kan bli enorme.

Jeg kunne valgt å skrive om Russlands militære underprestering. At vi har tendert til å se på Russland og deres militære ressurser som en kvantitativ og kvalitativ kraft av et format, som nå gjør oss til dels sjokkert over at de tilsynelatende fremstår sånn passe gjennomsnittlig. Og så ville jeg vært tydelig på at vi ikke må undervurdere Russland, og at kanskje blir Ukraina for Russland det som Vietnam ble for det amerikanske forsvaret – en voldsom inspirasjonskilde til å bli bedre, mye bedre.

Jeg kunne smilt litt av vår tendens til å «hype» nye militære konsepter, at det har vært vanskelig å se forbi moteordet hybridkrig de siste årene, selv om vi i dag ser bruk av artilleri på en måte som likner litt på andre verdenskrig, og synes å bekrefte det en representant for den ukrainske generalstaben sa på Luftmaktseinaret etter Russlands invasjon i 2014: «The artillery is the Queen of the battle». Det kan jo være greit å huske når vi knapt husker begrepene EBO, NbF, RMA, MDO lenger. Det spiller uansett ikke så stor rolle, fordi hybridkrig er så 2014, nå er det JADO som gjelder, det kunne jeg skrevet … mye om.

For det hadde vært fristende, når vi ser det som utspiller seg i Ukraina, å re-visitere militærteoriens to grunnleggende spørsmål: (1) hva er krig, og (2) hvordan kan den vinnes. Putin forstod tilsynelatende ikke hvilken krig han stod ovenfor, og strever fortsatt med å forstå hvordan den kan vinnes. Og vi trenger ikke nødvendigvis sette oss på vår høye hest i vesten heller, da jeg kjenner veldig få som mener at krigen i Irak (2003-2011) og Afghanistan (2001-2021) viser inngående vestlig kompetanse på de to spørsmålene. Vi burde vie slike spørsmål mer oppmerksomhet, men vi har det for travelt. Knappe ressurser må vite. Utdanning må nok reduseres og staber slankes, om vi skal rekke over alt.

Hvor gode er vi i sjakk?

Det bringer meg til en av de tingene jeg ikke skal skrive om, som jeg hadde mest lyst til å si noe om, og som er det som egentlig betyr noe: hele den politiske og militære verdikjeden. Lenge ble det hvisket at Putin og Lavrov var helt unike strategiske sjakkspillere. De utmanøvrerte vestlige politikere på daglig basis. Smarte generaler hadde de også, kanskje spesielt sjefen for generalstaben, general Gerasimov, som etter sigende bidro til å klekke ut Gerasimovdoktrinen. Måten de tok deler av Øst-Ukraina og Krim på i 2014, ble temmelig myteomspunnet. Om jeg hadde skrevet om dette, ville jeg ha fokusert på kollapsen i hele den russiske sentrallinjen i 2022. Elendig strategisk tenkning førte til en elendig militær strategi, som de selv måtte redefinere etter kort tid, fordi … den var elendig. Så fordelte de tilsynelatende operasjonell planlegging til ulike militærdistrikter og generaler, uten tilstrekkelig koordinering, som synes å være et enormt feilgrep, noe de selv innså, og bestemte seg for å ha én øverstkommanderende for operasjonen (general Dvornikov). Deres evne til fellesoperasjoner har vært svake, og deres bruk av luftmakt har ikke fremstått som spesielt effektiv. I en artikkel av Tom Cooper,[i] argumenterer han imidlertid for at vi ikke bør vurdere russisk luftmakt ut fra vestlig doktrine som foreskriver at en starter med å ta ut motstanderens integrerte luftforsvarssystem i krigens innledende fase. Det russiske luftforsvaret gjør det de doktrinært har fått beskjed om, å støtte fremrykningen til den russiske hæren, og har derfor ikke brukt sine samlede ressurser på å ta ut Ukrainas integrerte luftforsvar, noe de betaler en pris for nesten hver dag.

Hadde jeg skrevet om dette, ville jeg avsluttet med å spørre: hvordan står det til med den norske sentrallinja? Hvor gode er vi til å spille sjakk? Hvordan er vår militærstrategiske kompetanse, føler vi at vi er skikkelig gode på fellesoperativ planlegging, er vi gode på fellesoperasjoner, og utnytter vi våre luftressurser på en optimal måte? Det får bli en annen gang.

Det jeg i stedet har bestemt meg for å skrive om er hvordan det sikkerhetspolitiske landskapet nå gir en unik mulighet for store endringer i måten vi i Norge og Norden organiserer våre luftmilitære ressurser på.

Nordisk samarbeid

De sikkerhetspolitiske tektoniske platene i Europa er i bevegelse. Norsk sikkerhetspolitikk ligger i all hovedsak fast, men det mest spennende akkurat nå er hvem vi skal integrere oss med i årene fremover. Det er åpenbart at vi må fortsette å integrere oss med NATO, USA og Storbritannia. Vi snakker imidlertid litt for lite om de enorme skritt Tyskland har tatt de siste månedene, og viktigheten av hvordan Tysklands plass i europeisk sikkerhet vil se ut i en tid hvor USA retter fokuset mer mot Kina. Finland og Sverige har søkt om NATO-medlemskap. Hva et nordisk forsvarssamarbeid kan innebære i løpet av de neste årene er utrolig interessant.

Bare for å nevne noen tall knyttet til luftmilitære virkemidler som har vært sterkt etterspurt i Ukraina: de nordiske landene vil om få år, alene, ha nesten 150 F-35,[ii] i tillegg til et betydelig antall kapable svenske «next generation» JAS 39 Gripen. Legger vi til Tyskland, Nederland og Storbritannia som del av Nordsjøsamarbeidet, vil Nord-Europa om noen få år ha et sted mellom 250-300 F-35, pluss opp mot 100 svenske kampfly, noe som alene bør ha en voldsom potensiell avskrekkingseffekt.

Sveriges og Finlands inntreden i NATO kommer til å gå smertefritt. Sverige og Finland ble medlem av NATOs «partnerskap for fred» i 1994. Sammen med de andre nordiske landene, de baltiske landene, Polen og USA utgjorde de den Nordisk-Polske Brigaden som opererte i Bosnia i regi av NATO. Sverige og Finland bidro som en del av den NATO-ledede operasjonen i Afghanistan, og Sverige bidro i den NATO-ledede luftkampanjen i Libya i 2011. Jeg har møtt norske offiserer som har sett de tette bilaterale bånd Finland har til USA, og som med et lite smil hevder at Finland utenfor NATO tilsynelatende har tettere bånd til USA enn Norge som er en del av NATO.

Rent militært er det på en måte en logisk konklusjon på Sveriges og Finlands stadig tettere integrasjon med USA og NATO at de nå søker om å bli fullverdige medlemmer av NATO. Overgangen vil følgelig bli relativt smertefri, og vil gi et solid rammeverk for militært samarbeid mellom de nordiske landene.

Det er noe med premissene for nordisk samarbeid akkurat nå som vi skal merke oss. Nordisk forsvarssamarbeid innen rammen av NATO, tett integrert med USA, gir et helt annet militært og sikkerhetspolitisk mulighetsrom. Norden er med 27 millioner innbyggere verdens 11. største økonomi.[iii] De nordiske landene har velfungerende institusjoner og en sterk tradisjon for samarbeid. Det er land som deler en rekke kjerneverdier, verdier som også preger det nordiske samarbeidet og binder oss sammen. De nordiske landene signaliserer vesentlig større investeringer i forsvarsbudsjettene fremover. Samtidig synes det som om det er betydelig politisk og folkelig vilje til samarbeid. En undersøkelse i 2021 viste at 60 prosent av befolkningen i Norden ønsker mer nordisk samarbeid.[iv]

Frykten for russisk maktbruk

Hva betyr så dette for Norge? Norge pleide å omtale seg selv som «NATO i nord», en beskrivelse som nå åpenbart må justeres. Noen signaliserer bekymring for dette, og at fokus og ressurser som tidligere har vært forbeholdt NATO-landet Norge, nå vil spres og fordeles på alle de nordiske landene i Alliansen. Dette er en bekymring jeg ikke deler. Vi har fortsatt en unik beliggenhet, og vår kystlinje mot Atlanterhavet og nærhet til Kola og de havområdene hvor russiske atomubåter skal sikre russisk andreslagsevne er fortsatt en prioritet for både NATO og USA.

Det er ikke slik at alle nordiske land har et identisk sikkerhetspolitisk utsyn. De nordiske landene har valgt ulike utenriks- og sikkerhetspolitiske tilnærminger. Danmark har valgt å oppgi sitt invasjonsforsvar og legge seg tett opp til USA i internasjonale spørsmål/konflikter. Norge har tradisjonelt hatt ekstra fokus på nordområdene, Finland på sin lange grense mot Russland, og Sverige opptatt av Østersjøen og Gotland. Dette representerer likevel ikke noen uoverstigelige hindre for nordisk samarbeid, og er snarere uttrykk for reelle sikkerhetspolitiske problemstillinger som nordisk samarbeid må adressere. Det som binder oss sammen, er vesentlig sterkere og mindre omstridt: frykten for russisk maktbruk ovenfor en eller flere av de nordiske landene.

Snarere har norsk militærstrategisk tenkning godt av en nyorientering. Mange av oss har lenge etterlyst en bredere og mer fleksibel tilnærming til norsk militærstrategi. Med et eventuelt svensk og finsk medlemskap flyttes NATOs tyngdepunkt nordover. Det vil forventes at vi tar en større del av ansvaret for NATOs nordflanke sammen. Det skulle bare mangle. Vi bør derfor nettopp se på mulighetene for å ha hele Norden som operasjonsområde, noe som gir grunnlag for en helt ny militærstrategisk diskusjon. Jeg tror dette er spesielt relevant for anvendelsen av luftmakt.

Formidabel nordisk luftmakt

Norge, Danmark og Finland er sammen i ferd med å anskaffe nesten 150 F-35, et av verdens aller beste multirolle kampfly, kanskje det beste. Sveriges «next generation» av JAS 39 Gripen gjør at Norden om noen år har opp mot 250 moderne kampfly tilgjengelig. Det er en formidabel luftmilitær kapasitet. Det ville vært spektakulært dårlig utnyttelse av disse kampflyressursene dersom vi lar de respektive lands luftforsvar få fokusere på sine avgrensede tradisjonelle militærstrategiske innsatsområder. Nøkkelen til økt fleksibilitet og kampkraft ligger i samarbeid på tvers av landegrensene. Med sin høyde, hastighet, rekkevidde og langtrekkende presisjonsvåpen vil en kunne kraftsamle hele Nordens kampflyflåte der det måtte behøves, på svært kort tid, før andre allierte aktører ankommer. En eventuell motstander skal vite at han ikke utfordrer enkeltstående medlemsland, men umiddelbart utfordrer hele Norden, og Nordens samlede militære og sivile ressurser.

Å kunne utnytte hverandres baser, spre resursene våre, gjøre de vesentlig mindre sårbare, for så å kraftsamle ved behov – vil øke Nordens samlede luftmilitære kampkraft vesentlig.

For å få til dette ville det vært spennende å se på muligheten for et felles luftmilitært NATO-hovedkvarter i Norden (Combined air operations centre (CAOC)). Et hovedkvarter som planlegger, koordinerer og leder luftoperasjoner, og som dermed, over tid, etablerer en organisasjon, en kultur og et militærstrategisk utsyn som favner hele operasjonsområdet som de fem nordiske nasjonene utgjør. Felles hovedkvarter fordrer felles prosedyrer, teknologiske løsninger og kommando- og kontroll som gjør at vi kan utnytte ressursene langt bedre enn vi kan hver for oss. Et slikt hovedkvarter må finne balansen mellom å dele felles ressurser, og ivareta behovet for nasjonal kontroll og nasjonale behov.  Det vil også kunne utvikle en grad av profesjonalitet og kunnskap om lokale forhold i hele Norden som gir spennende militære muligheter.

Det er nordisk samarbeid innen rammen av NATO og USA som gjør at terskelen for å angripe Norden i fremtiden blir vesentlig høyere. Det betyr at Norge som utgangspunkt for alliert støtte fortsatt blir helt sentralt. I stedet for å fokusere såpass ensidig på Finnmark, vil en langt mer fleksibel tilnærming måtte tilstrebes. Flystasjoner som Rygge og Sola blir mer relevant for alliert støtte i Østersjøen, Baltikum, Finland. Alliert støtte, beredskapslagre i Trøndelag, og vei/tog-aksen Stjørdal – Sundsvall får potensielt større betydning. Eksemplene er på ingen måte uttømmende, en rekke slike vurderinger må nå gjøres. Det norske kampflymiljøet må trene og øve sammen med nordiske kollegaer, og bli familiære med militære utfordringer langs den finsk-russiske grensen, Gotlands strategiske plassering, og bistå våre nordiske venner med forståelse for nordområdenes betydning. Amerikanske og andre allierte luftforsvarsstyrker som kommer til Norden skal oppleve at av alle nasjoner de samarbeider med, så er det nettopp her i Norden samarbeidet faglig, teknologisk, språklig og prosedyremessig er mest sømløst.

Nye, helhetlige og langsiktige tanker

De lange linjer i norsk sikkerhetspolitikk er verd å ta med seg inn i dette samarbeidet. Mye tyder på at også de andre nordiske nasjonene ønsker å kombinere avskrekking og beroligelse. Det er i vår interesse å heve terskelen for russisk maktanvendelse, men ikke å bidra til større spenning i nord. Dette er en balansegang som er krevende, men som jeg tror de nordiske landene har forutsetninger for å få til.

Nordisk samarbeid er ikke svaret på alle våre utfordringer, men åpner for en rekke former for samarbeid som vil kunne gjøre oss vesentlig sterkere, mer fleksible, og utnytte ressursene langt smartere.

Mulighetene for et tett nordisk forsvarssamarbeid har aldri vært bedre enn nå. Det betyr at vi må tenke nytt og kreativt, nokså raskt. Den norske ryggmargsrefleksen når en diskuterer økte budsjetter er ofte at «vi skal seile, fly og øve mer i nord», noe som nå er helt utilstrekkelig. Hastighet er ikke det viktigste akkurat nå. Det viktigste er å utnytte de mulighetene som nå foreligger for å finne kloke samarbeidsformer for å løse vår felles sentrale sikkerhetspolitiske utfordring. Vi må våge å tenke nytt, helhetlig og langsiktig. Gitt de endrede forutsetningene vi nå står ovenfor, handler nytt, helhetlig og langsiktig mye om nordisk samarbeid. En ordentlig diskusjon om hva dette skal være, ønskes varmt velkommen.

[i] Tom Cooper (2022) ‘Know Your Enemy: why the Russian Air-Space Force is not meant to fight the way Western Air Forces do and Why it rules the Ukrainian skies – above the frontline’, 11. mars. Kan lastes ned fra https://theaviationgeekclub.com/know-your-enemy-why-the-russian-air-space-force-is-not-meant-to-fight-the-way-western-air-forces-do-and-why-it-rules-the-ukrainian-skies-above-the-frontline/

[ii] Norge kjøper 52, Danmark kjøper 27 og Finland kjøper 64 – totalt 143 F-35. Sverige anskaffer 60 JAS 39 Gripen NG, og vil så langt forfatteren vet ha et antall av dagens versjon av JAS 39 Gripen i tillegg.

[iii] Rejeringen.no (2021) Nordisk samarbeid. Kan lastes ned fra https://www.regjeringen.no/no/tema/europapolitikk/nordisk_samarbeid/id2520821/

[iv] Anne Beathe Tvinnereim (2022) Redegjørelse om nordisk samarbeid. 31. mars. Kan lastes ned fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nordisk_samarbeid/id2906446/

Det russiske luftforsvaret gjør det de doktrinært har fått beskjed om, å støtte fremrykningen til den russiske hæren, og har derfor ikke brukt sine samlede ressurser på å ta ut Ukrainas integrerte luftforsvar, noe de betaler en pris for nesten hver dag.

Artikkelen er tidligere publisert i Luftled 2022-2.

Foto: F-35 under øvelse Cold Response 22. Forsvaret.