«Nils, kain du itj skryt litt a mæ». Ordene skal ha falt på Lerkendal en gang på 1990-tallet. Nils er Nils-Arne Eggen, mens han som ville ha litt skryt var Gøran Sørloth. På det tidspunktet var Sørloth en av Norges beste fotballspillere og var i tillegg til Rosenborgstjerne del av de tidlige kapitlene i det store Drillo-eventyret. Han var noe så mystisk som verdens beste møtende spiss.
Man skulle tro at Sørloth fikk mer enn nok skryt for sine fotballferdigheter på den tiden, men han ville ha mer. De som ser den fantastiske statuen av Eggen utenfor Lerkendal stadion, forstår raskt at dette var en mann som var langt mer kjent for å brøle til og skjelle ut sine spillere enn å rose dem opp i skyene. En av de mest berømte tiradene er: «Mini, din forbainna lille dverg, no spreng du, ellers så kappe æ av dæ fotan!»
En gang i tiden hadde de fleste i Norge et forhold til Nils Arne Eggens visdomsord. Han var noe så sjeldent som en norsk fotballtrener med internasjonal suksess. I dag er det nesten ikke til å tro at Rosenborg under hans ledelse slo gigantklubben AC Milan ut av Champions League på italienernes egen hjemmebane i 1996. Av de elleve på banen i Rosenborgdrakt var alle norske, hvorav ni trøndere. Det er smått utrolig.
Det var Eggens bok «Godfoten» som gjorde ham verdensberømt i Norge langt utover den fotballinteresserte krets. Han takket sågar nei til en statsrådspost. I boka beskrev han hvordan man bygger et godt lag ved å gi folk utfordringer som passer til deres forutsetninger. Å spille hodeballer på dvergen Mini – luftens baron – hadde sjelden noe for seg. Å sende Sørloth på lange løpeturer i bakrom var også misbruk av hans kompetanse. Et lag må følgelig bestå av folk med komplementære ferdigheter. Til sammen kan et lag dermed utføre mirakler, selv om den enkelte spiller i tillegg til sine kvaliteter har noen åpenbare svakheter.
Selv har jeg ganske nylig fått kjenne på mine egne begrensninger, på døgnkontinuerlig basis. Som skjermet og bortskjemt kontorrotte ble jeg sent til Bodø og øvelse Gram. Mitt personlige mål med deltakelsen var å rekke å komme meg inn i flytsonen før øvelsen var slutt. Flytsonen er der hvor ferdigheter og utfordringer matcher. Hvor godt jeg lyktes, må andre få avgjøre. Jeg var uansett ikke alene om å slite med målsetningene.
Det ligger dypt i vårt norske DNA at ingen vil oss noe vondt. Vi er som folkeslag så sympatiske at ingen ønsker å plage oss. Det er derfor ikke overraskende at vi er et av få land i verden som har fått sin endelige suverenitet uten å løsne et skudd. Svenskene raslet litt med sablene den gang i 1905, men de var aldri for alvor innpå tanken om å gå løs på oss med våpenmakt.
Adolf Hitler var som kjent helt sprø, men i 1945 ble vi skjenket friheten på nytt, av et helt kobbel med stormakter som intet heller ville enn å gi dette flotte landet sin selvrådighet tilbake. Finnene, derimot, har kjent på sitt eget samfunnslegeme at Vårherre kun sørger for dem som sørger for seg selv. Det syns.
Øvelse Gram forsterket derfor noe jeg visste godt fra før. Det norske Forsvaret er et «vi må også ha et forsvar Forsvar.» Det er forventet at et land som Norge har noen militære biler, båter og fly. Det skulle bare mangle. Men at det er nok materiell og personell til å få dette til å virke hensiktsmessig sammen, og at vi er i stand til å beskytte oss mot typer som er mindre vennligsinnede enn svenskene var i 1905, er langt mindre viktig. Det er egentlig ikke viktig i det hele tatt. Vår nasjonale oppdragelse forteller oss at det ikke blir krig der vi bor. Det gjør det nesten aldri. Og om så galt skulle skje, har vi mektige venner som kommer oss til unnsetning lenge før vi rekker å si RSOMI. Det var derfor ikke ironisk ment når sluttsalutten på øvelsen var at neste gang vi øver må vi sørge for at trusselen vi spiller i øvelsen er tilpasset våre planer. Å tro at en angriper vil gjøre noe vi ikke har tenkt på blir jo bare for dumt, på så mange måter.
Hadde jeg ikke visst bedre, hadde det øvelsen avslørte for oss om tingenes tilstand i Forsvaret vært ganske nedslående. Men jeg vet bedre. Det jeg derimot ikke visste, eller snarere har glemt etter for mange år i Oslogryta, er hvor mange Gøran Sørlother det er som holder dette Forsvaret vårt sammen. Ikke det at de spiller på et godt lag, men de får mindre skryt enn de både trenger og fortjener. Under ukene jeg var i Bodø møtte jeg stadig samvittighetsfulle, hardtarbeidende og dyktige folk som legger stoltheten sin inn i å gjøre dette Forsvaret vårt bedre, tross alt. Folk som for lengst har falt ut av sine forsvarsgreners opprykksmatriser utviste en oppdragsglød som varmet langt inn i sjela. Men skryter vi nok av dem?
Skryt i generelle vendinger flyter ganske fritt i Forsvarets korridorer for tiden. Noe av det er så parfymert og sukkersøtt at man får brekningsfornemmelser av det. Men hvor flinke er vi til å ta noen på fersken i å gjøre noe bra? Hvor flinke er vi til å røske tak i folk og si: «Det du gjorde der redda f… meg hele dagen min!»
Også Gøran Sørloth trengte skryt innimellom. Ikke bare den han fikk i sportsidene i VG og Dagbladet. Han ville også ha det på en kanskje ellers mistrøstig treningsøkt langs Klæbuveien. Ikke hele tiden. Også han måtte tåle saftige doser kjeft, som «Hvis du itj' bynne å spæll baill'n no, så kainn du sættdæ på første båten til Fosen og bli der!» Men en gang imellom ville også Sørloth bli tatt på fersken i å gjøre noe bra. Som en fetert professor og en av mine store forbilder fortalte: «Jeg oppdager at jeg ikke er immun mot skryt».
I motsetningen til Rosenborg kan ikke Forsvaret rykke ned. I hvert fall ikke i fredstid. Og siden vi mangler det naturlige riset bak speilet, er det desto viktigere at vi makter å ta vare på de som gjør at Forsvaret, tross alt, fungerer noenlunde. Det er mine helter. Ikke de med stjerner og medaljebånd herfra til Rena, men de som legger ned et ærlig dagsverk, hver eneste dag. Den høyeste utmerkelsen i min verden, er å få stemplet «en bra mann» på rullebladet. De finnes i alle kjønn.
Foto: Johannes Maximilian Schnell / Forsvaret
