En tidligere kadett

23.Januar 2013 ble jeg alvorlig skadet i en ulykke på Terningsmoen øvingsfelt. Jeg var på første året som kadett ved Krigsskolen Gjennomgående, som på den tiden var bestod av 4 år for oss som ikke hadde gått befalsskolen. Tanken var å fullføre utdannelsen, og begynne på en lengre karriere som offiser i Forsvaret. Dessverre ble ikke dette min vei. Jeg ønsker nå å dele min historie i den hensikt å opplyse andre om hvordan uforsiktighet kan føre til ulykker, og hvilke konsekvenser dette kan ha for involverte, samt øke bevisstheten om at det vi trener på ikke kun kan få fatale konsekvenser i krig, men også i fredstid.

Vi var midt i innføring i vintertjeneste. Vår første store vinterøvelse var rett rundt hjørnet, men vi måtte ta igjen litt skytetrening som vi ikke hadde fått gjennomført. Årsaken var et forbud mot skyting som følge av at det ble oppdaget store mangler i ammunisjonsforvaltningsprosedyrene i Hæren den foregående høsten. Denne dagen gikk vi på ski fra leir opp til skytebanen, i 25 minusgrader og strålende sol. Natten hadde gitt oss et nytt lag puddersnø over denne usedvanlig kalde vinteren. Vel fremme ved skytebanen fikk vi ordnene: Vi skulle trene på «laget i angrep», lagsvis, og lag 1 begynner. Først en tørr gjennomføring, deretter skarp. Vi var godt kjent med sikkerhetsbriefen som ble gitt i forkant av øvelsen, da vi hadde rukket å skyte relativt mye i løpet av vårt første halvår. I sikkerhetsbriefen denne gangen fikk vi også ordre om å binde på mineteip på håndgranatene fordi det ville gjøre det lettere å finne eventuelle blindgjengere i puddersnøen. Ingen av oss stilte spørsmål ved dette, selv om vi aldri hadde gjort det før. Vi var godt vant med å binde mineteip på blågranater, men vi hadde aldri brukt det på skarpe.

Dette var første ordentlige skyteøvelse etter jul, og vi hadde rukket å bli varme i trøya på å håndtere granater og skarpe våpen. Jeg husker at jeg for første gang følte meg klar for å kaste håndgranat. Jeg var redd alle gangene før dette, men denne gangen var jeg klar.

Jeg var i lag 2, og vi gjennomførte etter lag 1. Jeg husker jeg fikk et par granater av en kadett som hadde gjennomført før meg uten å få brukt granatene sine. I stedet for å ta en vurdering over lengden på mineteipen, surret jeg dem bare rundt granatene og la dem i brystlomma. Så var det i gang med tørr gjennomgang. Det ble min makker, og ikke jeg som var nærmest hullet til fienden. Jeg initierte «ta grop» og han kastet. Alt gikk knirkefritt, og ingen svakheter ble avdekket under den tørre gjennomføringen. Over til skarp må jeg bevisst eller ubevisst ha byttet plass med makkeren min i marsjrekkefølgen for det var jeg som endte opp nærmest fiendens hull denne gangen. Makkeren min ble litt satt ut av dette, men jeg bare initierte drillen selv og kastet granaten i hullet til fienden. Jeg speidet etter treff, men hadde sola rett i øynene og hev meg bare i dekning. Sekundet senere eksploderer det, og jeg skriker imens jeg blir kastet over på ryggen.

Jeg hadde brekt høyre lårbein og hele lårmuskelen fra lyske til kne er revnet opp. På venstre bein har en tomhylse fra bakken splintret opp og kappet over arterien. Det strømmer folk til for å hjelpe, og jeg er heldigvis i svært gode hender blant mine medkadetter, som gjennomfører livreddende førstehjelp og setter tourniquet imens skytebaneleder tilkaller ambulanse. Etter 17 minutter blir jeg båret inn i ambulansen, dette er det siste jeg husker fra dagen.

De neste seks dagene er jeg i koma. Med noen bisarre drømmer våkner jeg til en sykepleier lent over meg. Han spør om jeg vet hvor jeg er, og jeg skjønner det umiddelbart. Jeg vet at jeg er på sykehuset, og at jeg hadde blitt sprengt av en granat, men det skal ta mange dager før jeg klarer å forstå omfanget der jeg svømmer inn og ut av bevissthet. Jeg tilbringer en uke til på intensivavdeling der venstrefoten min blir sjekket for puls flere ganger om dagen. Hver gang tar det legene lang tid å finne pulsen, og jeg er farlig nære å miste foten. Heldigvis slipper jeg. Deretter blir jeg flyttet til ortopedisk avdeling hvor jeg blir liggende i en måned. Mesteparten av tiden må jeg ligge i senga tilkoblet til sårpumper med tykke plastikkbandasjer rundt beina. Jeg har flere operasjoner i uka og må derfor faste store deler av døgnet. Store morfindoser gjør meg stort sett kvalm og svimmel og jeg orker ikke stort. I starten sover jeg veldig mye, men dagsovingen blir alltid avbrutt av en kraftig søvnparalyse der jeg føler jeg kjemper mitt livs kamp for å våkne. Under paralysene føler jeg meg våken, og hører hva gjestene på rommet snakker om, men det er helt umulig å bevege seg. Natten er annerledes. Da flyr jeg av sted idet jeg lukker øynene, inn i stort sett fredelige drømmer. Allikevel blir de ikke sjeldent avbrutt av et plutselig terrormareritt, der jeg føler at jeg blir sprengt på nytt. Om dagen må jeg kjempe meg gjennom store smerter når jeg må prøve å gjennomføre ting som bare noen uker tidligere var helt trivielt, som å sitte oppreist, eller å gå på do.

Jeg flyttes videre til Sunnaas Sykehus, og det er her den virkelige rehabiliteringen begynner. Jeg blir trillet inn på sykeseng, men vi begynner opptreningen allerede neste dag. Tre og en halv måned tilbringer jeg der, og kan så vidt gå uten hjelpemidler når jeg blir skrevet ut. På Sunnaas trapper jeg ned på morfin, noe som gir meg abstinenser hver natt i flere uker. Heldigvis fikk jeg midlere morfinpreparater for å lette på de verste abstinensene.

Jeg setter også i gang prosessen med å håndtere de psykiske ettervirkningene av ulykken ved å gradvis og systematisk eksponere meg for minnene. Det var et mål for meg å klare å se en krigsfilm igjen, da jeg visste at om jeg ikke møtte dette nå ville det bare bli vanskeligere. Da jeg følte meg klar, så jeg «Flags of our Fathers» for den hadde jeg ikke sett før. Jeg husker jeg gråt, og smakte sanda som marineinfanteristene gjemte seg i da bombene regnet over dem på landgangen på Iwo Jima. Jeg lukter blodet, kruttet og de brente kroppene, og jeg kjente den samme frykten de kjente. Etter filmen var jeg nedbrutt, men jeg har stod løpet, og det blir heldigvis lettere å eksponere seg for triggere i ettertid. Faktisk går jeg så langt at jeg klarer å være med på neste årskulls kurs i håndgranat, der jeg får kaste på bane igjen, bare et halvt år etter ulykken. En stor milepæl!

Lukta sitter i lengst, sies det, når man opplever noe traumatisk. For meg var det ikke annerledes. Jeg luktet blod over alt, i månedsvis. Hver gang jeg gikk inn i et nytt rom luktet det blod. Denne fornemmelsen kom som en motforestilling til det fredelige livet rundt meg. Jeg kom meg gjennom hver dag, men jeg følte meg i økende grad tilsidesatt, som et uproduktivt medlem av samfunnet. Heldigvis fikk jeg mye anerkjennelse av mine medkadetter og ansatte på Krigsskolen i de to årene jeg jobbet der etter ulykken, men det var en spesiell situasjon å være i. Jeg skulle egentlig være med på alt. Jeg gikk fra å være sterk og rask som alle andre kadetter, til å bli en som må balansere energinivået sitt på en knivsegg for å ikke bli utmattet og overstimulert. Jeg var med, men jeg var ikke med. Og det ble ikke bedre da jeg sluttet i Forsvaret og begynte på sivile studier. Den anerkjennelsen jeg hadde blant forsvarfolket var naturligvis ikke til stede i det sivile, fordi de skjønte ikke helt. I tillegg ville jeg egentlig ikke ha anerkjennelsen, jeg ville bli vurdert på meritter, ikke medlidelse.

Samtidig skjønte jeg ikke det sivile livet helt heller. Alle problemstillinger virket trivielle, men samtidig hadde jeg store problemer med å samle nok tålmodighet til å gjennomføre oppgavene mine. På den ene siden følte jeg meg for viktig for trivielle oppgaver, samtidig som at jeg følte meg som en bløff i alt ansvaret jeg tok på meg fordi jeg hadde enorme forventninger til meg selv.

Jeg opplevde også at jeg flyktet. Litt mer hver gang jeg møtte motgang. Det føltes nesten som om jeg ble avhengig av å ta på meg ansvar bare for å kunne kjenne friheten av å legge det fra meg, igjen fordi «jeg har jo tross alt vært gjennom noe traumatisk». På tross av relativt store smerter var jeg stolt av at jeg ikke gikk fast på smertestillende, men det jeg ikke tenkte over var alkoholen. Gradvis ble det vanligere og vanligere for meg å drikke for å ta knekken på den verste rastløsheten. Langt ifra alkoholikernivå der man fortsetter å drikke i dagesvis, men jeg drakk mer og mer, alene ut over natta, fordi jeg ikke fikk sove. Iblant overtalte jeg legen til å gi meg ekstra smertestillende eller sovemedisin når jeg hadde mulighet. Ikke ofte, men mer enn jeg burde. Det tok lang tid før jeg klarte å få meg til å søke profesjonell hjelp selv om jeg egentlig visste at jeg trengte det. Jeg hadde jo vært så flink til å møte triggerne tidlig, og hadde ikke lenger flashbacks. Allikevel begynte disassosieringen allerede kvelden før min første time hos psykolog, og den var til stede hele dagen. Med dissosiering mener jeg en så sterk tanketåke at man ikke lenger føler seg til stede i egen bevissthet. Naturligvis sterkest under selve timen, da jeg var nærmest i konstant angst. Jeg skjønte ikke hvor dypt dette satt.

Psykologtimene hjalp meg å avdekke at selv om jeg ikke har problemer med triggere knyttet til ulykken, har den allikevel satt sine spor. Jeg var tydelig overoppspilt, og klarte ikke slappe ordentlig av på egenhånd. Dette gjorde meg sårbar i møte med langvarig stress og motgang.

Jeg opplevde også utfordringer med å være sint på de ansvarlige den dagen, fordi jeg vet hvor vanskelig det har vært for dem. Samtidig har dette ført til at jeg har forventet for mye av selv, og deretter blitt skuffet over meg selv for å ikke innfri forventningene.

Det går bedre med meg nå, men disse problemene er ikke borte. Det er først nå, 9 år etter ulykken, at jeg har begynt å møte det ordentlig. Jeg opplever fysiske smerter hver dag, og må være nøye med hvordan jeg bruker kroppen for å ikke gå på flere skader. Jeg skal ikke legge skjul på at dette er en betydelig hindring i hverdagen min.

I tillegg har jeg nylig avsluttet en åtte år lang prosess med erstatningsoppgjøret i Statens Pensjonskasse. Det å skulle gi nødvendig dokumentasjon og sette krav til statens pensjonskasse (SPK), NAV og privat forsikringsselskap har krevd enormt mange arbeidstimer og gitt meg stor økonomisk usikkerhet underveis.

Jeg havnet i denne ulykken følge av både min egen, og skytebaneleders, uforsiktighet. I undersøkelseskommisjonens rapport ble det avdekket at det ikke var tillatt å kaste granat i nysnø uten å tråkke ned snøen i målområdet først. I tillegg hadde skytebaneledelsen vurdert det som for kaldt til å kaste granat. Dette hadde befalet valgt å se bort ifra og beordret oss heller til å modifisere våpnene våre med mineteip. Praksisen med å bruke mineteip på skarpe granater om vinteren var visstnok vanlig i hæren på den tiden, men det stod ingenting om det i UD 2-1. Det var bare noe erfarne offiserer syntes var lurt. Det var heller ikke gjort noen vurdering på det i øvelsenes ORM-skjema. Kadettene, på sin side, var nærmest indoktrinert til å tenke at «på Krigsskolen gjør man alt etter boka». Det virket nesten utenkelig at vårt eget befal skulle bryte med dette mantraet.

Jeg fulgte heller ikke med. I stedet for å ha hodet med meg og vurdere hvert skritt på veien ville jeg bare kaste granat. Jeg trodde jeg kunne dette nå, og var endelig selvsikker. I stedet for å følge med på briefen ble det en rutine for meg. Alt jeg ville ha var litt action. Nå vet jeg at når man føler seg hundre prosent selvsikker på en farlig oppgave, det er det er da man skal passe på. Resultatet er at jeg ble revet vekk fra drømmende mine, og må leve resten av livet med smerter og svekket psyke. Skytebanelederen må antakeligvis leve med skyldfølelse hele livet, og mine medkadetter må leve med minnene av å ha sett kameraten sin nesten blø ut i snøen her i trygge Norge.

Foto: Privat.

Først publisert i Forposten 2021-01.