Dronenes påvirkning av landstrid i Nordområdet

Droner er den siste tilføring til det den amerikanske militærteoretikeren Stephen Biddel omtaler som det moderne kampsystem (bokanmeldelse her). En omfattende bruk av droner sammen med miner og befestningsarbeider er noen av årsakene til at manøverkrigføring i Ukraina har fått et tilbakeslag. Krigen har derfor har blitt en utmattelsesstrid i henhold til en amerikansk studie.[1] Den sikkerhetspolitiske situasjon er for tiden dynamisk og det er derfor nødvendig å først gi landstriden en geopolitisk innramming før dronenes innvirkning beskrives. Ukraina er i dag et utprøvingssted for moderne våpensystemer, taktikk og militær teknikk. Hele avdelinger kan risikere å bli utslettet om de ikke har dronevern, hvilket tilsier at denne nyvinningen må vies særskilt oppmerksomhet. Denne artikkel vil fokusere på:

Dronenes påvirkning av landstrid med implikasjoner for Norge.

Bakgrunn

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er nå preget av stor usikkerhet. Men selv om det reises spørsmål ved USAs vilje og evne til å forsvare Europa (rivaliseringen med Kina), legges det her til grunn at USA vil forsvare kontinental USA (CONUS). Russland regnes som en potensiell trussel mot USAs makt, tilstedeværelse og interesser.[2] Hvorledes forsvaret av CONUS skal organiseres er i støpeskjeen, men det eksisterer et konsept som omtales som «USAs Prompt Global Strike Concept». Russland oppfatter dette som en av truslene mot landet.[3]

Stephen Peter Rosen argumenterer for færre styrker deployert i Asia og Europa og flere på Den vestlige halvkule (i praksis CONUS). Dette begrunnes med sårbarheten til den fremskutte basestrukturen som kan utsettes både for angrep med presisjonsvåpen og sabotasje. Disse bedre beskyttede (Golden Dome)[4] styrker i CONUS kan oppdage trusler ved bruk av satellittbasert ISR[5] og ta dem ut med langtrekkende presisjonsvåpen av forskjellig type. Disse vil imidlertid ikke gi tilstrekkelig volum. Det er derfor nødvendig å nytte mindre mobile enheter utstyrt med presisjonsvåpen, med kortere rekkevidde, for å raskt å kunne bekjempe oppdukkende mål. Kola og det russiske tyngdepunktet St-Petersburg – Moskva peker seg ut som aktuelle områder hvorfra truslene kan komme. Her kommer de nordiske landene inn.[6] Norge[7] og øvrige nordiske land har undertegnet avtaler for innsetting av US styrker i Norden.

USA planlegger å øve USMC II MEF HQ i Norge 2026[8],  slik at det her tas utgangspunkt i at konseptet fortsatt er relevant. USMC sitt nye konsept er som kjent sentrert rundt små mobile enheter som kan levere presisjonsild. Norge på sin side har ved oppbygging av en brigade i Finnmark endret konsept (tidligere beskrevet her)  fra å utløse NATOs artikkel V til et fremskutt forsvar. Finnmarksbrigaden og forsterkninger fra Norge og Sverige vil sammen med finske styrker utgjøre forsvaret av et fremre område for innsetting av II MEF i ett felles nordisk-US forsvar. Imidlertid er den nordiske styrken ikke stor nok som påpekt av general Skjøstad.[9] Geostrategiske viktige områder i Skandinavia og Russland og styrkebehov er beskrevet i en tidligere artikkel «Landoperasjoner i Nordområdet».   

Landstrid

Landstriden vil være kraftsamlingen i den fellesoperative striden og vil bli ført av nordiske hærenheter, heimevernsenheter og deres droneavdelinger på bakken og i det lavere luftrommet støtte av II MEF. Striden vil støttes av luftforsvar og sjøforsvar fra de nordiske land og USA. Etablering av luftherredømme i det lavere luftrommet vil være en landmilitær oppgave idet dronestriden i denne del av luftrommet er en integrert del av landstriden.  

Scenario
Scenario tar utgangspunkt i at norske-nordiske avdelinger settes opp uten å ta hensyn til dronenes effekt på striden. Russiske enheter som tilhører Leningrad militærdistrikt (to korps og en arme) er tilbakeført fra Ukraina og er tilført nytt utstyr. I tråd med erfaringene fra Ukraina er hovedstyrken lett infanteri[10] oppsatt på lendegående kjøretøy tilpasset nordområdet støttet av artilleri, stridsvognavdelinger, droneavdelinger og andre støtte- og forsyningsavdelinger.  De resterende enheter er mekaniserte avdelinger, men også disse med droneavdelinger til støtte.  Russland har beholdt sin utviklings og produksjonskapasitet innen droner og videreutvikler disse etter avslutning av den Russo-Ukrainske krigen. Dette gir en usikkerhetsfaktor vedrørende hvilke kapabiliteter man vil møte.

Russland starter en informasjonskampanje for å «denazifisere» Finland og bringe det tilbake til imperiet. Informasjonskampanjen støttes av styrkeoppbygging i grenseområdet. Finland oppfatter seg truet og anmoder om bistand fra Norge, Sverige og USA. Finland, Norge og Sverige mobiliserer og fører frem avdelingene til fremskutte posisjoner i grenseområdet. USA aktiverer II MEF og starter overføring.

Russland føler seg truet og i tråd med russisk doktrine iverksettes et forkjøpsangrep for å primært utslette de fremste nordiske avdelingene, sekundært å gjøre dem funksjonsudyktige.[11] Dette fait accompli brukes for å fremtvinge en kapitulasjon og stanse styrkeoverføring over Atlanterhavet og skape en buffersone mot eventuelle deployerte US enheter i Finnmark og Sør-Finland. Men er dette realistisk?

Sergio Miller har ved å anvende ukrainske tapstall kommet frem til at en mekanisert brigade kan utslettes, om den ikke har egenbeskyttelse, så ja det er realistisk.[12] Å overleve initialangrepet er en forutsetning for å utkjempe den neste fasen av krigen. Primært bør man vinne den første striden.

En videre utvikling i scenario kan ha flere grener. Det kan være at fremføring til fronten av nye avdelinger stanses i påvente av beskyttelsesutstyr. Store tap i Finnmarksbrigaden kan også bli så nasjonalt traumatisk at det blir et folkekrav om å tre ut av krigen.

Krigsspill i regi av RAND viser at forsterkningsstyrken (her II MEF) ikke kan bygge opp styrkeoverlegenhet i deployeringsområdet før den settes inn i striden. Den må gripe inn før de fremste nasjonale enhetene er nedkjempet. Fienden må derfor oppdages og bekjempes også under stridsforhold hvor fienden har et sterkt luftvern, utfører kraftig jamming og gjennomfører cyber-angrep. Systemer som Global Hawk, Predator og AWACS vil ikke komme nær nok, de overlever ikke i en slik situasjon. Satellitter i lav bane kan hjelpe, men det er alltid en utfordring å få data ned til de som er i strid. Dagens trender indikerer muligheten av å legge ut et overvåknings- og målfatningsnettverk før en invasjon. Nette kan gi informasjon til missil i luften. Det gjelder å vinne den første striden for å kunne utkjempe den neste.[13]

Det moderne kampsystem
Det moderne kampsystemet er et tett inter-relatert kompleks. Det består av skjul og dekning, spredning, bruk av nedholdende ild (ild og bevegelse), mindre enheters selvstendige manøvrering, samvirke på taktisk nivå, dybde, reserver og forskjellige konsentrasjoner på operasjonelt nivå. Bruk av disse tiltakene til sammen vil gi en dempende effekt på teknologiske endringer, og utført riktig, redusere den fulle dødelighet av motstanderens våpensystemer.[14] Den nyeste tilførsel til dette er droner som utfordrer og forbedrer systemet i flere dimensjoner. Dronene gjør stridsfeltet «gjennomsiktig» såfremt værforholdene tillater det, ved at det er mulig å se på den andre siden av høyden. Skjul og dekning blir vanskelig og fører til økt spredning og bruk av mindre enheter. Villedning blir fysisk vanskelig, men kan skje kognitivt.[15] Nedholdende ild må ha med luftdimensjonen.

Dronene reduserer også tid fra oppdagelse til et mål bli beskutt, dvs at de inngår i artilleriavdelinger. Dronene har flere funksjoner; de kan være svevende ammunisjon, oppklaring og rekognosering, og dronebekjempelse. De finnes i mange forskjellige versjoner, har forskjellig rekkevidde, forskjellig løfteevne og inngår i hæravdelinger, spesialstyrke avdelinger og spesial avdelinger. Noen kan jammes, andre er trådstyrte og må skytes ned. Men alle er væravhengige, noe en artillerigranat ikke er. Artilleriet er fortsatt en stor tapspåfører i den Russo-Ukrainske krigen.[16] Men på grunn av tilføring av for lite artilleriammunisjon til ukrainske enheter påfører ukrainske droner nå ca. 70-75% av russiske skadde/sårede og opptil 90% av materielltapene.[17] Mengde og lav kostnad er vesentlig idet mottiltakene gjør at antall droner for å ta ut ett mål går opp. Ukraina kan bruke 100.000 droner og tape/forbruke 10.000 droner pr måned.[18] En frontlinje fra Kirkenes til Finskebukten vil være sammenlignbar med den ukrainske i lengde.

Tilpasning i strid
Den Russo-Ukrainske dronekrigen viser betydning av evne til hurtig militær tilpasning. Den australske generalen Mick Ryan har 6 dictum for tilpasningen: 1) tilpasning er en sentral funksjon for å genere fortløpende fordeler på stridsfeltet på alle nivå i organisasjonen; 2) tilpasning er sentralt for å lære om fienden og forbedre egne styrkes teknologi, taktikk og smarte ideer; 3) lære og tilpasningskultur må være vel etablert før krig starter; 4) forståelsen av tilpasning er vesentlig for å få til en effektiv overgang fra fred til krig; 5) tilpasning er nøkkel for kontinuerlig å forbedre produktiviteten i fred og krig – et nært forhold mellom militære enheter – forskningsinstitusjoner – industrien; 6) tilpasning er et vesentlig for kognitivt å lære om fiendens feilinformasjon og vinne den narrative krigen.[19]

Dronetilpasningen i Ukraina karakteriseres av tre trender: 1) fiberoptiske tråder for styring som begrenser virkningen av elektronisk krigføring, og dronene er vanskelig å oppdage på grunn av manglende elektronisk signatur, hvilket leder til neste trend; 2) avskjæringsdroner som er billigere enn dronene de tar ned og kontradrone-lag; 3) russiske styrker har nå tilsvarende team som utvikler tiltak mot avskjæringsdroner.[20] Russland beskytter sine fremre enheter med luftvern i tre høydeskikt støttet av jagerfly og elektronisk krigføring, noe som begrenser alliert luftmakt sin påvirkning og muliggjør den russiske taktiske dronekrigen.

Tiltak
Norske og nordiske avdelinger er nå ubeskyttet og stilt overfor store droneavdelinger kan man se på dem «som målskiver på en skytebane», og som kjent blir disse bekjempet uten at den som skyter tar store tap. Øyeblikkelige handling nr 1 er å beskytte de investeringer vi allerede har gjort i personell, materiell og kommandoplasser. Dette gjøres ved:

• Elektroniske mottiltak som innebære mulighet for område jamming, men prioritet til hvert kjøretøy (som i Afghanistan), lag og tropp trenger individuell beskyttelse.
• Nett og bur er helt nødvendig for å beskytte egne kjøretøy og enheter. De som utvikler droner arbeider hele tiden med å komme igjennom jamming. Jamming beskytter heller ikke mot trådstyrte droner. Ukrainerne og russerne har beskyttet enkelte logistikkakser med nett på begge sider og toppen.
• Aktivt beskyttelses utstyr for droner er enda ikke oppfunnet, men det som er utviklet for stridsvogner kan fungere. Imidlertid er det ikke økonomisk mulig å sette aktiv beskyttelse på alle kjøretøy. En må prioritere de viktigste egne kjøretøy, som stridsvogner og selvdrevet artilleri.[21]
• Læring og tilpassningssyklus – en versjon av OODA loopen innføres slik at taktikk-teknikk, prosedyrer (TTP) og materiell er oppdatert, i strid skjer endringene raskt.[22]

Avslutning

Hæren står nå overfor en utvidelse fra en brigade til tre brigader. Det kan derfor oppfattes som bakstreversk å hevde at det ikke må brukes penger på nytt utstyr før det personell og utstyr vi allerede har er i stand til å operere under en sterk dronetrussel, såfremt ikke innkjøps- systemet kan håndtere begge parallelt. Vi står overfor den samme utfordringen som generalene sto overfor før 1. verdenskrig brøt ut.  Dødeligheten av artilleri og maskingevær var kjent, men ingen hadde kommet frem til hvordan dette skulle håndteres. I dag er vi kjent med hvorledes dronetrusselen kan håndteres, og det finnes ikke en eneste PRINSIX unnskyldning til ikke å iverksette de nødvendige tiltakene – utslettelse av hele avdelinger er pr i dag en stor risiko. Ubeskyttede enheter har ingen avskrekkende effekt.

Når det defensive er på plass, kan vi utruste de nye avdelingene med tilsvarende beskyttelse (ref de tre typene beskyttelse over) og utvide de moderne kampsystem med droner med forskjellige oppgaver. Enkelte vil være enveis (svevende ammunisjon), og de dronene håndteres som ammunisjon. Utvidelse av det moderne kampsystem med droner er både en del av beskyttelsen, og den kan ved en god integrering av teknologi i taktikk og teknikk gjøre det mulig å manøvrere offensivt.

Foto: Synne Nilsson/Forsvaret