Jeg var ikke klar over at Sverre Diesen kunne være morsom, men det skal han ha. Det kan han åpenbart. Så får det heller våge seg at det, ikke uventet, er på andres bekostning. Man får tåle å få seg en på tygga når man går så høyt opp på banen som undertegnede.
Men det må også Sverre Diesen. Han går til tider svært langt opp på banen med sin skråsikkerhet og arroganse. Jeg ber meg derfor tilgitt at jeg lar meg lede inn i fristelsen og følger Diesens dårlige eksempel når jeg i mitt tilsvar går på person heller enn på sak. Litt underholdning må vi kunne tillate oss i et stadig mer anspent og vanskelig verdenssbilde.
Diesens kamuflerte upper-cut, presentert på Stratagems ellers utmerkede nettside 5.10. som en fullstendig kapitulasjon overfor undertegnedes immunitet mot å forstå «den enkleste logikk om noe nær ethvert spørsmål», må kunne karakteriseres som en nær dødelig salve av en litterær perle.
Men selv om avsenderen nok ikke har ment det slik, føles den mer litterær enn drepende. For jeg befinner meg i et særdeles godt selskap. Og det er jo en trøst. Perlen føyer seg inn i et mønster, faktisk en hel liten perlerad av personkarakteristikker som Sverre Diesen raust har tildelt dem som måtte driste seg til å ha motforestillinger mot hvordan Forsvaret bør se ut i hans logiske versjon av verden.
Da begår man den klassiske feil å «forberede seg på forrige krig og ikke på neste», eller man har «bevisst eller ubevisst andre vikarierende motiver», eller man er styrt av «tradisjonsbundne følelser og forestillinger, distriktspolitiske interesser eller interessene til egen forsvarsgren», eller «har en følelsesladet begeistring for den gamle forsvarsmodellen», eller «mangler den grunnleggende forståelsen for disse sammenhengene», eller ikke klarer å forstå «den enkleste logikk om noe nær ethvert spørsmål», slik som jeg. Alt dette i sterk kontrast til Diesen, som sier at hans mål er «å bidra til en felles plattform av både faktisk kunnskap og innsikt i sikkerhetspolitiske og forsvarsmessige vurderinger for om mulig å skape en mer opplyst forsvarsdebatt.»
Perleraden over, bortsett fra siste sitat, er hentet fra innledningen i boka Fornyelse eller forvitring. Forsvaret mot 2020, som Diesen ga ut i 2011.
For den som ønsker mer oppdaterte eksempler på Diesens inflaterte omgang med lite flatterende personkarakteristikker, er det nærliggende å vise til Jacob Børressen som ettertrykkelig fikk sitt pass påskrevet på disse sider 3.9. som en «som har forkjærlighet for å behandle det norske forsvarsproblemet ut fra uforpliktende teoretisering» samtidig som han slo fast at slik «hallusinasjoner» ikke er særlig interessante i virkelighetens verden. Og så sent som den 1.10. fikk Kjell Sjåholm, en omgang hvor han ble slått i hartkorn med svært mange andre i norsk forsvarsdiskurs som representant for «en offisersutdannelse som fullstendig forsømmer oppdragelsen av offiserer til både å tenke prinsipielt og analysere i kvantitative termer».
Tja, hva skal en si til sånt? Det er jo logisk sett fult mulig at alle andre er idioter og at bare Diesen har sett lyset. Men er det særlig sannsynlig? Jeg tillater meg å være litt usikker på det.
Det er jo ikke noe å si på generalens dype innsikt i andres motiver og følelsesliv. Det er heller ikke noe å si på forestillingen om egen fortreffelighet. Og det er heller ikke noe å si på skråsikkerheten når det gjelder noe så spekulativt og usikkert som forsvarsplanlegging basert på et forventet trusselbilde innenfor en planleggingshorisont på opp til 15-20 år frem i tid. Men er det et bidrag til «en mer opplyst forsvarsdebatt?» Det får leseren vurdere selv.
Fra person til sak og til forsvarssjefens rolle og oppgaver. I følge Diesen er det ifølge undertegnede «ikke slik at forsvarssjefen skal akseptere at politikerne er Forsvarets eier og oppdragsgiver, og derfor fastsetter Forsvarets oppgaver og økonomiske rammer.» Og fortsatt ifølge Diesen, er det ifølge undertegnede «Forsvarssjefens oppgave å få dem til å forstå at de tar feil.» Her må jeg være ærlig og innrømme at jeg ikke viste at det var det jeg mente om Forsvarssjefens rolle oppgaver.
Jeg trodde jeg mente at Forsvarssjefen, som enhver annen embetsmann og statsansatt, må være 100% lojal overfor politisk ledelse. De folkevalgte betaler lønna hans og har ansatt ham for at han skal gi råd fordi han har en faglig kompetanse de ikke har. Og jeg trodde jeg mente at Forsvarsjefen skal holde seg langt unna å drive politikk, men fra et faglig nøytralt ståsted beskrive aktuelle alternativ og tydeliggjøre fordelene og ulempene ved disse for å gjøre det mulig for politikerne å velge og prioritere for eksempel mellom langsiktig sikkerhet og kortsiktig velferd og hvor stort forsvarsbudsjettet skal være i forhold til andre presserende budsjettposter.
Men lojalitet til politisk ledelse er ikke det samme som manglende faglig integritet. Lojalitet forutsetter tvert i mot faglig integritet og at Forsvarssjefen sier tydelig ifra når forsvarsbudsjettet ikke er tilstrekkelig til å dekke de sikkerhetspolitiske behov. Forsvarssjefen skal ikke være «merkesmann i fylkingen» for et størst mulig forsvarsbudsjett. Men han skal heller ikke «kaste alle våpen og løpe sin vei» om han blir satt under press og si at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok.» Han skal på et faglig grunnlag foreslå det forsvaret han mener Norge trenger. Så får det være opp til politikerne å prioritere og ta konsekvensene av deres prioriteringer. Jeg trodde det var sånn det var i et parlamentarisk demokrati som det norske. Men noen ganger kan en jo begynne å lure.
Uansett, debatt er bra. Gjennom meningsbrytning skapes dypere erkjennelse. Og jeg håper for debattens skyld at Sverre Diesen bare har foretatt en midlertidig tilbaketrekking og ikke en full kapitulasjon når han nå «trekker seg tilbake i eget hjørne av ringen for å slikke sine sår». Debatten er ikke like tjent med hans personkarakteristikker og retoriske stråmenn, men vi trenger hans kunnskap og hans intellekt og, ikke minst, hans humoristiske sans.
Foto: Tidligere forsvarssjef General Sverre Diesen (Torbjørn Kjosvold / Forsvaret)
