Er det på tide at det norske Forsvaret gjeninnfører sjøminer?

 “We have lost control of the seas to a nation without a Navy, using pre-World War 1 weapons, laid by vessels that were utilized at the time of the birth of Christ” - Allen E. Smith (Melia, 1991, s. 76)

Endring i verdensbildet

Nyhetsbildet har den siste tiden vært preget av krig og konflikt. Det er krig i Europa, noe som virket utenkelig for ikke lenge siden. Samtidig har konflikten mellom Israel og Hamas blusset opp igjen, og er i ferd med å utvikle seg til en regional konflikt. Disse krigene påvirker de fleste, ja til og med oss her oppe i nord. Krigen i Ukraina har, sammen med sabotasjen av Northstream-gassledningen i Østersjøen, gjort at import av naturgass fra Russland til Europa har stoppet[1]. Dette påvirker det europeiske energimarkedet på en slik måte at det blir høye strømpriser. I tillegg er det inflasjon i økonomien vår[2]. Den norske kronen er svak, rentene går opp, og det norske folket begynner å slite med privatøkonomien. En usikkerhet kan merkes i folket. Russland har invadert et naboland, noe som de fleste trodde hørte fortiden til. Russland har en hardere retorikk ovenfor Vesten, siden vi støtter Ukraina. Hva skjer hvis Ukraina taper krigen, vil Norge være neste land ut? Kan Russland virkelig finne på å invadere Norge, et NATO-land?

Dette er spørsmål som ingen kan svare på, men et utfall som heller ikke kan utelukkes. Russland vil nok ikke gå direkte til angrep på Norge. En konflikt i nordområdene, vil sannsynligvis starte som følge av tre mulige scenarioer. Det første scenarioet er at det oppstår en bilateral disputt mellom Norge og Russland, om Svalbard eller havområdene rundt Svalbard. Det andre scenarioet vil være en konflikt mellom Russland og andre NATO-land, som følge av interne stridigheter i baltiske land med store russiske minoritetsgrupper. Eventuelt dersom Russland og et NATO-land støtter hver sin side av en konflikt, som eksempelvis Syria, Libya eller den armenske enklaven Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan. Det tredje scenarioet vil være, dersom det oppstår en konflikt mellom Kina og Vesten, der Russland tar parti med Kina[3]. 

Russland og nordområdene

Hvis det skulle oppstå en konflikt mellom NATO og Russland, vil nordområdene være strategisk viktig for både Russland og for NATO. Der har Russland mesteparten av sine strategiske atomubåter med ballistiske atomvåpen om bord (kalt SSBN), som de sannsynligvis ønsker å få så langt ut mot Atlanterhavet som mulig. Dette er primært for å sikre den russiske annenslagskapasiteten, og komme nærmere USA[4]. Til dette formålet brukte Russland, under den kalde krigen, begrepet Bastionen om området i nord, der SSBN-ubåtene holdt seg. For å beskytte den såkalte Bastionen, var den russiske strategien at det skulle opprettes et bastionsforsvar, som skulle strekke seg nedover Norskehavet, til GIUK-gapet[5].

Det er fortsatt noen som tror at Bastionen og bastionsforsvaret er like aktuelt i dag, og for å være i stand til å «sette bastionen», er det sannsynlig at Russland vil etablere seg på Norsk landterritorium. Dette innebærer primært deployering av S-400 kryssermissiler, og mobile radarer, for å få bedre dekning i Norskehavet og Barentshavet. Her er det også flere tenkelige scenarioer for hvor dette utplasseres, men både Svalbard, Bjørnøya og fastlandet i Finnmark er sannsynlig for dette. For å være i stand til dette, kan de russiske styrkene deployeres, enten via land, fra grensen til Russland, fra sjøveien, eller en kombinasjon av sjø og land[6].

NATO har jo også, som tidligere nevnt, en strategisk interesse av nordområdene, og det er for å forhindre at Russland klarer å «sette bastionen», og deployere sine SSBN-ubåter til Atlanterhavet. Norge er ikke i stand til, alene, å stå imot en russisk aggresjon i nord, og er dermed avhengig av alliert støtte. Hovedtyngden av den allierte støtten er nødt til å komme via sjøveien, da det norske veisystemet ikke har kapasitet til å effektivt flytte store militære styrker over land, og nordover[7]. 

Sjøminenes rolle

Dermed begynner vi å komme til det som er hovedtemaet, nemlig sjøminenes rolle i sjøkontroll- og sjønektelsesoperasjoner. Dersom vi ønsker å ta imot en amfibisk styrke, må det etableres sjøkontroll. I sjøminesammenheng, så vil dette i praksis si at det må ryddes eventuelle sjøminer i området hvor det skal etableres et brohode. I tillegg må de områdene hvor det skal drives maritime støtteoperasjoner, som eksempelvis maritim ildstøtte, eller hangarskipsoperasjoner, også ryddes. I tillegg vil de allierte styrkene ha et stort behov for etterforsyninger og dermed trenger vil å etablere sjøkontroll i de såkalte SLOCene[8].

Det er estimert at Russland har en portefølje på rundt 250 000–300 000 sjøminer, med alt fra bunnminer til forankrede kontaktminer[9]. I tillegg har Russland en formidabel mineleggingskapasitet[10]. Per 26. september 2023, skal det, av militære kapasiteter med mineleggingskapasitet, være stasjonert 21 ubåter, 15 overflatefartøyer og 6 mineryddere, i Nordflåten[11]. I tillegg vil også være mulig å legge miner fra sivile fartøyer. Dette innebærer at det er store muligheter for Russland å minelegge i forkant av en eventuell konflikt, både skjult, ved hjelp av ubåter, eller mer åpenlyst, i overflaten, rundt viktige områder i nord. Dermed trenger NATO en robust minerydderkapasitet, dersom det skal etableres sjøkontroll.

Totalt sett har NATO mange minerydderkapasiteter, men disse er spredt utover NATO-territoriene, og disse trengs i egne områder ved en eventuell konflikt med Russland. Norge kan dermed ikke regne med noen særlig støtte til minerydderoperasjoner fra andre land enn USA, som for øvrig ikke har mer enn 2–3 havgående minejakt-/sveipe-fartøyer tilgjengelig i den nordlige delen av Atlanterhavet. Canada kan i beste fall stille med 6 minesveip-fartøyer, og Storbritannia vil nok være opptatt med kontinentet og innløpet til Østersjøen, men kan ha et lite knippe tilgjengelig, da de har 13 fartøyer totalt. Norge på sin side har 2 minejakt-fartøyer og 2 minesveipere[12]. De er best kjent i området og vil uansett være først ute. Dersom vi ser på Russlands kapasitet til å legge miner, kontra NATOs kapasitet til å rydde miner i Norskehavet, vil det bli krevende for Norske styrker å etablere sjøkontroll langs norskekysten.

På en annen side, så har Russland meget dårlig minerydderkapasitet i Nordflåten, med sine 6 kystgående minejakt-/sveipere, og bare en havgående minerydder. Dette kan være indikasjon på at Russland ikke anser NATO-minelegging av nordområdene, som sannsynlig. Det kan også være en indikasjon på, og mest trolig, at Russland ikke har noen ambisjoner om å «sette bastionen» i nærmeste fremtid.

Norsk minehistorie

Norge hadde tidligere sjøminer som del av sitt kystforsvar, men disse ble avhendet på midten av 2000-tallet. Norges taktikk for bruk av sjøminer var stort sett basert på kystfortifikasjon, der fjordinnløp til de største byene ble minelagt, med sperrefelt, og beskyttet av artilleri på land. En del av sperrefeltene som var knyttet til kystfortifikasjonen bestod av kontrollerbare minefelt, som kunne avfyres fra land. I tillegg så hadde Forsvaret en beholdning av uavhengige forankrede miner som blant annet kunne legges fra dedikerte mineleggerfartøy som Sjøforsvaret hadde[13]. I dag er det lite sannsynlig at en maritim invasjonsstyrke vil komme for å okkupere de norske byene, da dette ikke har noen særlig militærstrategisk betydning. Russland trenger å beskytte annenslagsevnen sin, de strategiske ubåtene, og det gjøres best ved å flytte disse ut i Atlanterhavet. 

Sjøminer som taktisk våpen

Norge og NATO kan utfordre dette, ved eksempelvis å legge områdefelt i Barentshavet. Det er gjennomført et regneeksempel med minelegging av et havområde på 220 x 41 nautiske mil, mellom Hammerfest og Bjørnøya, som gir et areal på rundt 9000 kvadratnautiske mil. Ved bruk av moderne miner, kan et slikt felt gi over 90 % sannsynlighet for at et målfartøy går på en mine, med bare et 30-talls miner deployert[14]. For å kunne oppnå dette, kan det her være snakk om en såkalt søkende bunnmine. Amerikanerne er i ferd med å utvikle den såkalte «Hammerhead»- minen, som er en innkapslet lettvektstorpedo, som ligger på havbunnen, og dekker et stort område alene. Når Hammerhead minen får oppfylt sine fyringskriterier, avfyres torpedoen, som følger målfartøyet, og har dermed en meget stor fyringsbredde[15].

Forankrede miner, består av et anker som står på havbunnen, festet med en vaier til en kuppel som flyter i vannvolumet. Denne kuppelen er fylt med sprengstoff (effektor) og sensorer, som skal detektere, velge ut og uskadeliggjøre sine mål. Sensorer føler blant annet på forstyrrelser i jordmagnetfeltet, endring i strømpotesial i vannet og akustisk støy til målfartøyene. Sensorene kan være meget sensitive, og har mulighet til å skille et fartøy fra et annet. På de forankrede influensminene[16] er det mengden sprengstoff som setter begrensingen på fyringsbredden. De forankrede minene har en dybdebegrensning, da mye ankervaier og strøm vil trekke kuppelen ned i dypet, og man mister effekten. Denne dybden ligger på rundt 400 meter[17].

Ved å kombinere søkende bunnminer med forankrede influensminer, vil det være utfordrende å rydde et slikt minefelt. 

Norskekystens egnethet

Norskekysten generelt er godt egnet til minelegging, sett fra et rent militært ståsted. Da spesielt med tanke på dybde- og strømforhold. Norskekysten er for det meste grunnere enn 400 meter[18].

Fra et ikke-militært, og mer holistisk ståsted, er det flere faktorer som gjør at kysten er uegnet for minelegging. For det første er det en stor tetthet av kommersiell skipstrafikk og fiskeriaktiviteter. I tillegg er det fare for å skade infrastrukturen i overflaten og på havbunnen på norsk sokkel, som olje- og gassrør, strøm, internett og telefonkabler, samt havressurser som blant annet fisk, fiskearter og sjøpattedyr[19]. Dette gjør det utfordrende med minelegging fra vår side, spesielt i de områdene med størst tetthet av ressursutvinning, men gir også en mulighet for russisk minelegging, som bør hindres.

Hvorfor trenger vi da miner, hvis det truer det meste av ressursgrunnlaget til nasjonen vår? Jo, vi trenger miner for å hindre at russerne får satt de tidligere scenarioene i live. Vi kan hindre landsettinger på Finnmarkskysten som skal støtte oppunder russiske landstyrker. Vi kan forsøke å hindre russisk minelegging av norskekysten. En reell sjøminekapabilitet er helt essensielt for å sikre troverdig avskrekkende effekt, da evnen til å minelegge 9000 kvadratnautiske mil med et 30-talls miner gjør at den russiske ubåtsjefen tenker seg om to ganger før han navigerer gjennom potensielle minefelt.

Dersom Norge gjeninnfører sjøminer som kapabilitet, så vil dette ha en avskrekkende effekt mot en russisk aggresjon i nordområdene. Det vil gi Norge en god STRATCOM-mulighet, da en slik kapabilitet gjør at man i praksis ikke trenger å minelegge for å oppnå en avskrekkende effekt. Man trenger i praksis bare å si at man har minelagt et område, og etablere et såkalt «antatt minefelt», og dermed avskrekke en motstander. Men, dersom man skal kunne benytte seg av disse effektene, er det helt essensielt at en aktør har en troverdig kapasitet, evne og vilje til å legge sjøminer. Dette innebærer blant annet at kompetanse må bygges, doktriner må etableres, det må øves og trenes, og at plattformer må tilpasses for å være i stand til å bære og legge miner.

Det liten tvil om at sjøminer er et effektivt våpen, og kan stoppe en mektig invasjonsmakt. Det er ikke gjort over natten å gjeninnføre en slik kapabilitet. Det er en tid- og ressurskrevende prosess, men det hele begynner med at det må være politisk vilje.

Foto: Norsk minesprengning i Øygarden/Tore Hugdahl