Er jakten på handel med Kina slutten på norsk teknologiledelse og kontroll på eget Totalforsvar?

Er jakten på handel med Kina slutten på norsk teknologiledelse og kontroll på eget Totalforsvar?

. 3 minutter å lese

Cathrine Lagerberg

Senior Manager, Threat Intelligence & Cyber Risk, Deloitte AS

Mange er bekymret for at Norge benyttes som en bakdør for sikkerhetstruende investeringer i det europeiske markedet. Men Kina trenger ikke bruke bakdøren, for i Norge står inngangsdøren åpen.

Norge er et lite land og helt avhengig av eksportinntekter og utenlandske investeringer. Alle forstår at vi skal ha en god dialog med Kina rundt miljø, stabil verdensorden og global handel. Men Norges utenrikspolitiske åpenhet utgjør også en stor sårbarhet, og står i sterk kontrast med EOS-tjenestene og våre alliertes trusselvurderinger rundt sikkerhetspolitikk.

Kina har en plan, det har ikke vi.

Kinas mål er å bli teknologi-uavhengige fra Vesten og bli en konkurrerende supermakt til USA. For å oppnå sin strategi, både støtter og oppfordrer den kinesiske stat (relativt lite skjult) til spionasje, hacking og dataangrep, tilgang til teknologi gjennom forskningsprogram og strategiske oppkjøp. Staten subsidierer også kontrakter subsidiert slik at kinesiske selskaper tilby teknologi, tjenester og infrastruktur til mye lavere priser. Slik oppnår Kina markedsdominans og kan utklasse vestlige selskap i anbudsrunder,  oversvømme oss med billige produkter og utkonkurrere vestlige og dyrere produsenter, og overby andre selskaper i oppkjøp av selskaper og kritisk infrastruktur. Dette fungerer i både private og offentlig sektor fordi som oftest gjelder «billigst vinner»-prinsippet i anskaffelser.

Derfor må man gjøre helt andre aktsomhets- og risikovurderinger når man skal handle med Kina. Det holder ikke å kun forholde seg til overskuddet og profitten, for selv om Russland utgjør den største militære trusselen mot Norge, er Kina vurdert at de fleste eksperter og være den største langtidstrusselen, og vi vet heller ikke om disse landene kan finne på å danne ambisjoner sammen.

De valgene vi tar i dag påvirker morgendagen.

Kina opererer med 100-års plan, Russland investerer i livslange ressurser med sine «illegals», mens vi i Norge ser 4 år fremover, til neste Stortingsvalg. Eller i beste fall 10 år med langtidsplanen til Forsvaret.

Arktis er ikke bare viktig for Russland, det er strategisk og økonomisk viktig også for Kina. Og de siste årene har Kina vist stor interesse for å kjøpe seg inn i både Narvik og Kirkenes havn og en rekke annen kritisk infrastruktur og selskaper. Det Kina vil ha er tilgang til: fremtidens handels- og transportruter, mineralforekomster på havbunn og en nordlig militærstrategisk base.

Med havneforbudet har Russland nå tilgang til tre norske havner; Kirkenes, Tromsø og Båtsfjord. Vi vet ikke det totale omfanget av det kinesisk-russiske partnerskapet «uten grenser», men med et utstrakt militært samarbeid er det lite som tilsier at Kina ikke vil stille havnefasiliteter- og infrastruktur til disposisjon for Russland i en eskalert situasjon og konflikt.

Narvik havn er strategisk svært kritisk for militær forsyning og logistikk til både vårt eget forsvar, våre allierte og NATO, som et bindeledd for både marineoperasjoner og forbindelse med Sverige og Finland gjennom Ofotbanen. Derfor er norsk og NATO-kontroll over slik infrastruktur og forsyningskjeder meget kritisk.

Derfor kan kinesiske oppkjøp og tilgang til ulik infrastruktur, industri og teknologiutvikling være svært sikkerhetspolitisk farlig. Dette krever fremskyndte prioriteringer og føringer for at norske havner, teknologi og infrastruktur, og ikke minst det norske Forsvaret, skal kunne bygges så motstandsdyktig og tidsriktig som trusselbildet krever. «Hold Kina unna Nord-Norge» skrev Anders Magnus.

De kortsiktige valgene vi tar påvirker de langsiktige.

Den estiske etterretningstjenesten advarer at:

«både offentlige og private sektorer burde gjøre fremtidsrettede tiltak for å forhindre spredning av kinesisk teknologi, siden det er høyst sannsynlig at det, i en ikke så fjern fremtid, må tas en vanskelig beslutning om å forlate kinesisk teknologi på grunn av geopolitisk utvikling og sikkerhetshensyn

Geopolitikk handler om makt, og den som forstår hvordan spillereglene kan best mulig utnyttes har enorm makt. Foreløpig dominerer Kina dette spillet. Vesten spilles sjakkmatt slik trekkene ligger fremover nå. I tillegg til åpne armer i det norske næringslivet, tjener Kina på å supplere både Ukraina og Russland i krigen ved å levere dual-use/flerbruksteknologi til begge parter av krigen. Dette bør tas i betraktning når man vurderer samarbeid med også Kina.

Myndighetene må balansere handelspolitikk og diplomati, men nasjonal sikkerhet er alles ansvar. Derfor må selskapene selv å gjøre de helhetlige og fremtidsrettede risikovurderingene, for det er stor forskjell på hva som er juridisk riktig og hva som er riktig for våre sikkerhetsinteresser.

Velger norske bedrifter å avvente situasjonen, vil vi med svært stor sannsynlighet miste konkurransefortrinnet vårt, norske eksportinntekter og kontroll over infrastruktur og teknologi som helt kritisk for vårt Totalforsvar og alliertes sikkerhetsinteresser. Da må vi importere det vi en gang solgte til Kina. Fordi vi var for trege til å agere og for opptatt av å være åpne og inngå løfter om «for gode» kontrakter. Fordi det Norge vil minst, det er å være mislikt.

Foto: Narvik Havn.no