En av de største styrkene ved ny utdanningsordning - Felles kultur og profesjonsidentitet

Etter at utdanningsreformen ble et faktum og de politiske føringene ble realisert har de tre krigsskolene nå gjennomført de fire første emnene på Linderud – felles. Et av Stortingets mål som fremgår av Prop. 1 S (2018–2019) er «utdanningssystemets rolle i å bygge felles kultur og profesjonsidentitet», noe jeg ser på som en av de største styrkene ved den nye utdanningsordningen.

Hensikten med dette innlegget er å belyse noen styrker ved den nye krigsskoleordningen, og samtidig rette noen kritiske blikk i håp om å dra diskusjonen videre. Jeg vil i det følgende dele noen av mine synspunkter og opplevelser rundt hvordan den nye utdanningsordningen kan bidra til en positiv effekt for Forsvaret. Avslutningsvis vil jeg belyse og bevisstgjøre rundt noen av de mer utfordrende problemstillingene ved den nye ordningen.

De drøyt 200 førsteårs-kadettene har siden august hatt undervisning i samme forelesningssal, forpleining i samme messe og forlegningen innenfor samme leirgjerde. GOU-kompaniet som de kaller oss er inndelt i fire tropper. Herunder åtte lag hvor alle er blandet på tvers av forsvarsgrenene. Hvordan påvirker dette kulturen og profesjonsidentiteten?

Den største styrken

Slik jeg ser det vil en økt forståelse for andre forsvarsgrener øke evnen til samhandling og redusere friksjon som fordommer og rivalisering. Dette vil i ytterste konsekvens virke løftende for forsvarets operative evne. Jeg tror ikke vi vil se resultater av dette før om en del år, og de vil nok samtidig være godt gjemt i kjølvannet av andre mer åpenbare endringer. Det er derimot ikke en mindre viktig konsekvens slik jeg ser det. Offiserene i fremtiden vil på et tidligere tidspunkt i karrieren få et utbredt kontaktnettverk. En kan si at organisasjonen vil bli «mindre» og ledelsen oppover i kjeden vil ha sterke tilknytning til hverandre på tvers av forsvarsgrenene.

Moderne krigføring består av fellesoperasjoner

I emne 3 «Offiseren og krigen» har et sentralt spørsmål vært hvordan kriger utkjempes. I fjerde generasjons krigføring gjennomføres det utelukkende fellesoperasjoner. Dette stiller strenge krav til samarbeid og forståelse av ulike forsvarsgreners kapasiteter og hvordan disse kan brukes mest mulig effektivt i samspill med hverandre for å oppnå de politiske målene.

For å trekke frem et eksempel fra egen tjeneste satt jeg i møte på Sjøkrigsskolen med besøk av en tidligere kadett ved Krigsskolen. Han gledet seg til en omvisning på Haakonsvern for å se de norske hangarskipene. Dette er et eksempel satt på spissen og man kan naturligvis tvile på hvorvidt det faktisk var uvitenhet eller humor, men jeg synes likevel det illustrerer en lei trend; vi vet generelt for lite om de øvrige forsvarsgrene. Å bryte denne barrieren allerede i første semester, ser jeg på som en stor styrke.

Samles igjen

Første semester på Linderud er heller ikke siste gang de nye kullene samles. I femte semester er det lagt opp til at kadettene igjen skal under samme tak og lære sammen. I emnet «Grunnleggende fellesoperasjoner» skal kadettene gis «grunnleggende forståelse for hvordan forsvarsgrenenes styrker bidrar og skaper effekter i en fellesoperasjon, og hvilke hovedutfordringer som er knyttet til fellesoperativt samvirke», for å sitere studieplanen. Dette er ikke noe nytt, men å gjennomføre det i fellesskap vil derimot kunne gi en rekke fordeler. Å kunne utfordre fremtidige hær- og luftkadetter i en arena hvor du blir selv blir utfordret, og der alle er avhengig av hverandres kunnskap for å løse problemstillinger, vil løfte de nye offiserene inn i utøvelsen av profesjonen. Første semester danner derfor på mange måter grunnlaget for å videreføre byggingen av felles kultur og profesjonsidentitet i senere emner.

Hva bygger så identitet?

Hva ligger i profesjonsidentitet? Hva utgjør identitet? Er det fargen på bereten eller er det fordommene mot andre forsvarsgrener du lærer i rekrutten? Jeg tror identiteten strekker seg dypere enn som så. Fordommene er lett å adoptere og bereten kan symbolisere ulike verdier hos den enkelte. Kompetanse er derimot noe som skaper identitet og oppleves mer likt hos den enkelte. Kompetanse fremstår for meg som grunnpilaren i en hvilken som helst profesjon. Tar du vekk kompetansegrunnlaget betyr symbolene svært lite.

Det er kompetansen som truer profesjonsidentiteten slik jeg ser det. Tidligere kadetter har hatt bred og lang erfaring fra den spisse enden om hvordan sine forsvarsgrener faktisk opererer. Nettopp dette har gjort erfaringsutvekslingen effektiv tidligere. Disse forutsetningene vil ikke lenger finne sted i samme form og vi må erkjenne at den identiteten ikke skapes på krigsskolene, men ute i avdeling. Kompetansemessig tror jeg erfaringsutvekslingen som finner sted med den nye utdanningsordningen ikke vil ha like stor effekt som ønsket.

Gjennomførbart?

Jeg spør meg derfor om Stortingets målsetninger er gjennomførbare i praksis? Et felles første semester vil uten tvil muliggjøre det for Forsvarets Høgskole (FHS) å sosialisere oss likt. Grunnlaget, slik jeg ser det, vil kunne tilrettelegge for en felles kultur og profesjonsidentitet. Spørsmålet er hvilken identitet og kultur som kan bygges utover kompetanse? Den nye ordningen for militære tilsatte (OMT), og forholdet mellom spesialister og offiserer er også avhengig av denne kultur- og identitetsdannelsen på de ulike skolene. Det er en av de fremste forutsetningene for at OMT skal fungere så effektivt og optimalt som ønskelig. Jeg tror absolutt at Stortingets målsetninger er gjennomførbare, men det er viktig å presisere at det er her er snakk om «offisersidentiteten» og ikke den grenvise identiteten.

Integrering i avdeling

Det skal sies at det også før den nye ordningen har vært et stor sprik mellom blant annet Sjøkrigsskolen og de operative avdelingene i Sjøforsvaret. Skolen gir deg en akademisk grad og samtidig en profesjonsutdanning. Det er ikke tenkt at du skal graduere som for eksempel ferdig navigatør, men likevel opplever noen at marinen forventer at du skal forstå hvordan de opererer fra første stund. Dette spriket tror jeg vil øke med de nye kadettene og er en uheldig kappe vi nye offiser må bære.

Så hvordan kan avstanden fra skolen til avdeling reduseres? Jeg mener det blir naturlig å tenke at avdelingene har et ansvar for å klargjøre et mottak av de nye offiserene med en plan for å integrere dem på en effektiv måte. Det er rundt disse spørsmålene vi må spille organisasjonen og de nye offiserene gode. Jeg tenker at så lenge vi er klar over at vi må iverksette tiltak som ikke har vært gjort tidligere, vil reformen tjene sin hensikt. Samtidig må vi være klar over at offiserene som kommer ut av krigsskolen i 2021 ikke er de samme offiserene som har gått ut foregående år.

De nye offiserene har også et ansvar!

Noen vil tenke vi har et dårligere utgangspunkt med tanke på all den skepsisen som rår ute i avdelingene, men det må vi bruke som motivasjon til å gjøre den nye ordningen enda bedre enn den forrige. Vi må spille systemet godt ved å ta ansvar for egen læring og ivre etter å bli kjent med marinen på et tidlig stadium, gjennom blant annet å ta initiativ til omvisninger og forelesninger om marinenes operasjonsmønstre. Dette vil øke forståelsen for både marinen, men også forståelsen av de nye kadettene hos marinen. Samtidig må vi gi gode tilbakemeldinger i form av positive og negative opplevelser av ordningen slik at FHS kan optimalisere utdanningsprogrammene for kommende kull.

Med dette oppfordrer jeg til videre diskusjon og håper artikkelen vil kunne sette i gang eller komplimentere til tankeprosessen.

Foto: Forsvaret