Er det på tide at Forsvaret slutter med øvelses- og vakttillegg?

I Forsvaret utbetales aktivitetsbaserte variable tillegg på døgnbasis for øvelse, seiling og vakttjeneste. Aktiviteten går utover arbeidsmiljølovens bestemmelser ordinære bestemmelser og er hjemlet i en egen unntaksavtale. Intensjonen med denne og andre underliggende avtaler (ATF), var å gjøre militære sjefer i stand til å øve sine avdelinger på en realistisk og stridsnær måte, men de variable vakt og øvelsestilleggene fører istedet til misnøye og milde former for korrupsjon. Derfor er det kanskje på tide at de avvikles.

Størrelsen på de tilleggene er ikke ubetydelig; I figur 6.5 fra forskerne Hanson og Lindgrens rapport “Lønn og tillegg i Forsvaret” (FFI 2023) ser vi at gjennomsnittlig 200.000 kroner går til hver enkelt ansatt i de største driftsenhetene (DIF), med til dels store variasjoner.

Det er ved planlegging av øvelsene og tildelingen av de variable tilleggene at problemene oppstår. Dette gjøres på avdelingsnivå i Forsvaret.

Når mellomledere og avdelingssjefer prioriterer avdelingens øvelsesaktivitet må de balansere mellom å optimalisere for militær effekt eller å tilfredsstille de ansattes økonomiske behov. I forkant av øvelsene drøftes avdelingens arbeidsplaner med de ansatte. På planene inngår både antall øvelsesdøgn og hvem de tilkommer. Økonomiske rammer setter begrensninger på både hvor mange og hvor lenge avdelingens personell kan delta på den militære aktiviteten, som kompenseres med høye kronebeløp. Dette gir personellet incentiv til å bli satt opp på mye øvelse og vakt, utover avdelingens faktiske behov.

En områdesjef i Heimevernet fikk erfare dette dilemmaet da han gjorde omfordelinger i øvelsestilleggene på sin avdeling for å skape størst mulig militær evne. Ikke uventet medførte det støy. En undergitt sjef var uenig i den nye fordelingen, som ikke kom han og hans underenhet til gode, og kontaktet sin fagforening. De tok i sin tur opp saken på et høyere nivå, med selve Heimevernsstaben. Heimevernets stabssjef oppsøkte deretter områdesjefen fysisk på kontoret og “”rådet ham på det sterkeste” til å utbetale øvingsdøgn knyttet til øvelsen Polaris Gram, slik dette hadde vært gjort tidligere”, ifølge en dom^[1] fra en rettssak i Oslo Tingrett. Rettsaken medførte omtale i media hvor områdesjefens «giftige lederskap» ble vektlagt av motparten, Staten og sjef HV Elisabeth Michelsen. Konflikten dreide seg ikke om penger, men om manglende «ivaretakelse av de ansatte», mente Staten. Realiteten vil jeg hevde ble tilslørt: En av Forsvarets brigaderer hadde instruert en områdesjef til ikke å bruke penger der de skapte best militær effekt, men fortsette å smøre enkelte ved avdelingen med øvelsestillegg.

Eksempelet kan se ut som et enkelttilfelle, men som tidligere sentral tillitsvalgt i Forsvaret så jeg flere saker hvor forvaltningen av øvelses- og vakttilleggene ikke samsvarer med intensjonen i den sentrale avtalen, ei heller forsvarlig forvaltningspraksis. I en sak fra Forsvarets Operative Hovedkvarter var personellet misfornøyd med en arbeidsplan som var satt opp med vanlig “normal arbeidsdag”, halv åtte til halv fire, hvor oppgavene i løpet av arbeidsdagen innebar å støtte en pågående øvelse. I konflikten rundt oppsettingen av denne arbeidsplanen mente arbeidsgiver at først på lørdag kunne de være snille, og gi øvelsestillegg, men i ukedagene var det en forventet og normal del av arbeidshverdagen at personellet støttet den pågående øvelsen. Når arbeidsplanen settes opp med en kombinasjon av unntaksaktivitet i helgene og normale dager ellers unngår arbeidsgiver på den ene siden begrensninger i arbeidstid per uke, en slags rovdrift som neppe var intensjonen i utgangspunktet. På den andre siden er problemet verre, militært ansatte forventer å bli kompensert pr døgn hvis arbeidet innebærer vakt, øvelse og seilingsoppdrag, helt normale oppgaver for en militær organisasjon.

Døgnkompensasjonen følger ikke den egentlige arbeidsinnsatsen og belastningen og begrenser sjefers styringsrett lokalt ved avdeling fordi avtalen kun omhandler bestemte typer aktiviteter. Ved en avdeling, som drev en øvelse jevnlig, var det enighet blant arbeidsgiver og de tillitsvalgte at øvelsen var av så belastende karakter at personellet fikk 2 øvelsesdøgn kompensasjon for en aktivitet som gikk over en 24 timersperiode. Det ligner dobbeltfakturering, som uheldig nok også blåser opp tallene på arbeidsbelastning og hvor mange årsverk Forsvarets ansatte jobber årlig. På en annen side av landet nektet en teknisk avdeling på vaktberedsskap å klargjøre jagerfly, hvis flyene skulle brukes til en “normal” aktivitet som flygetrening i stedet for på skarpe avskjæringer. Lokal uenighet hindrer sjefer i å produsere militær evne. Hver senhøst krangles det i Luftforsvaret om nattflyging skal kompenseres som et unntak i form av øvelse eller som en normal aktivitet. Naturlig nok skaper avtaleregimet rundt de variable tilleggene friksjon når store deler av personellets inntekt står på spill og lokale tolkninger om hvilken type aktivitet som kan utføres innenfor definisjonene i avtalen får løpe om seg. Det er svært uheldig at Forsvaret bruker tid på dette.

Det merkelige er jo at mange av Forsvarets stab- og støtteavdelinger gjør den samme oppgaven om de kompenseres med variable tillegg eller ikke. Stabsoffiserer og annet støttepersonell fører døgnøvelse fra deres normale arbeidssted, eksempelvis et kontor, kjøkken, tankbil, hovedkvarter eller lager, selv om det i realiteten gås en skiftordning med to eller tre skift per 24 timer. Personellet sover i mange tilfeller hjemme i egen seng hver natt og har mindre belastning enn de som på rene feltøvelser ligger i telt, snøhuler eller under åpen himmel. Dette er en problematisk bruk av døgnkompensasjon når en sammenligner med andre virksomheter som også driver arbeid til uvanlige tider av døgnet. Mange virksomheter håndterer uregelmessig arbeidstid med forutsigbare turnuser og arbeidsplaner for personellet.

En ytterligere konsekvens av at en stor andel av inntekten fra Forsvaret ligger i variable tillegg hører til pensjonsområdet. Tilleggene inngår ikke fullt inn i pensjonsgrunnlaget og oppleves urettferdig. Personell og fagforeninger har fokusert ensidig på denne manglende pensjonsopptjeningen på en del av de variable (ATF) tilleggene. På den ene siden overskygges nedsiderisikoen ved statens pensjonsordning for øvrig, som er en lønnsgarantiordning hvor eksempelvis 66% av sluttlønnen utbetales årlig. Når en går av med pensjon, vil utbetalingene levealdersjusteres i takt med økt levealder i befolkningen. Selv om utbetalingene oppjusteres i takt med lønnsvekst og inflasjon, så forutsetter dette politisk flertall i fremtidige pensjonsoppgjør, noe som kan forandre seg dersom handlingsrommet på statsbudsjettet blir mindre. Dette utgjør en risiko for alle med statlig pensjon. I tillegg til inflasjonseffekten, faller verdien av utbetalingene over tid på grunn av pengers iboende tidsverdi (TVM). Litt forenklet, så oppnår ikke personellet tidsverdien på sin pensjonsbeholdning fordi den ikke sitter på en høyrentekonto e.l. frem til (og under) perioden med utbetaling. Samtidig vil en pensjon som utbetales i kroner innebære valutarisiko, fordi en svak kronekurs kan få effekt for handel og reise i pensjonstilværelsen. Et for snevert fokus på manglende pensjonsopptjening vitner altså om svak økonomisk beskaffenhet, men verre er det at mulighetsrommet for å vurdere og forhåpentligvis bli enige om bedre pensjonsordninger fjernes. 

For eksempel ville ordninger hvor arbeidsgiver og arbeidsgiver sparer sammen i en premiebeholdning muliggjort en fleksibilitet i uttak for begge parter uten avkorting eller reduksjon av pensjonen. Kanskje er dette et moment å vurdere for å beholde flere i Forsvaret.

Avslutningsvis tror jeg de variable tilleggene neppe kommer til å forsvinne fra Forsvaret på grunn av sterke særinteresser. En tidligere militær fagforeningsleder skal ha uttalt at en avvikling av Forsvarets variable tillegg ville skje «over hans lik». En kan jo spekulere i om Regjeringen har utsatt langtidsplanen til sommeren i frykt for at manglende pensjonsopptjening og Forsvarets øvelsesutgifter skal bli et tema i vårens lønnsoppgjør? En slik hypotese kan forklare hvorfor en har så god tid i møte med et sterkt internasjonalt press på å øke forsvarsbevilgningene. Hvis så, hindrer det et langt viktigere arbeid med å få Forsvaret til å fungere. En kan undres videre på hvordan vi har kommet til dette punktet, at når Hæren sover i skogen og Marinen seiler på havet så må aktivitetene behandles med unntaksbestemmelser for å passe inn i norsk arbeidsliv? En skulle tro at det tilhørte unntakene når militæret ikke bedrev disse aktivitetene. Det er med andre ord god grunn til å revurdere avtalen som skulle tillate militære sjefer å øve sine avdelinger, den gjør kanskje det motsatte. Et siste illustrerende eksempel er når sjefen (5:04:10) for de nye maritime patruljeflyene, en prioritert strategisk ressurs til en pris av 10 milliarder, rapporterer om en tildeling på 0 kroner i øvelsesmidler for 2023. Litt fleipete, så vil jeg hevde at forutsigbar inntekt for personellet kan oppnås på bedre vis. For eksempel ved at dagens variable tillegg bakes inn i lønn i løpet av en periode over flere år, og at man med et like langsiktig perspektiv, blir enige om innretningen på pensjon. En avvikling av de variable tilleggene ville dermed gitt politisk ledelse bedre kontroll over veksten i offentlige lønnsutgifter og på hva som foregår nede i Forsvarets avdelinger.

Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret