En sannhets- og forsoningskommisjon

Nylig fikk vi ansatte i Forsvaret en hyggelig nyttårshilsen fra selveste forsvarssjefen. Der finner vi blant annet: «Hvis jeg skal trekke frem kun ett område som det aller viktigste i år så blir det personell- og kompetanseutfordringene. Vi kan ikke vente på en ny langtidsplan, men må ta grep nå. Flere må få muligheten til kompetanseheving. Derfor øker vi kapasiteten både innenfor nivådannende og fag- og funksjonsutdanning.»

Dette er kanskje det nærmeste vi kommer en (halv)offentlig erkjennelse fra forsvarsledelsen om at utdanningsreformen (URE) i Forsvaret har havarert, fullstendig. Etter mitt syn bygde URE på helt gale forutsetninger, og reformen ble presset igjennom av folk uten kunnskaper, ferdigheter og holdninger som sto til oppgaven. Man bestemte seg for å krasje et system som fungerte uten å ha tenkt igjennom hva man ville ha i stedet. Resultatet ble at forsvarsjefen må ta grep nå, noe han burde ha gjort for lenge siden.

Nå vil jeg tro at general Kristoffersen ikke deler min beskrivelse av årsakene til at vi har havnet i det uføret vi er. Han hadde ingen direkte befatning med havariet, men det ligger nok til stillingen hans å være tilbakeholden med offentlig kritikk av folk han møter i korridoren på daglig basis. Jeg vil derfor foreslå at han nedsetter en nokså hurtigarbeidende sannhets- og forsoningskommisjon, hvor man går grundig til verks for å finne ut av hvorfor det kunne gå så galt som det gjorde.

Utbyttet av en slik sannhets- og forsoningskommisjon vil ikke bare være at slike som meg med enda større tyngde enn før vil kunne si: «hva var det jeg sa?» Det viktigste utbyttet vil være å unngå tilsvarende dumheter i fremtiden. Om man skal lære av sine feil, må man først finne ut av hva som egentlig skjedde, og hvorfor.

Om utdanningsreformen virker litt for liten for en hel kommisjon, kan de også få tygge litt på Ordning for Militært Tilsatte (OMT). Hensikten med å dele enhetsbefalskorpset i to søyler var blant annet å øke ståtiden, beholde og utvikle militære fagspesialister, øke kontinuitet og få ned hastigheten på jobbrotasjon. Fra min sentralt plasserte avkrok, kan jeg ikke se at Forsvaret har lyktes spesielt godt med noe av dette. Jeg vil tippe at problemene er større nå enn de var før OMT, og at det er grunnen til at forsvarssjefen ikke kan vente til en ny langtidsplan. OMT har muligens løst noen problemer som ikke fantes tidligere, men utover det har jeg vanskelig for å se at OMT har nådd sine mål.

Noen vil kanskje mene at vi i medmenneskelighetens navn bør la disse byråkratiske selvbeskadigelser ligge. Det er bare på museum at fortiden er fremtiden. Min frykt er imidlertid at vi står på terskelen til enda en selvpåført fadese, men at vi denne gangen muligens rekker å ta til vettet.

Våre kjære myndigheter er i skrivende stund i full gang med en omfattende pensjonsreform. Det tegner også til å bli det man på fagspråket betegner a WTF Moment, dvs. «That moment when somebody does something so stupid that it renders you speechless.» Er tanken at man igjen skal gjennomføre en massiv reform uten en skikkelig konsekvensutredning? Er tanken igjen å finne fram skylappene og øreproppene fra arbeidet med utdanningsreformen? Skal opportunistiske folk med manglende dømmekraft og stor gjennomføringsevne ut på turné igjen? Hjelpe og trøste.

En gang i tiden het det at offiserer burde være reddere for historiens dom enn for fiendens kuler. Jeg skulle ønske det samme gjaldt for Forsvarets ledelse og seniorbyråkratiet i departementet. Hadde de visst at det fulgte en sannhets- og forsoningskommisjon etter dem på stien ville det utvilsomt ha virket skjerpende. Ingen liker å bli idiotforklart. Aller minst idiotene. Eller kanskje en slik kommisjon ikke vil ha særlig oppdragende effekt likevel? Folk på høyt nok nivå til å kunne rasere det bestående, trøster seg nok med at de har jeg gått av med pensjon lenge før en slik kommisjonsrapport er klar.

Illustrasjon: Tegnet av Kristian Krohg-Sørensen på oppdrag for Stratagem.