En kulturhåndbok til besvær
Disclaimer; noen av mine beste venner er infanterister og kavalerister. Selv om jeg ikke stiller meg foran flytoget i den tro at jeg klarer å stanse det med brystkassen – noe kavalerister gjerne kan finne på å gjøre, så er jeg som Luftforsvarsmann veldig god på å rangere forlegning etter hotellstjerner.
Som en re-rekruttert og ny-konvertert forsvarsansatt med ansvar for lederskapsutvikling for både ansatte og elever ved Luftforsvarets spesialistskole har det vært underlig å observere debatten om kulturhåndboken (før jeg kommer til sak må jeg advare leseren om at jeg lider av digresjonsavhengighet og har ikke rent få anekdoter på lager, så teksten vil bære preg av mange av de (i parantes)).
Krig og fred og sånt
Diskusjonen synliggjør egentlig et evigvarende paradoks for Forsvaret.
Samtidig som eksistensgrunnlaget til Forsvaret omhandler avskrekking og i ytterste fall bruk av væpnet makt - altså drepe, lemleste og ødelegge så mye av fiendens materiell som mulig, så er i hovedsak Forsvarets daglige virke et fredstidsarbeid gitt at landet ikke er i krig. Misforstå meg rett; vi øver, trener og er i beredskap samt at vi løser skarpe oppdrag hver eneste dag.
Men selv om Forsvaret har en egenart, samt opererer med flere unntak fra lover og regler, så er det slik at Forsvaret også er en del av samfunnet ellers og således påvirkes vi av vårt omdømme (i overført betydning; tilliten samfunnet har til Forsvaret).
Nettopp dette siste punktet har jeg erfart at en del forsvarsansatte, som har liten eller ingen erfaring fra det såkalte sivile helvete, ikke klarer å forholde seg til (i gamle dager, har jeg blitt fortalt, når vernepliktige dimitterte fikk vedkommende ofte med seg «lykke til i det sivile helvete» fra befalet – humoristisk sagt selvfølgelig).
For denne typen forsvarsansatt vil verden utenfor leirgjerdet og øvingsfeltet virke kaotisk, uoversiktlig og ustrukturert, ja rett og slett litt skummelt. Ikke at det nødvendigvis er disse sin feil.
På grunn av årevis med særinteresser, og til dels strategiske årsaker, har Forsvarets avdelinger et fellestrekk ved at de som oftest er plassert langt borte fra storsamfunnet. Det gjør at det lille sivilsamfunnet som omslutter leirgjerdet ofte er uløselig knyttet til menneskene på innsiden av gjerdet, lite nye impulser å finne til kulturmangfoldet der altså.
I tillegg gjør den demografiske utviklingen i Norge at rekrutteringen av nytt personell i større grad vil komme fra store befolkningsområder da unge mennesker flytter fra distriktene, men som på grunn av nevnte avstand fra Forsvarets aktiviteter ikke har sett, hørt eller opplevd Forsvaret i hverdagslivet sitt.
Faglig dyktig vs. sosial udugelig
I sikkerhetsfaget er den mest usikre og sårbare faktoren i MTO (menneske, teknologi og organisasjon) den menneskelige faktoren. Men det er også den eneste faktoren som kan fungere alene og dermed påvirke organisasjonen - i overført betydning, mennesker i en organisasjon påvirker kulturen på godt og vondt (jeg bruker å si at en flyvertinne får tross alt betalt for å smile, ivareta sikkerheten og være servicevennlig. Men det betyr ikke det samme som at hun er en god kollega eller ikke sitter alene på hotellrommet og drikker fra vinflaskene hun tok med seg fra serveringsvognen – true story).
Så hva betyr det for kulturen på arbeidsplassen og ikke minst relasjoner på fritiden når for eksempel den kollegaen i avdelingen som er den mest respekterte for sin faglige dyktighet, har best score på skyteøvelsen El presidente på skytebanen og som bor i en forsvarsbolig vegg i vegg med en selv, samtidig er den som blir mest slibrig i sosiale sammenhenger, spesielt mot det motsatte kjønn og kanskje mot deg?
Det betyr på den ene siden at vi i Forsvaret også må forholde oss til sivilsamfunnet og dets normer og regler. Hvorfor? det er jo nettopp der rekrutteringsgrunnlaget til Forsvaret kommer fra (ref; omdømme), for ikke å snakke om totalforsvarskonseptet som det har blitt børstet støv av (det er altså Rema1000 som skal sørge for mat til norske soldater i krig og det er Posten/Bring som skal sørge for at logistikken går fra sør til nord).
På den annen side skal vi selvfølgelig være forberedt på å oppfylle eksistensgrunnlaget vårt og ha utviklet en krigerkultur til nettopp dette formålet.
Denne spennvidden gjør at uansett hvordan man tolker og ønsker at kulturforståelsen skal være i Forsvaret så vil det aldri tilfredsstille fullt og helt de to ytterpunktene krig og fred, noe det for så vidt heller ikke gjør i andre samfunnsområder når to ytterpunkter blir forsøkt tilfredsstilt.
Samtidig er det dessverre ingen naturlov som sier at det er korrelasjon mellom faglig dyktighet og normativ atferd på sosiale arenaer.
Eksempler på seksuelle eller emosjonelle relasjoner er noe jeg har observert flere ganger i min forsvarskarriere der den faglig beste i avdelingen har innledet relasjoner til undergitte. Nokså uskyldige eksempler og samtykkebasert så klart, hvor noen har endt lykkeligere enn andre, men like fullt tvilsomme relasjoner med hensyn til skjeve maktforhold og habilitet.
Men jeg har også personlig erfaring fra internasjonale operasjoner hvor norske offiserer har fraternisert og seksuelt utnyttet sårbare mennesker fra lokalbefolkningen. Dette har medført at Norge nå er oppført på den gule listen i FN blant annet sammen med land som Nepal, Rwanda og Ghana (benevnelsen «den gule listen» er et uformelt begrep i diplomatkorpset. Det brukes som et uttrykk for at norsk militært personell anses for å ha høy risiko for å bryte FNs retningslinjer om forbud mot seksuell utnyttelse av lokalbefolkningen i operasjonsområdet, ikke akkurat en stjerne i boka der altså – spesielt med tanke på mulig fremtidige norske fredsbevarende styrker i Ukraina).
Samma det vel, ost er ost
Var tidspunktet for publiseringen av kulturhåndboken god? Vel, det kan nok diskuteres tatt i betraktning den sikkerhetspolitiske situasjonen og jeg fornemmer at kanskje akkurat det er grobunnen for kritikken fra både oberstløytnanten og rittmesteren; at vi i stedet må ha fokus på det rette (en tidligere sjef for Luftkrigsskolen sa i gradueringstalen sin til et kadettkull for et tiår siden at det finnes en nyanse mellom det å gjøre det rette og gjøre ting riktig).
Er det formålstjenlig å ha en kulturhåndbok som ikke fokuserer på krigerkultur (altså blod, gørr og krigens alvor)? Til kulturhåndbokens forsvar så hadde den nok ikke eksistert om det ikke var for visse varslings- og personalsaker som har ridd Forsvaret som en mare.
Slik jeg tolker det er derfor hensikten å synliggjøre det sivilsamfunnet kaller for arbeidsmiljø (et godt et som sådan) og hvordan Forsvarets ledelse ønsker at vi skal forholde oss til våre eksterne omgivelser gjennom bruk av refleksjon og kulturforståelse, noe kulturhåndboken virkelig byr opp til. Det er for så vidt noe oberstløytnanten også nevner, om enn i et mer hva skal man si, britisk-sarkastisk-humor-ordlag? Men man må kunne klare å ha to tanker i hodet samtidig (20 prosent av Forsvarets ansatte klarer vanligvis det).
Vi kan faktisk utvikle både en krigerkultur og samtidig ivareta det fredstidspregede arbeidsmiljøet.
Men jeg mener at en krigerkultur må og skal ha en bottom-up-approach. Forsvarets ulike avdelinger og ansvarsområder er for differensierte til å gjøre noe annet.
En jagerpilot på Ørland har en helt annen inngangsverdi til å løse sitt oppdrag enn det en troppssjef i panserbataljonen på Setermoen har. Med andre ord, man kan ikke behandle alt som en spiker når vi har mer enn bare en hammer i verktøykassa.
Det vi derimot har til felles er det som skal identifisere den militære profesjon og forsvarets kjerneverdier, hvilket gir et meget godt utgangspunkt til å utvikle en sunn og avdelingsbyggende krigerkultur.
“Forsvarets kulturhåndbok for et godt arbeidsmiljø og omgjengelighet i fredstid” hadde kanskje vært en mer treffende tittel for kulturhåndboken.
Men jeg er redd det ikke ville vært infanterisikkert nok i tilfelle noen skulle falle for fristelsen til å tro at det bare er å ta for seg av kjødelig eller trakkasserende lyst i den ikke-nevnte krigerkulturen (det var dette med sort-hvitt-tenkning da).
Foto: Delia Bakke/ Forsvaret