Endret verden, endrer NATO: Del 2 – Ressursene

NATO gjennomgår fortiden den største endringen i organisasjonen siden den kalde krigen. I tråd med det nye strategiske konseptet har SACEUR utviklet Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area (DDA). Med DDA tar NATO tilbake begrepet som kollektivt forsvar. Hver tomme av alliansens territorium skal forsvares. Etter troen på langvarig fred som bredte seg etter murens fall endret NATO fokus mot operasjoner på utsiden av NATOs tradisjonelle operasjonsområdet, Dette endret seg etter Russlands gryende aggresjon og intervensjon i Georgia i 2008 og invasjonen av Ukraina i 2014.

DDA konseptets suksess hviler på fire pilarer; planer, styrker, kommando og kontroll samt myndighet. Den første artikkelen i denne serien beskrev pilarene planer, og kommando og kontroll. I denne artikkelen vil jeg gå videre inn på hvordan NATO endrer sin modell for å sikre tilstrekkelig med styrker og de myndighetene SACEUR som øverste militære sjef trenger for å operere effektivt.

Styrker - NATO Force Model

En forutsetning for militære operasjoner er at sjefen har militære styrker. NATO har ingen militære styrker, de er det medlemsnasjonene som har. De ulike nasjonene tilbyr gjennom fastlagte prosesser styrker til NATO som stilles til SACEURs disposisjon.

På NATO toppmøtet i Praha i 2002 annonserte NATO planene for NATO Response Forces (NRF). SACEUR hevdet at NATO ikke lenger hadde behov for de store styrkene som den kalde krigen hadde krevd. Fremtidens styrke skulle være fleksibel og kapabel til hurtig å reagere på samtlige trusler som NATO kunne møte. [i]

Strukturen på NRF har blitt endret flere ganger fra opprettelsen i 2002, men etter Wales toppmøtet i 2014 ble NATO enige om den styrkemodellen vi kjenner til i dag.

VJTF – The Very High Readiness Joint Task Force ble opprettet, og skulle ha en marsjberedskap på kun noen få dager. VJTF skulle deretter forsterkes med oppfølgingsstyrker som opphold seg hjemme i egne nasjoner og ikke var kommandooverført til NATO. Til sammen utgjorde NRF 40 000 personer.

Organiseringen av styrker er endret med DDA.  NATO Force Model (NFM) har et annet fokus enn NRF. Hensikten er å synliggjøre hva som totalt er tilgjengelig for SACEUR. Tidligere kunne SACEUR kun planlegge med NRF, nå viser nasjonene hva som er nasjonalt tilgjengelig.  Dette øker styrkeantallet SACEUR har tilgjengelig for umiddelbar innsats fra om lag 40 000 til omlag 800 000[ii]. Fra å melde inn en bataljon eller en fregatt i NRF, kan Norge nå melde inn hele det norske Forsvaret til NATO. Dette betyr ikke at den norske hæren kan bli sendt ut av landet, eller at luftforsvaret flyttes til Sør-Europa. Styrkegenereringsprosessen ivaretar nasjonale behov, samtidig som den gir NATO mulighet til å planlegge med alliansens totalkapasitet. NATO vedtok på toppmøtet i Madrid 2022 at NATO skulle ha et 360 graders fokus fremfor å bare fokusere østover.[iii] Dette medfører at samtlige medlemsnasjoner nå er dekket av NATOs planer, men det medfører også at enkelte styrker ikke er meldt inn til en regional plan, men er høyfleksible styrker som kan brukes i hele SACEURs ansvarsområde.

NRF er erstattet av Allied Reaction Force (ARF), en komplementær reaksjonsstyrke som er endret fra å være tunge landavdelingene som skulle settes inn i det områder der krisen oppstå, til å være lette og høymobile landavdelinger avdelinger, maritime innsatsstyrker og fleksible luftstyrker som benyttes som en første innsatsstyrke eller ARF kan holdes tilbake for å gi økt strategisk fleksibilitet.

Et av målene med NFM er at styrker med de to nivåene med kortest klartider (Tier 1 &2) skal tilordnes en av de regionale planene.[iv] For Norge betyr NFM en større synlighet over hvilke styrker som kan forventes til norske nærområder dersom forsterkninger må settes inn, i tillegg til forsikringen om at norske styrker ikke sendes til andre deler av NATOs interesseområde. Det hevdes at å sette sammen en multinasjonal styrke for oppdragsløsning for et spesifikt oppdrag ikke er hensiktsmessig og lite effektivt. [v]Dette søker også NATO å unngå med NFM. Visst er forsvaret av alliansen bygget opp av multinasjonale styrker, men dette er styrker som står sammen i et geografisk område overtid, som er bygget opp i en brigadestruktur, og som er trent og samøvd. Norges bidrag i eFP i Litauen er et eksempel på hvordan Norge bidrar inn i en slik multinasjonal NATO styrke.

Et suksesskriteria for NATO er at tilstrekkelig med styrker tilbys SACEUR til at planene (DDA) kan gjennomføres. Paradokset er at flere nasjoner tenker som Norge og båndlegger styrkene til eget territorium. Dette reduserer SACEURs fleksibilitet og vanskeliggjør gjennomføringen av de vedtatte planene.

Myndighet – Nytt og effektivt alarm og responssystem

SACEUR er ikke sjef i NATO, ei heller er Jens Stoltenberg sjef i NATO. Det er viktig å minne seg selv på akkurat dette med jevne mellomrom. Nasjonene er sjef i NATO, og nasjonene tar kun avgjørelser ved konsensus. Dette er en eksersis som krever innsikt, tålmodighet og sterkt utviklede diplomatiske evner. I tillegg så tar det svært ofte en del tid å oppnå konsensus. Dette er tid militære beslutningstakere ikke nødvendigvis ønsker å bruke på diskusjoner og diplomati.

Derfor pågår det et arbeid med å utvikle et system, basert på etterretning, som skal gjøre NATO bedre i stand til å fatte tidsriktige beslutninger i oppbyggingen til en krise[vi]. Dette skal erstatte beredskapssystemet kjent som NATO Crisis Respons System (NCRS). I Norge finnes et tilsvarende system kalt Beredskapssystem for Forsvaret (BFF) og Sivilt beredskapssystem (SBS), som er bygget på og svært sammenlignbart med NATOs system.

SACEUR henter i dag sin myndighet fra der erklærte beredskapstiltakene i NCRS. Før Ukrainakrigen hadde SACEUR svært liten makt over styrkene i Europa. Mange erklærte tiltak senere har gitt SACEUR myndigheten til å bestemme nivået på luftvern over Europa, han kan skalere opp og ned styrkene som er utplassert langs NATOs østlige grense og han har fire maritime «Task Groups» han kan flytte der han mener det er mest formålstjenlig.[vii]

Dersom DDA skal bli en suksess, må SACEUR få videreført den samme myndigheten til å bygge opp styrker, og flytte på styrker som han har pr i dag.

Hensikten med, og den store fordelen med det nye systemet er at dette, når det er politisk godkjent, bemyndiger SACEUR for hvert tiltak som iverksettes. Dette muliggjør et økt beslutningstempo og gir økt fleksibilitet og effektiv bruk av styrkene SACEUR disponerer. Det nye alarmsystemet er som figuren viser trafikklysbasert. Oppbyggingen av de ulike «Alert States» muliggjør en tidsriktig og sømløs overgang fra fred via krise og til krig. I og med at DDA konseptet er delt i en avskrekkings del (SSD) og en forsvarsdel (SASP) bidrar alarmsystemet til at en krise kan møtes ved bruk av enten den ene eller den andre delen av DDA. 

Det er viktig å understreke at selv om SACEUR gis rett til å endre Alert State skal NATO fremdeles være underlagt politisk kontroll, men de politiske beslutningene er i større grad tatt i forkant av den oppståtte situasjonen.

Hva så? – Hva har vi oppnådd med dette?

Uten at spørsmålet hva så stilles oppnår vi aldri riktig svar. Hva betyr det så for NATO at styrkemodellen endres og at et nytt system for å iverksette tiltak innføres. Svaret er økt synlighet, økt tempo, bedre vurderinger, bedre forutsigbarhet og økt effekt.

Den nye styrkemodellen gir NATO og nasjonene er helt ny synlighet på hvilke militære ressurser som skal sloss sammen hvis alliansen må forsvares. Styrkemodellen i kombinasjon med planene gir samtrente multinasjonale avdelinger som allerede er på plass i operasjonsteateret, dette medfører at NATO kan avskrekke daglig og forsvare umiddelbart hvis det trengs. Et nytt alarmsystem, der mange tiltak er politisk forhåndsgodkjente bidrar til å øke tempo ved at den militære sjefen allerede er gitt myndighet til å flytte styrker der de bidrar best. Til sammen gir dette SACEUR og hans stab mulighet til å gjøre gode vurderinger og det gir en forutsigbarhet i planleggingsfasen. Alt dette bidrar til det politikerne ønsker, en allianse som benytter alle sine ressurser slik at de gir mest mulig effekt det det behøves og derfor vinner vi.

De fire pilarene som DDA hviler på er nå beskrevet. Den siste artikkelen i serien vil handle om fundamentet som disse fire pilarene støtter seg på. Artikkelserien avsluttes i de bakre rekker, med logistikkunderstøttelse, understøttelse og øvelser.

Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret/Det Amerikanske hangarskipet USS Gerald R. Ford med Bell 412 fra 339 Special Operations Aviation Squadron (SOAS) i Oslofjorden.