En fremsynsanalyse av Cyberforsvaret - del 2

I del 2 av artikkelserien “En fremsynsanalyse av Cyberforsvaret” skal vi nå gjennomføre en fremsynsanalyse i konteksten av Forsvarets langsiktige utvikling. For som Peter Schwarts minner oss på “The future is plural". Fremtiden er ikke eksakt, det finnes flere mulige fremtider. Et utsagn som er mer aktuelt enn på lenge for oss i vesle Norge. Vi håper at denne analysen kan bidra til fruktbare diskusjoner om Cyberforsvarets muligheter i fremtiden. I artikkelens første del, En fremsynsanalyse av Cyberforsvaret - del 1, stilles spørsmålet: Hva kan Cyberforsvaret bli i fremtiden? Konklusjonen er at dette er det mest sannsynlig ingen som vet. Det er vanskelig å finne en visjon eller et fremtidskonsept som sier noe om det. Den mest oppdaterte beskrivelsen av Cyberforsvarets fremtid finnes trolig i langtidsplanen, men selv denne gir bare et begrenset bilde av hva Cyberforsvaret skal bli. Hvordan kan vi finne ut hva Cyberforsvaret kan bli i fremtiden? Det ønsker vi å finne ut av ved bruk av fremsynsanalyse som metode.

Internasjonal konkurranse

Vi er NATO. Derfor er endringene i NATO helt sentrale å forstå. Det er utarbeidet et nytt strategisk konsept, NATO Strategic Concept, et nytt krigføringskonsept, NATO Capstone Warfighting Concept, en helt ny planverksstruktur og en rekke nye operative konsepter der Multi Domain Operations konseptet og Cognitive Warfare Concept fremstår som de to viktigste for Cyberforsvaret. Bakgrunnen for disse endringene er godt beskrevet i NATO Strategic Foresight. NATO Strategic Foresight 2023 (SFA 23) konkluderer med at verden fragmenteres og at vi mest sannsynlig er på vei inn i en periode som vil preges av kontinuerlig konkurranse.

Endringene drives primært av økende forstyrrelser forårsaket av klimasammenbrudd, ressursknapphet, teknologitransformasjon og endringer i den internasjonale orden. Aktører (statlige og ikke-statlige) agerer på disse endringene gjennom endrede holdninger og atferd. Samarbeid mellom aktørene identifiseres som en nøkkelvariabel. Samarbeidende atferd på kritiske områder fører til et mer positivt fremtidsscenario, mens mindre samarbeid fører til et høyere nivå av forstyrrelser og konkurranse, altså et mer negativt fremtidsscenario. Men er dette virkelig et fremtidsscenario? Mange argumenterer for at vi allerede befinner oss i en situasjon med kontinuerlig forstyrrelser,  konkurranse og konfrontasjon. I boken "Military strategy in the 21st century” redigert av Janne Haaland Matlary og Rob Johnson argumenteres det for at Europa og Norge befinner seg i en slik situasjon og at vi må ta umiddelbart begynne å forholde oss til denne situasjonen ved å ta aktive valg rundt vår nasjonale sikkerhet og militære strategi.

Drivkrefter

I vår analyse av fremtidige scenarioer for Cyberforsvaret legger vi til grunn at vi beveger oss i retning av mer internasjonale forstyrrelser og konkurranse. Cyberforsvarets utvikling påvirkes videre av en rekke drivkrefter i og utenfor forsvarssektoren. Drivkrefter er krefter som virker i de kontekstuelle omgivelsene. Disse omfatter politiske, økonomiske, sosiokulturelle, teknologiske, juridiske, miljømessige og sikkerhetsmessige krefter. De fleste drivkreftene har Cyberforsvaret liten eller ingen kontroll over. Noen er nokså åpenbare. Andre er mer perifere. Felles er at vi må forholde oss til dem. Kunnskap om drivkreftene blir derfor av stor betydning. Drivkreftene utspiller seg i våre omgivelser og påvirker Cyberforsvarets framtidige rolle, oppgaver, muligheter og risiko. Å starte framsynsanalysen med drivkrefter, som Cyberforsvaret i begrenset grad kan påvirke, gir derfor andre perspektiver enn å starte med Cyberforsvarets oppgaver og muligheter. Blant de mest åpenbare drivkreftene finner vi den raske teknologiske utviklingen og fremveksten av en rekke brytningsteknologier, veksten i forsvarsbudsjettet, Russlands aggresjon, Kinas globale innflytelse, USAs økende fokus på Asia, utviklingen i Arktis og den stadig voksende konkurransen om IKT-arbeidskraft. Men dette er bare en del av bildet. Til sammen er det identifisert 27 drivkrefter som i vesentlig grad vil påvirke Cyberforsvaret i årene som kommer.

Drivkreftene er identifisert gjennom litteraturstudier av en rekke dokumenter, faglitteratur, samtaler og ved å studere nasjonale, NATO, FN, EU og andre organisasjoner sine framsynsanalyser. Den videre prosessen har vært å konsolidere og velge ut de viktigste drivkreftene. Videre har vi sett på sammenhengene mellom drivkreftene og utforsket ekstreme utslag. Kjernen i analysen har vært å utarbeide scenariofortellinger som beskriver fire ulike fremtidskontekster basert på drivkreftene. Scenariofortellingene gir et innblikk i framtiden, bidrar til å identifisere handlingsrom og utgjør et grunnlag for strategiske samtaler om Cyberforsvarets framtid.

Scenarioutvikling

Scenariofortellingene er skrevet ut fra to usikre og seks sikre drivkrefter som er vurdert å ha særlig stor påvirkning på Cyberforsvaret framover. Felles for alle scenarioene er at de tar utgangspunkt i NATOs betydning for norsk sikkerhetspolitikk, og Norges behov for allierte i en verden preget av konkurranse og økende polarisering.

Ved å sette opp de to usikre drivkreftene i et aksekors får vi fire kombinasjoner av «samarbeid» og «teknologiadopsjon». Hver av disse legger grunnlag for en scenariofortelling, der de sikre drivkreftene utspiller seg på ulike måter.

Vi har videre benyttet drivkreftene som inspirasjon til å utvikle scenariofortellingene som skal være et grunnlag for en videre strategisk dialog. Det er ikke viktig hvilket av scenarioene som er mest sannsynlig. Alle scenariofortellingene skal være plausible, troverdige og internt konsistente. Sett under ett utgjør de fire scenarioene inspirasjon og rammer for strategiske samtaler om Cyberforsvarets framtid. Videre i artikkelen presenteres kortversjonen av de fire scenariofortellingene.

Scenariofortelling 1: Pionéeren

I 2036 har Cyberforsvaret gjennomgått en omfattende transformasjon. Forsvaret er datadrevet og bruker kunstig intelligens, romteknologi, avanserte missiler, våpendroner, smarte sensorer og autonome roboter. Forsvarsstrukturen er basert på høyteknologiske kampplattformer med stort ødeleggelsespotensial og evne til avstandsbekjempelse. Avanserte overvåkings- og kampsystemer kompenserer for Forsvarets begrensede størrelse. Utviklingen går raskt og Forsvaret tar i bruk ny teknologi etter hvert som den blir tilgjengelig. Innledningsvis hadde Forsvaret utfordringer med å trene soldatene i å bruke nye løsninger i takt med at ny teknologi ble innført. Løsningen lå i å etablere en kultur for teknologiadopsjon, smarte og brukervennlige løsninger og et forbedret utdannings- og treningssystem. Alt utviklet og levert av Forsvarets tre våpenskoler. Cyberforsvaret er i kontinuerlig endring i takt med at nye operative kapabiliteter innføres og at stadig flere av Forsvarets oppgaver automatiseres.

Ukrainas forsvarskamp mot Russlands aggressive krigføring fikk myndighetene til å innse at radikal bruk av teknologi og evne til innovasjon er nøkkelen til militær suksess. Russlands angrepskrig og Ukrainas forsvarsoperasjoner tilpasset seg hverandre i et kontinuerlig våpenkappløp og utstrakt taktisk innovasjon. Sensorer, våpensystem og taktikker som gav en militær fordel ble raskt nøytralisert eller omgått av nye løsninger. Russiske cyberangrep ble stanset i samarbeid med internasjonale teknologiselskap, sivile kommunikasjonssystemer ble effektivt utnyttet og samfunnskritiske digitale tjenester ble flyttet til kommersielle aktører i utlandet. Ukrainas samarbeid med vestlige teknologiselskap var av stor betydning for forsvarskampen, men bildet er sammensatt. Ukrainske myndigheter ble på enkelte områder låst til kommersielle Big-tech leverandører og deres IKT-løsninger. Samtidig som Ukrainske myndigheter ble stadig mer avhengig av konkrete digitale tjenester, økte prisene. Enkelte av de store teknologiselskapene ble etter hvert også politisk engasjert i konflikten, og la seg bort i hva Ukraina brukte produkter og tjenester til. Et uttalt engasjement for Ukrainas frihet ble etter hvert balanseres opp mot kommersielle interesser. I flere tilfeller stilte leverandørene krav om at deres produkter ikke skulle brukes til enkelte militære formål, og innførte tekniske begrensninger som medførte at systemene ikke virket utenfor gitte geografiske områder.

Forsvarets virksomhet er også vesentlig påvirket av økt militær og kommersiell aktivitet i Barentshavet som følge av at havisen i Arktis smelter. For å ivareta norske interesser har derfor Forsvaret fått nye oppgaver knyttet til overvåking, myndighetsutøvelse, suverenitetshevdelse, krisehåndtering og forsvar av norske interesser til 90 grader nord. Gjennom omfattende investeringer i siste halvdel av 2020-tallet har Forsvaret tatt i bruk satellittsystemer, autonome overvåkingskapasiteter, kampfly og fartøy med langtrekkende våpen og søk- og redningskapasiteter. Alle med evne til å operere i Arktis. Satsningen på nordområdene ble forsterket av at USA fikk større fokus på Kina og Asia. Europa fikk dermed større ansvar for egen sikkerhet. Et felles nordisk luftforsvar ble etablert i 2032 og Forsvarets operative kapasiteter er i all hovedsak innrettet mot tilstedeværelse, avskrekking og innsats i nordområdene.

Scenariofortelling 2: Teknologialliansen

I 2036 har Forsvaret et velfungerende strategisk samarbeid med næringslivet, akademia og allierte. Det nordiske samarbeidet står sterkt og ved inngangen til 2030 er det etablert et felles nordisk luftforsvar, en felles divisjon, felles logistikk og en felles nordisk IKT-infrastruktur. Støttet av sivil sektor har Forsvaret gjennomført en gjennomgripende digital transformasjon. Forsvaret og industrien arbeider ut fra en felles målsetting om økt forsvarsevne. Det tette samarbeidet med akademia og forsvarsindustrien har gjort det mulig for Forsvaret å raskt ta i bruk ny teknologi. Kampkraft og utholdenhet skapes gjennom strategisk samarbeid. Smarte våpensystem anvendes i hele Forsvaret, operasjonene er datadrevet og kunstig intelligens brukes effektivt til overvåking, beslutningsstøtte og våpenkontroll. Intelligente sensorer, langtrekkende missiler og autonome våpensystem brukes på tvers av forsvarsgrener og våpenplattformer. Innledningsvis hadde Forsvaret utfordringer med å trene soldatene i å bruke nye løsninger i takt med at ny teknologi ble innført. Løsningen lå i å etablere en kultur for teknologiadopsjon, smarte og brukervennlige løsninger og et forbedret utdannings- og treningssystem. Alt levert som tjenester utviklet og driftet av næringslivet. Cyberforsvaret har gjennomgått en tilsvarende utvikling og evner å raskt adoptere og ta i bruk ny teknologi. Utvikling, drift og vedlikehold av IKT-tjenester gjennomføres som en integrert aktivitet der Cyberforsvaret og næringslivet samarbeider tett.

Det nye Forsvaret stiller store krav til digital teknologi. Kontinuerlig digitalisering, utvikling, drift og vedlikehold av IKT og forsvar mot cybertrusler er oppgaver Forsvaret løser i samarbeid med sivil sektor. Myndighetene anser både truslene og løsningene å være sektorovergripende. Næringslivet og sivil infrastruktur er sannsynlige mål for Russisk hybrid krigføring. Situasjonsforståelse, statssikkerhet og forsvarsevne er avhengig av digitale verdikjeder som går på kryss og tvers av privat og offentlig sektor. Løsningen ligger i samarbeid. Norske myndigheter integrerte derfor i siste halvdel av 2020-tallet sentrale næringslivsaktører i det nasjonale beredskapssystemet. Beredskapslovgivningen ble tilpasset det nye trusselbildet, leveranseplikt til Forsvaret ble innført i konsesjonsvilkårene til ekom-bransjen og juridiske hindringer for å bruke næringslivet som støtte til militære operasjoner ble fjernet. Gjennom strategisk samarbeid har næringslivet fått en viktig rolle i å opprettholde beredskap, realisere NATOs «seven baseline requirements» og støtte Forsvarets operasjoner i hele konfliktspekteret.

Erfaringene fra krigen i Ukraina fikk myndighetene til å innse at radikal bruk av teknologi og evne til innovasjon er nøkkelen til militær suksess. Russlands angrepskrig og Ukrainas forsvarsoperasjoner tilpasset seg hverandre i et kontinuerlig våpenkappløp og utstrakt taktisk innovasjon. Sensorer, våpensystem og taktikker som gav en militær fordel ble raskt nøytralisert eller omgått av nye løsninger. Russiske cyberangrep ble stanset i samarbeid med internasjonale teknologiselskap, sivile kommunikasjonssystemer ble effektivt utnyttet og samfunnskritiske digitale tjenester ble flyttet til kommersielle aktører i utlandet. Ukrainas nære samarbeid med vestlige teknologiselskap var av stor betydning for forsvarskampen. Vilje til strategisk samarbeid og evne til digitalisering og hurtig ta i bruk nye teknologier anses derfor som avgjørende for å tilpasse Forsvarets reaksjonsevne, kampkraft og utholdenhet til et raskt omskiftende trusselbilde.

Scenariofortelling 3: Hånd i hånd

I 2036 omfatter det nye totalforsvarskonseptet næringslivet og sivil sektor. Næringslivet er ikke bare en ressurs, men deltar i styring av totalforsvaret. Erfaringer fra krigen i Ukraina fikk myndighetene til å fjerne byråkratiske hindringer for sivil-militært samarbeid i krig, krise og fred. Myndighetene har valgt å innrette Forsvaret mot sin primære oppgave som militært maktapparat. Støttefunksjoner og det som strengt tatt ikke må gjøres av militært personell ble tidlig på 2030-tallet overført til aktører i sivil sektor. Rollene er tydelige, og aktørene i totalforsvaret samarbeider tett og deltar i hverandres aktiviteter.

Teknologiadopsjonen har gått raskere i sivil sektor enn i Forsvaret. Forsvaret har valgt å basere sin virksomhet på enklere og robuste systemer.  Utvikling, drift og vedlikehold av IKT-tjenester er i all hovedsak overført til næringslivet som del av et langsiktig strategisk samarbeid. Cyberforsvaret har sitt hovedfokus på styring av sivile IKT-leveranser og egen utførelse av CIS-støtte og defensive cyberoperasjoner.

Det nye Forsvaret stiller store krav til pålitelig digital teknologi. Smarte digitale løsninger kan gi et militært fortrinn så lenge de virker, men er som regel svært komplekse. Slike systemer krever gjerne mye opplæring og forutsetter at den digitale infrastrukturen virker. Russlands evne til elektronisk krigføring, offensive cyberkapasiteter og fysiske angrep på IKT-infrastruktur utgjør en betydelig trussel mot forsvarsevnen. Erfaringene fra Ukraina viser at selv om de, godt hjulpet av næringslivet, lenge evnet å forsvare seg mot Russiske cyberangrep, så ble omfanget av fysiske ødeleggelser over tid stor. Å basere forsvarsevnen på komplekse digitale teknologier anses derfor å utgjøre en betydelig risiko. Muligheten for sammenbrudd i egen kampkraft er stor hvis Russland lykkes med å forstyrre eller ødelegge kritiske digitale ledelses- og våpensystem.

I en krig som trekker ut i tid, der det må påregnes betydelige tap, vil Norge være avhengig av å raskt kunne lære opp nye soldater, spesialister og offiserer. Løsningen ligger i en kombinasjon av høyteknologiske og lavteknologiske våpensystem. Sammen med de nordiske landene har Norge valgt å utruste Forsvaret med avanserte kampfly, luftvern- og missilsystemer for avstandsbekjempelse kombinert med robuste og mindre avanserte stridskjøretøy, fartøy, artilleri, samband, droner, panservern og håndvåpen. Så langt det er mulig anskaffer Forsvaret systemer som krever lite opplæring, er godt testet og funnet pålitelige og lette å bruke, også når de utsettes for fysiske, elektroniske og digitale angrep. Utholdenhet, samarbeid og enkelhet anses som nøkkelen til militær suksess.

Scenariofortelling 4: Best på det enkle

I 2036 har Forsvaret økt betydelig i størrelse. Opsjoner på kjøp av flere havgående standardfartøy, artilleri, håndvåpen og ammunisjon er utløst. Erfaringene fra den russisk-ukrainske krigen, kombinert med USAs prioritering av Asia, har fått norske myndigheter til å innse muligheten for en langvarig konflikt med Russland. Avskrekking og kampkraft lar seg ikke opprettholde over tid med et forsvar basert på et mindre antall avanserte kampplattformer. Flere kampenheter og tilgang på erstatningspersonell er nødvendig. Størrelse, enkelhet og motstandsdyktighet er bærende prinsipper. Utholdenhet er av største betydning og krever innsats fra hele samfunnet. Rollene er tydelige. Styrkeproduksjon og maktanvendelse tilligger Forsvaret. Totalforsvarets oppgave er å holde samfunnet i gang. Industrien produserer og leverer utstyr og reservedeler til Forsvaret.

Manglende kontroll med internasjonale verdikjeder, frykten for å binde Forsvaret til langsiktige avtaler og fortolkningen av folkeretten har fått myndighetene til å legge strenge begrensninger på Forsvarets samarbeid med næringslivet. Operasjoner gjennomføres uten deltagelse fra sivil sektor. Forsvaret ivaretar selv forsyningstjeneste, IKT, vedlikehold og andre støttefunksjoner integrert med den operative virksomheten. Nasjonal evne til å etterforsyne Forsvaret med våpen, ammunisjon, mat og utstyr i tilfelle krig ble på slutten av 2020-tallet en politisk prioritet. Forsvarsindustrien og deler av næringslivet er derfor tilført ekstra kapasitet som kan tas i bruk for krigsproduksjon. Av samme grunn er verneplikten ytterligere styrket, reservister og forsyningskjeder trenes jevnlig og Forsvaret har fått en betydelig mobiliseringsreserve.

Teknologiadopsjonen har gått vesentlig raskere i sivil sektor enn i Forsvaret. Årsaken er sammensatt. En rekke offentlige digitaliseringsskandaler, uoversiktlige digitale verdikjeder, kinesisk spionasje og russisk bruk av cybermakt har svekket Forsvarets tillit til digitale teknologier. Oppfatningen er at kompleksiteten til digitale teknologier medfører betydelig risiko. Nytte av avansert teknologi er omstridt da den krever mye opplæring. Robustheten til IKT-systemene anses viktigere enn avansert funksjonalitet. Kostnadene er også en vesentlig faktor. En større forsvarsstruktur og innkjøp av utstyr har krevd mesteparten av investeringsbudsjettet. Driftskostnadene har økt tilsvarende. En planlagt oppgradering for å øke utbredelsen og kapasitet i Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur er derfor utsatt. Tilsvarende er anskaffelse av digital teknologi begrenset til funksjoner og oppgaver som ikke lar seg ivareta på andre måter.

Oppsummering

Så hva kan Cyberforsvaret bli i fremtiden? Det må vi finne ut av litt kjapt. Vårt bidrag inn i diskusjonen er fremsynsanalysen av Cyberforsvaret. Det viktigste vi har lært i denne prosessen er at Cyberforsvarets utvikling påvirkes av drivkrefter vi overhodet ikke er herre over, men som vi har prøvd å forstå og følge med på. De fleste drivkreftene er høyst aktuelle for resten av Forsvarssektoren. Handlingsrommet vårt ligger i hvordan vi velger å forholde oss til drivkreftene og hvordan vi velger å endre oss i takt med dem. Endring er som kjent vanskelig, og som Sverre Diesen påpeker; spesielt vanskelig i en konservativ organisasjon som Forsvaret der vi tenderer til å suboptimalisere eksisterende praksis istedenfor å kvitte oss med det som ikke fungerer og heller bruke nye teknologier til å løse problemer på en helt ny måte. Men i jakten på å implementere nye teknologier må vi ikke glemme fundamentet; nok personell med riktig kompetanse organisert på en fornuftig måte som kan utnytte potensialet i teknologien til vår fordel.

Scenarioene vi presenterer i denne analysen blir nyttige når de blir tatt i bruk. Scenarioene skal være starten på en strategisk dialog, og ikke slutten på en. Scenarioene er laget for å inspirere og provosere til diskusjon, både internt i Cyberforsvaret, i forsvarssektoren og i samtaler med andre aktører. Alle kan bruke dem som bakgrunn for å diskutere framtiden, utfordre antagelser de har og trekke inn nye perspektiver.