Eldar Hagen skriver her på Stratagem om Andreas Hauges tegninger, om hvordan de gjenbrukes i dagens reglement og håndbøker og om hvordan de fortsetter å inspirere soldater og befal selv i vår digitale tidsalder. Selv om Hagens artikkelserie handler om flere andre ting, har jeg lyst til å dykke litt dypere i denne tankerekken. Hauge har nemlig en unik plass i den norske militære kulturhistorien: Han er den eneste billedkunstneren som har preget det moderne forsvaret, og kanskje også den siste. Hans tegninger representerer en overgang fra en tid der tegnere og malere ble brukt til å dokumentere strid og soldatliv, til en tid der foto og film langt på vei gjør jobben. Hauges tegninger kan kanskje fornyes. Men kan de gjøres relevante, selv om stålhjelm og kryssremmer byttes ut med ops-core og mollevest? Er tegning et hensiktsmessig medium i 2022? Vil en slags fornyelse av Hauges kulturskatter tjene noe formål i håndbøker, reglement eller andre publikasjoner, og på hvilken måte?
Hvem var Andreas Hauge?
Andreas Hauge (1925-2005) var noe så uvanlig i nyere norsk militærhistorie som en kombinasjon mellom dyktig illustratør og dedikert offiser. Han ble befalsutdannet i Sverige mot slutten av krigen, og tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden i 1947. Dette resulterte i hans første illustrerte utgivelse, Slik var det (Dreyer, 1950), skrevet av kontingentens presseoffiser Harald Brynildsen. Boka gir et interessant perspektiv på soldatlivet i etterkrigstidens Tyskland, og illustrasjonene er en kombinasjon av humor og alvor. I de mer humoristiske vignettene er det lett å trekke paralleller til samtidige humortegnere som Audun Hetland og Kjell Aukrust. Det er likevel flere av de mer alvorspregede blyanttegningene som vitner om at Hauge har latt seg inspirere av den norsk-svenske frontkjemperen Finn Wigforss (1909-1973). Wigforss var en tidligere reklametegner som vervet seg til Waffen-SS og som etter å ha tjenestegjort på Østfronten som «SS-Kriegsberichter» utgav boken Krigens ansikt (Viking forlag, 1944). Denne boken må ha gjort inntrykk på Hauge, for flere motiver herfra er blitt nesten direkte kopiert, omarbeidet og brukt i Hauges egne utgivelser.
Etter krigen arbeidet Hauge noen år som tegner i reklamebyrået Høydahl Ohme. I etterkrigstiden var det gode tider for illustratører som ville livnære seg i reklamebransjen. Først på 1960-tallet begynte fotografene for alvor å gjøre tegnerne overflødige, og i løpet av 1970-tallet var det få reklametegnere igjen i Norge. Men innen den tid hadde Hauge forlatt reklamebransjen. Han involverte seg stadig mer i Forsvaret, både som offiser i Heimevernet og som tegner for flere av de mange HV-reglementene som ble produsert på 1950- og 60-tallet. I 1960 kom den første utgaven av Soldaten i felt, en feltmanual som sannsynligvis var inspirert av den svenske Soldaten i fält. Den svenske manualen utkom i sin første utgave i 1953.
Hauges livsverk var tobindsverket Kampene i Norge (Dreyers forlag, 1978), en sammenfatning av et arbeid som hadde pågått i over et tiår, dels i samarbeid med Forsvarets krigshistoriske avdeling (boken Fra Kampene i Norge utkom allerede i 1960 på Ernst G. Mortensens forlag). Verket bærer preg av et møysommelig arbeid med kilder og befaringer: Hver eneste lille trefning, helt ned på makker- og enkeltmannsnivå, er gjengitt med tydelige kartskisser. Illustrasjonene omfatter alt fra senkningen av Blücher til kampene på Leigastind, og er både detaljrike og stemningsfulle: Vi ser slagscener på nært hold, med hvinende sporlys, redde soldatansikter, kummerlige ildstillinger og innbitt kampvilje. Her slekter Hauge på den tidligere så berømte kunstneren Andreas Bloch (1860-1917), som tidlig på 1900-tallet gjennomillustrerte oberst Henrik Angells Syvaarskrigen for 17de Mai 1807-1814 (Aschehoug 1914). Hauges historiske tegninger av norske soldater gjennom historien, kjent fra messer over hele kongeriket, er svært like Blochs illustrasjoner av soldater i uniform. Bloch må ha vært en viktig inspirasjonskilde for Hauge.
Fortsett kampen!
Andreas Hauge har preget generasjoner med soldater med disse tegningene, men aller mest med Soldaten i felt, som etter førsteutgaven i 1960 ble revidert i 1967 og 1985. I løpet av disse årene skjedde det en del med soldatenes bevæpning og utrustning: Enkelte steder er det synlig at Hauge selv har gjenbrukt gamle tegninger og måttet gjøre om en M1 Garand eller en MP-40 til en AG-3.
Soldaten i felt har et helt unikt visuelt uttrykk. Det er både informativ i form av presise kartskisser og tydelig grafikk, og stemningsskapende med sine realistiske og delvis fryktinngytende illustrasjoner av norske soldater i strid. Tegningene er utført med blyant og penn, dels som helsides illustrasjoner og dels som enklere vignetter. Fargepaletten er hovedsakelig i svart/hvitt og gråtoner, med olivengrønt og delvis rødt som komplementærfarge.
Andreas Hauges kjennskap til militær taktikk, stridsteknikk og feltliv er til stede i hver eneste strek, og bidrar til å gjøre Soldaten i felt til et legendarisk stykke militær litteratur. Men her nærmer vi oss sakens kjerne: Nøyaktig hva er det som får den til å fungere så godt?
Fra min egen førstegangstjeneste og befalsutdanning husker jeg hvor stort inntrykk denne kamuflasjemalte paperback-boka gjorde på meg. Oppflasket som jeg var med Kamp-tegneseriehefter og plastsoldater i barndommen, hadde jeg lett for å leve meg inn i de dunkle, realistiske tegningene utført med bløt blyant og hastig tusj. Det var spesielt kapitlet «Fienden kommer» (ss. 125-132) som grep meg. Det flyttet all teorien og rødplastkrigingen fra tjenesten inn i en uhyggelig realistisk ramme. Jeg kunne virkelig se for meg hvordan fiendens artilleri ville «falle rundt stillingen» mens «motorlarm» og «gnissingen av stålbelter» varslet det nær forestående angrepet. Jeg visualiserteplutselig striden, ikke som løsrevne stridsdriller og lek i skogen, men som et helvete av frykt, stress, usikkerhet og kamp på liv og død der «din gode stilling, ditt våpen og din utholdenhet kan avgjøre striden» (s. 129). Hauges tegninger skapte en forbindelse mellom opplæringen i øvingsfeltet og den påkjenningen vi hadde sett soldater utsettes for i nyskapende krigsfilmer som Saving Private Ryan (1998). En slik forbindelse som soldater antakelig trenger for å kunne forstå hva soldatlivet inebærer i ytterste konsekvens.
Stemning og infografikk
Vi kan tenke oss at det er viktig å ta vare på en slik visualisering i Forsvaret. Tegningen gir kanskje noe her som ikke så lett kan gjenskapes med foto eller film, slik også Eldar Hagen er inne på. Men det er mer: Hauges tegninger fungerer så godt fordi de er kombinasjoner av stemningsskildringer og infografikk. Se bare på framstillingen av oppholdende strid (s. 146 i 1985-utgaven), eller på «tegneserien» i Infanterioffiser i felt (1989, ss. 186-195) som eksemplifiserer hvordan troppssjefen kan løse oppdukkende problemer på slagfeltet. Se på den omstridte pamfletten Heimevernet i kamp mot panser, som skapte kontrovers da den gikk som føljetong i Heimevernsbladet på 1980-tallet og ble kritisert for å være en åpen kilde til bombeoppskrifter. Hauge var en dyktig billedkunstner, men han var fremfor alt en fremragende grafisk designer som evnet å bake alt fra pakningsplaner til utplassering av nærforsvarsstillinger til ordremaler inn i et lettfattelig visuelt uttrykk. Det er dette som gjør feltmanualene hans så unike, og som gjør dem utfordrende å kopiere. Om dette arbeidet skal videreføres, må det gjøres med den samme kombinerte kunnskapen om både militære forhold og visuell kommunikasjon. Og det må gjøres på en måte som bevarer Hauges ånd, samtidig som det må gis en grundig oppdatering til tiden vi lever i.
For det nytter ikke å bare bytte ut AG-3 og anklets med dagens utstyr: For det første var Hauge en mann av sin tid, og gjennom tegningene merker vi et mannsideal som kanskje ikke er helt forenlig med dagens verdier. Som vi har sett, var han svært inspirert av nazisten Wigforss, og han gikk ikke av veien for å tegne norske soldater som en slags germanske stereotyper. En fornyelse av Hauges uttrykk måtte nødvendigvis innebære å tegne både kvinnelige soldater og soldater med ulik etnisk bakgrunn inn i illustrasjonene.
For det andre opprettholder illustrasjonene i Soldaten i felt tanken om at krigen i Norge stort sett vil foregå mellom granlegger og bergknauser i naturen. I kapitlet «Strid i tettbebyggelse» i Soldaten i felt (ss. 152-165) skildres strid i et bymiljø som består av trehus og gamle murgårder, der slegger og hønsenetting enkelt kan forvandle et værelse til en god ildstilling. En modernisert framstilling av urban strid måtte nødvendigvis inkludere større og mer komplekse bygg, og strid med kombinerte våpen. I tillegg må «Mo gård» i kartskissene suppleres med flere veier, bensinstasjoner, byggeplasser, vannrenseanlegg og annen infrastruktur. Norge er mindre grisgrendt i 2022 enn i 1960 og 1985.
Se til Sverige
Ved en eventuell fornyelse av Soldaten i felt må man derfor tenke mer helhetlig. Skal den være en utvidet versjon av Heimevernets pamflett Grunnleggende soldatferdigheter (2019)? Hvor mange av de nyeste reglementene fra Hærens og Heimevernets våpenskoler skal den eventuelt omfatte, og skal den være noe mer? Hvor lang levetid skulle en slik manual eventuelt forventes å ha, før drillene og utrustningen i illustrasjonene igjen blir avleggs?
I mitt eget arbeid med illustrasjoner til Stridsteknikk for Heimevernet (HVVS 2019-20) har jeg oppdaget at det grafiske materiellet som foreligger i håndbøkene, er uensartet og mangelfullt. Mange av de digitalt produserte prinsippskissene, også reglementene fra Hærens våpenskole, er vanskelige å forstå. I tillegg gjør den store variasjonen av ulik grafikk manualene mer tungleste en de trenger å være. En standardisering av disse illustrasjonene ville tjent et praktisk formål – i tillegg til at det kunne fungert godt som en videreføring av Hauges tradisjon.
Som i 1953 bør vi se til Sverige. De har oppdatert sin Soldaten i fält flere ganger, sist i 2001. Den nyeste utgaven er en kombinasjon av foto, enkle digitale prinsippskisser og mer kunstneriske framstillinger av svenske soldater i strid. I SiF er det illustratøren og eks-offiseren Alf Lannerbäcks tegninger som utgjør den store kulturskatten, og håndboka er så godt likt at flere svensker markerer Stig Nilsson-dagen den 10. juni – dagen den tegnede menig Stig Nilsson oppgir som sin fødselsdag i avsnittet om hvordan man opptrer som krigsfange.
Av alle ressurser Forsvaret bruker på kultur og tradisjon, bør en oppdatert Soldaten i felt tilkjennegis en pen slant. Tross alt vil en slik håndbok være kultur og tradisjon med utstrakt nytteverdi i felt.
