En unik lederplattform

Hvert år gjennomfører kadettene ved Sjøkrigsskolen sitt tradisjonelle tokt med seilskuten «Statsraad Lehmkuhl». Toktet er dypt forankret i sjøoffisersutdanningen og var en av utdanningsreformens mange bekymringer. Tokt ble det imidlertid, og som første kull på ny utdanningsordning er vi glade for å kunne ta del i denne ærefulle begivenheten. Vi har fått kjenne på sjøsyke, hardt vær og viktigheten av godt kameratskap.

Jeg skal nå gi dere et innblikk i hva som har preget vårt tokt og hvilke utfordringer vi har møtt på. Samtidig vil jeg prøve å formulere hva som ligger under overflaten av eventyret og hvordan den nye utdanningsordningen har påvirket øvelsen «Sette sjøbein».

Et unikt tokt

Det som gjør toktet helt unikt er plattformen som anvendes. Det er mange elementer i konseptet som gjør potensialet for læringsutbytte svært høyt. Arenaen for leder- og offisersutvikling, grunnlaget for profesjonsidentitet og kultur, arbeid- og bosituasjonen, og at disse skjer parallelt i et isolert domene er faktorene som gir toktet dets effekt.  

«Lehmkuhl er ikke bare en reise i ukjent farvann, men også en reise i ditt  indre ukjente».

Ombord kan nesten alle Sjøforsvarets oppgaver knyttes til oppdragsløsningen. Vi har etablert en kadettledelse hvor vi praktiserer oppdragsbasert ledelse gjennom underavdelinger og skipsdetaljer. Vi underviser selv i sjømilitær engelsk, sjømilitær ledelse, sjømakt og sikkerhetsstudier, og sjømannskap.  Vi hadde ikke hatt det samme utbytte på Ulven eller Rena. Her er usikkerheten reell og oppgavene ombord må løses for å drive skuta fremover. Arbeids- og bosituasjonen gjør at vi skaper helt andre relasjoner enn på de fleste andre arenaer. Dette gir en direkte overføringsverdi til Sjøforsvaret.

Profesjonsidentitet og kultur

Ved lansering av Stratagem skrev jeg om hvilken styrke den nye utdanningsordningen har – fellesperioden i 1. semester danner grunnlaget for felles profesjonsidentitet og kultur på tvers av forsvarsgrenene. En av observasjonene jeg gjorde meg sammen med luft og hær var at vi i liten grad fikk en grenidentitet. Statsraad Lehmkuhl forankres derimot i den dypeste identiteten alle sjømenn og sjøkrigere har - selve «sjømaktes grunnlag», hvilket også er navnet på emne 5 i henhold til studieplanen. Det samholdet vi skaper her legger grunnlaget for de neste tre årene og dermed for hele karrieren. Som en kadett utalte det: «Dette må oppleves for å forstås».

Toktet har gitt oss en større forståelse for hva vår kyststat er tuftet på, hvordan vår profesjon har blitt til og hva den består av. Tradisjoner, terminologi og symboler – den kulturen sjønasjonen, sjømakten og Sjøkrigsskolen representerer, bærer vi med dette videre. Valkyrie-emblemet i baugen er selve symbolet på hvor dypt forankret dette toktet er i sjøoffiserutdanningen. Det var ombord her historien startet. Vi lærer å utføre arbeid slik sjømenn har gjort århundrer før oss. Dette historiske perspektivet er med på å danne vår sjømilitære identitet, hvilket gjør toket til en avgjørende del av vår utdannelse og dannelse sådan.

Utdanningsreformens baksider

Skal offisersutdanning ved Sjøkrigsskolen være en profesjonsutdanning eller en høyskoleutdanning? Spørsmålet er mer relevant i vår hverdag enn man kanskje vil tro. En av de større utfordringene vi har støtt på underveis i toktet er i hvilken grad vi skal prioritere den akademiske utdanningen eller offisersutviklingen. Sistnevnte er en sentral del av skolen og en forutsetning for å møte Sjøforsvarets behov til offiserer. Samtidig er det akademiske, som beskrevet i høyskolens studieplan, avgjørende for å bli fremtidens akademiske offiser etter ny ordning for militære tilsatte. Jeg stiller derfor følgende spørsmål:

Skal Lehmkuhl være et klasserom for akademia eller en plattform for praktisk ledelse?

Jeg mener potensialet er størst for leder- og offisersutvikling og at hovedtyngden dermed burde ligge i å skape en mest mulig effektiv utviklingskurve for kadettene. Potensialet er enormt, men jeg opplever at kampen for studiepoengene skyggelegger for karakter- og relasjonsbyggingen. Det akademiske har alltid, og må også alltid være en sentral del av profesjonsdannelsen, men ikke på bekostning av det som gjør vår profesjon til det den er. Denne utviklingen er uheldig. Desuten mener jeg timeprisen for leie av klasserom er for høy til å ikke fokusere på hvilket potensial som ligger i plattformen Statsraad Lehmkuhl – nemlig lederutvikling.

Hva gjør toktet i år forskjellig fra tidligere tokt?

Det er ikke kun det akademiske fokuset som er viktig når man vurderer årets tokt. Årstiden har også gjort det mer utfordrende å gjennomføre undervisning. Bølger, vind og sjøsyke gjør at potensialet for klasseromsundervisning er særs lavere enn for lederutvikling. Tøffe forhold på leg 1 og 3 gjør at arbeidspresset øker på leg 2 over Atlanteren. Dette har vi samtlige følt på kroppen. For mange er dette sin første gang på sjøen og den mentale belastningen har allerede en høy startverdi. Om fokuset heller hadde ligget i lederutvikling hadde det harde været fungert til sin hensikt, men slik er det ikke når fokuset ligger på det akademiske. Resultatet blir at læringsutbytte og potensialet for både offisersutviklingen og det akademiske blir lavere når mange stresser med innlevering av arbeidskrav. Spørsmålet om hva man ønsker å oppnå blir igjen reist.

Livet ombord

Andre uke i januar startet øvelse «Sette sjøbein» med trinn 1 i taktisk maritim planlegging. Med ny sjef for «Seksjon for veiledning, trening og øving» skulle TAMP og operasjonsordre komme til å prege øvelsen. Kadettene uten IMO 60 ble sendt på kurs, mens resterende iverksatte forberedelsene. 22. januar la vi fra kai, som de fleste kull før oss, uten å ane hva som ventet. Jeg tror jeg allerede har fortalt litt mellom linjene hvordan livet er ombord, men jeg kan ikke komme utenom å fortelle om noen av de mange fantastiske opplevelsene vi har hatt ombord.  Fra skogene rundt Heistadmoen til toppen av masten på Statsraaden – en enorm kontrast.

Den første etappen var i stor grad preget av vær. Havet er mektig. Den teknologiske utviklingen preger store deler av hverdagen. Vår profesjon er ingen unntak, men her på Lehmkuhl gjør vi arbeid på mer eller mindre samme vis som for flere hundre år siden. Dette har vi kjent på i vinterstormene i Nordsjøen og gjennom den engelske kanal. Vi har derfor blitt tvunget til å gå for maskin store deler av veien ned til Tenerife.

I utløpet av kanalen seilte vi inn i periferien til et lavtrykk med orkan styrke. Skipssjef Stein Forsdahl påsto vi var verdens første til å bli undervist i ledelse i Biscaya i orkan. Begivenheten resulterte ikke bare i fryd. Det var en del mindre ulykker, hovedsakelig på grunn av tap av balanse. Dette var årsaken til at vi måtte innom Madeira på veien sydover. Ellers knakk noen stoler i klasserommet. Dette har gitt oss mange erfaringer som vi vil ta med oss inn i videre tjeneste.

Gleden og stemningen var til å ta og føle på når vi fikk vår første øl etter inspeksjon på Tenerife. Vi lå på svai utenfor en liten fjellandsby i utkanten av St. Cruz. Stjernehimmelen var praktfull og skuta lå majestetisk til med opplyste master og syngende kadetter.

Over Atlanteren

Leg 2 preges av gjennomsyret ledelse i hele organisasjonen. Det er ingen grense for hvor mange underavdelinger og detaljer dette skipet tåler. Det er ikke langt i fra at alle i kvarteret har et kvartervis ansvar for hver sin detalj. Trening, øvelser og møter går på tvers av hvile, undervisning og vakter på dekk. Mange har fått kjenne på de svært begrensede 24 timene i døgnet. Vi står selv for nærmere alt av opplegg. Vi planlegger og gjennomfører undervisning, forelesninger, lagsarbeid, trening, brann og havari, styrkebeskyttelse, IKT, samband, ledelsesutvikling og kadettloggbok. Sistnevnte er skolens måte å møte kravene til STCW for å kunne ta bacheloren på to år. Den består av mange mål og delmål vi må kvittere for at vi har utført.

I løpet av toktet har vi fire arbeidskrav med påfølgende eksamen etter hjemkomst. Dette har skapt et større press til egenstudie og har bidratt til et behov for prioritering av kreftene. Kadettloggboken er intet unntak. Her er en av de største lærdommene for mitt vedkommende; hvordan løse et komplekst oppdrag i et begrenset tidsrom. For å kompensere for all studietid som opptar hjernekapasiteten vår gjennomfører vi hver søndag velferdsarrangementer. Det finnes ingen grenser for hvilke ideer som blir gjennomført og alle har bidratt til en triveligere hverdag ombord. En av de mer samlende aktivitetene på vei over til USA har vært «maskinvaktene», også kalt «romaskinvaktene». På 28 dager skal vi sammen ro over 4072 nm. Godt tiltak, men jeg tror vi sier oss fornøyd med én transatlantisk kryssing. Ellers venter vi på havblikk og varslingsordre for bading. Vi har dog fått saltvannsdusj på dekk, hvilket skapte jubel og god stemning.

På vei hjem

Alle forhold er tilrettelagt, og om ikke, tilstede for å kunne utvikle seg selv til en bedre leder og ikke minst et bedre menneske. Siste etappe hjem fra USA venter. Vi returnerer til Bergen med en enda større indre sjøkriger. Nå er det vi som styrer skuta!

Første foto: Kommandooverføring til kai på Sjøkrigsskolen 22. januar 2019. Skipet er nå offieslt en del av marinen ved navn KNM Statsraad Lehmkuhl. (Henrik Skåtun)