Endret verden, endrer NATO: Del 1 – Grunnlaget

NATO medlemskapet er grunnsteinen i norsk forsvars og avskrekkingspolitikk sier Forsvarssjefen i sitt fagmilitære råd til regjeringen[i]. Norge har vært med i NATO siden stiftelsen i 1949, og har i stor grad basert forsvaret av nasjonen på alliansetilknytningen siden da.

Verden har beveget seg fra fred til at krigen nå nærmest står og banker på NATO-døren i øst. Anneksjonen av Krim er startpunktet for det som blir den største endringen i NATO siden opprettelsen av alliansen. Under Walestoppmøtet i 2014 forpliktet nasjonene seg til å bruke 2% av brutto nasjonalproduktet på forsvaret av egen nasjon i henhold til Atlanterhavspaktens § 3. Ved NATO toppmøtet i Warszawa to år senere ble enhanced Forward Precense (eFP) opprettet[ii]. Militære styrker som ble utplassert i Baltikum og Polen som en forsikring om at NATO vil forsvare territoriet mot russisk aggresjon. I 2020 lanserte NATO et nytt forsvarskonsept: Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area (DDA). Situasjonen hadde endret seg, NATO trengte nye planer. Europa var på nytt truet av krig, og dette måtte NATO ta inn over seg. I februar 2022 var krigen et faktum i det Russland invaderer Ukraina.

DDA family of plans (DDA)

Det nye forsvarskonseptet reflekterer at NATO ikke kan møte de nye utfordringene med gårsdagens løsning for krisehåndtering[iii]. Sikkerhetssituasjonen har endret seg fra at NATO var overlegen i styrke, og med kapasitet som kunne løse mindre lokale kriser, til at NATO nå står ovenfor en motstander som så langt har vært villig til å sette verdensfreden på spill.

Med DDA reintroduserer NATO idéen om kollektivt Forsvar. Artikkel V i Atlanterhavspakten har lagt i bunn for sikkerhetsgarantien siden opprettelsen, men NATOs planer og styrker hadde siden murens fall i realiteten endret seg til Out of Area operasjoner og bort fra Forsvaret av alliansen. Som et resultat av Russlands annektering av Krim i 2014 kom NATOs Graduated Respons Plans (GRP) i 2015, et verktøy mer enn en plan for hurtig å kunne respondere med en operasjon dersom dette skulle bli nødvendig, GRP har et begrenset omfang og ligner ikke på NATOS forsvarsplaner fra den kalde krigen.

DDA Family of Plans er bygget opp av totalt 11 planer, et konsept og et direktiv. I tillegg til hovedkonseptet, DDA, består planfamilien av et direktiv for avskrekking i fred og krisetider, en hovedplan for forsvaret av det Euro-Atlantiske området, sju domene planer og tre regionale planer. DDA konseptet innfører NATOs 360 graders fokus. Mantra er at trusselen kan ramme alle og fleksibiliteten må være stor. Russland og terrorgrupper defineres som hovedtruslene [iv]. For å oppnå ønsket effekt av de nye planene må NATO gjøre store endringer, både organisasjonen og de daglige prosessene.

DDAs suksess hviler på fire pilarer; styrker, kommando og kontroll samt myndighet. Gjennom en serie på tre artikler vil jeg redegjøre for hvert av disse suksesskriteriene samt fundamentet pilarene er bygget på.

Planer – To win the first battle

En plan for synkronisering av aktivitet for best å avskrekke en motstander er lagt ned i SACEUR Strategic Directive (SSD).  Hensikten med dette direktivet er å oppnå en avskrekkende effekt god nok til at NATO aldri havner i krig. Det er dette SACEUR mener når han sier vi må vinne det første slaget. Hva betyr så dette for oss?

Det er til enhver tid mer enn 100 NATO- og nasjonale aktiviteter som pågår i SACEURs ansvarsområde. Under to prosent av disse er NATO aktivitet, ledet av en NATO kommando. Aktivitetene er vitale for å lykkes med avskrekking i fredstid. På samme måte som at en svale gir ingen sommer, så produserer ikke en fregatt avskrekkende effekt. SSD gir NATO noe alliansen har manglet, en plan for fredstid. Dagens GRP aktiveres først ved en oppstått krise, og daglig aktivitet har nærmest utelukkende vært planlagt og styrt av nasjonene. Multinasjonale øvelser, og bilaterale konstellasjoner har bidradd til at nasjonene har oppnådd en avskrekkende effekt, men med innføringen av SSD skal NATO koordinere og synkroniser nasjonal aktivitet for å oppnå de ønskede effekter. Så svaret på spørsmålet over er at for Norge øker dette kravet til samhandling med NATO. Trening og øvelser må sees i sammenheng med NATOs overordnede behov for avskrekking. Samtidig må nasjonal aktivitet understøttes av strategisk kommunikasjon for å sende en klar og tydelig melding til Russland. På denne måten kan den ene fregatten bli ytterligere avskrekkende som en del av NATO alliansens aktivitet for å sende Russland meldingen om at russisk aggresjon ikke tillates.

Planer – To win the last battle

«When deterrence fails» er et typisk beslutningspunkt i operasjonelle og strategiske planer. Når avskrekking ikke lenger er tilstrekkelig er det i SACEUR AOR Wide Strategic Plan (SASP) vi finner planen for forsvaret av alliansen[v]. SASP er den første strategiske planen på over 50 år der NATO planlegger med fullskala forsvar av hele alliansens territorium. SASP er den overordnede militære planen, og er en operasjonalisering av DDA konseptet. SASP gir de strategiske føringer, strategiske målsetninger og tildelte strategiske oppgaver som skal løses.

SASP underbygges av sju strategiske støtteplaner (Strategic Support Plans – SSP). Dette er domeneplaner som beskriver de domenevise strategiske målsetningene. Nederst i planhierarkiet ligger de tre regionale planene. De regionale planene er på operasjonelt nivå og skal omsette militærmakten for å oppnå de strategiske målsetningene. NATO territoriet deles i tre regioner. Sør-Øst som innbefatter middelhavs- og svartehavslandene, Senter som er Sentraleuropa, og Nordvest der man finner Norden, Storbritannia, USA, Canada og Atlanterhavet. Fokus i SASP er «Collective Defence» et uttrykk som var allment kjent under den kalde krigen, men som forsvant ut av vokabularet i perioden med «Out of Area» operasjoner og utbredt tro på varig fred i Europa.  SASP og SSP eies av SACEUR på strategisk nå, mens de regionale planene er utviklet i samarbeid med nasjonene og eies av de ulike operasjonelle styrkesjefene (JTFC).

Kommando og kontroll

Med SASP følger en ny organisering av NATO. Et nytt hovedkvarter (Joint Force Command – JFC) i Norfolk, USA bygges opp og får Region Nordvest som ansvarsområde. Sørøst skal styres fra Napoli, mens Brunssum i Nederland skal lede krigen på kontinentet.

De tre hovedkvarterene er støttet av domenekommandoer, med spesielt ansvar for gjennomføringen av krigen innen sine domener (land, sjø, luft, cyber etc). Det er ingen underlagte hovedkvarter, JFCer og domekommandoer er likestilt og direkte underlagt SACEUR. Et konsept for støttet og støttende sjefer benyttes. Dette kan gi økt fleksibilitet og effektivitet men som har potensialet til å bli et kommando- og kontrollmessig mareritt.

En domenekommando, f.eks MARCOM vil opptre på flere kommandonivåer samtidig. Sjef MARCOM er rådgiver til SACEUR i alle maritime spørsmål, dette gjør MARCOM til en aktør på strategisk nivå. Samtidig vil sjef MARCOM være komponentkommandoen til opptil tre JFCs. I dette tilfellet er sjef MARCOM underlagt en operasjonell kommando og opptrer selv på taktisk nivå. En ressursutfordring er at domenekommandoene ikke er tilført personell, og i utgangspunktet ikke er bemannet for å være komponentkommando for tre ulike JFCer samtidig.

Den betydelige økningen av personell som må til for at NATOs kommandostruktur skal fungere optimalt er en utfordring i seg selv. Flere nasjoner, slik som Norge, har personellutfordringer på alle nivåer. For å bemanne NATO’s kommandostruktur kreves personell som bør ha erfaring fra større hovedkvarter eller forsvarsstabsnivå. Samtid ønskes det gjenbruk av NATO personell i nasjonale staber for å øke allianseforståelsen nasjonalt. Erfarent personell må hentes fra viktige nasjonale stillinger og dette setter nasjonene i en skvis der de må velge hvordan personellet best benyttes.

For å sikre en helhet i NATO-innsatsen tar NATOs øverste militære hovedkvarter Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) en ny rolle.  SHAPE omorganiseres til å bli et krigføringshovedkvarter.[vi] I DDA tar SACEUR styringen og leder sine underlagte. Det er SACEURs oppgave å foreta ressursfordeling og oppgavestyring mellom JFC og domenekommandoene. Ved å ha sjef JFCer og sjef domenekommandoer i ett og samme møte vil SACEUR kunne prioritere og avdømme problemstillinger som måtte oppstå. For å oppnå en effektiv ledelse er SHAPES stridsrytme og stridshjulene til JFCer og domenekommandoer møysommelig tilpasset og vevd sammen. Før innføringen av DDA utga SHAPE overordnede konsepter, men en av Joint Force Command ledet innsatsen hvor domenekommandoene var underlagt JFC.

I tillegg til en tydelig kommandostruktur hviler DDAs suksess på et fungerende kommando- og kontrollsystem. Tekniske løsninger må aksepteres og standardiseres blant medlemsnasjonene, og denne oppgaven er tillagt Allied Command Transformation.

Første skritt på veien

Russlands aggressive fremtreden de siste årene har tvunget frem en endring i NATO få hadde sett for seg på slutten av 90 tallet. Endringen innen planer og kommando og kontroll er viktige, men alene endrer de lite. Neste del i denne serien vil ta for seg det vi trenger for å sette makt bak planene nemlig styrker og myndighet til å handle.

Foto: NATO/Fra november 2021 da NATOs militærkomité dro ned til Supreme Headquarters Allied Powers Europe for å diskutere DDA