Donasjoner til Ukraina: Gi mer! Gi mer av det samme!

Siden februar 2022 har Ukraina mottatt store mengder militært utstyr fra vennligsinnede land. Ikke bare fra NATO (inkludert Sverige), men også fra land som tidligere var på den andre siden av jernteppet (Albania, Azerbaijan, Montenegro og Nord-Makedonia), land som ønsker å ha gode relasjoner til NATO og USA (Jordan, Japan, Sør-Korea, Pakistan), og mineryddingsutstyr fra land som selv har hatt behov for å rydde opp etter kriger (Kambodsja, Colombia). Hva som doneres avhenger av hva Ukraina ønsker seg og hva deres partnere ønsker å gi. For eksempel ønsker Ukraina langtrekkende presisjonsvåpen, men fordi disse kan nå mål inne i Russland er vestlige land tilbakeholdne med å gi slike våpen. Videre er det diskusjon om hvor hurtig Ukraina kan lære seg nye systemer og operasjonskonsepter. Optimismen rundt klarsignalet om å donere F-16 er korrigert av tidsplanen for Ukraina å beherske operasjonskonseptene flyene er ment for.

Krigens logikk er logistikkens logikk

Ukraina har vært i krig med Russland siden 2014, og var nok bedre rustet når det gjelder intellektuell forståelse av hva krig er, enn det de fleste vestlige land var i februar 2022. I den vestlige illusjonen av “Den dype freden” etter Sovjetunionens oppløsning designet man forsvarsstrukturer basert på “just-in-time” og “less is more”-tenkning når det gjelder beredskap, lagerbeholdninger og forsyningsstrategier. Krigen i Ukraina viser at i en moderne, men samtidig ‘gammeldags’ krig bør logistikkens logikk heller følge en “more is more”-tenkning. Som NATOs generalsekretær Stoltenberg påpekte i Aftenposten 17.september (1), “de fleste kriger varer lengre enn det man tror når de begynner”. Logistikk basert på minimumsbeholdninger og forsyningskjeder der industrien forventes å ha evnen til hurtig omstilling, gir liten utholdenhet. Forsvarsindustrien følger en kommersiell logikk, der avkastning på investert kapital er en viktig drivkraft. Lageroppbygging og overkapasitet i produksjonen gir ikke avkastning hvis ingen stat er villig til å betale for det.

I Ukraina har krigens logikk gjennom sommeren 2023 i stor grad handlet om logistikk – om å ødelegge motstanderens infrastruktur og logistikkressurser og samtidig sikre egne forsyningslinjer og forsyningskjeder bakover til forsvarsindustrien. Da Ukraina fikk de langtrekkende presisjonsvåpnene HIMARS og Storm Shadow, var russiske kommandoplasser og logistikkressurser viktige mål. Russland responderte med å flytte logistikkpunktene lenger vekk fra fronten. Videre brukes disse våpnene til å nekte russerne tilgang til infrastruktur. Den russiske logistikken avhenger i stor grad av jernbanetransport. Jernbanen som går via Tokmak mot Krym er innenfor rekkevidden av ukrainsk ild, og dermed meget utsatt. Forsyninger må derfor gå landevegs via M14, som pr oktober ligger ca 80 km fra frontlinjen. Dette reduserer vesentlig russernes etterforsyningskapasitet til styrkene på Krym, fordi forsyningene må fraktes på landevei. Lastebiler har vesentlig lavere kapasitet enn togvogner. Det er en av årsakene til at russerne anlegger ny jernbaneforbindelse mot Mariupol.

Krigens logikk, og logistikk, handler også om den strategiske logistikken, om tilgang til produksjonskapasitet og lagerbeholdninger. På russisk side brukes både nasjonens egne ressurser, ved at det blant annet hentes gamle stridsvogner fra lagre, og andre nasjoners kapasitet ved å kjøpe droner fra Iran og artillerigranater fra Nord-Korea. Ukraina, på sin side, er avhengig av donasjonene fra USA, EU, og andre partnere. Norge har beveget seg fra defensive donasjoner, som soveposer, hjelmer og liggeunderlag i de første kaotiske dagene, til stadig mer potente systemer, som M-72 panservernraketter, M-109 haubitser og Leopard 2 stridsvogner. Neste steg på opptrappingen er F-16 jagerfly.

Diversitet fremfor standardisering?

‘More is more’ betyr at i krig er det ikke minimumsbeholdninger, men tilgang til tilstrekkelige mengder som skaper operativ effekt. Hvor mye som er tilstrekkelig viser seg vanskelig å forutsi, men så langt i Ukraina kan det virke å være vesentlig mer enn det logistikkplanene la opp til. Både Ukrainas planer, og våre egne. Samtidig må ikke ‘more is more’ oppfattes som at mer utstyr alltid er bedre. Totalt, med stort og smått, har Ukraina mottatt nærmere 600 forskjellige typer av donasjoner. Det gir en enorm logistisk utfordring å forsyne, vedlikeholde og reparere utstyr på en bærekraftig måte. Med bærekraft i denne sammenhengen mener vi evnen til å opprettholde operativ evne over tid ved å vedlikeholde og eventuelt oppgradere utstyr slik at det har den operative funksjonaliteten og levetiden det er ment å ha.

For å illustrere noen av utfordringene: Ukraina har fått rundt et halvt dusin ulike stridsvogntyper. Abrams M1 fra USA, Challenger fra England, og Leopard 2 fra blant annet Tyskland og Norge. Alle disse vognene skyter 120 mm granater. Men Challenger har riflet kanonløp, mens Abrams og Leopard har glatte kanonløp. Det betyr at de ikke kan bruke samme ammunisjon. Det er heller ikke mulig å låne reservedeler fra en Abrams for å sette inn i en Leopard. Leo 2-vognene er donert i versjonene A4, A5 og A6, i tillegg til Strv-122, som er den svenske versjonen. For å komplisere ytterligere, har Danmark, i samarbeid med Nederland og Tyskland, donert over 100 Leopard 1-vogner. Vognen, som gikk ut av produksjon i 1984, skyter 105 mm granater. I tillegg kommer donasjoner av de sovjetiske T-55 (100 mm kanon), M-55S (slovensk oppgradert variant, med 105 mm kanon), og T-72A, T-72B, T-72M1, og PT-91 (polsk versjon av T-72), alle med 125 mm kanon.

Det er bedre å ha mange enheter av et fåtall systemer enn få enheter av mange ulike systemer. Selv om man på papiret har like mange enheter å skyte med, slites utstyret fortere. Jo flere ganger en kanon avfyres, desto større blir slitasjen på ildrøret. Dermed blir presisjonen lavere, og man trenger flere granater for å oppnå samme effekt. Ledetiden på granater, det vil si tiden fra man bestiller en granat og til den blir levert, nærmer seg tre år.

Videre er det donert rundt 50 ulike typer av kjøretøyer, blant annet 15 ulike APC (pansret personellkjøretøy), ni ulike IMV (personellkjøretøy), syv MRAP (mine-beskyttede kjøretøyer), og 10 ulike typer lastebiler / administrative kjøretøyer. Selv om vedlikehold av en lastebil er enklere enn av en stridsvogn, blir den totale kompleksiteten når det gjelder reservedeler og verktøy relativt høy. Det russiske forsvaret besluttet for øvrig allerede midt på 1990-tallet å standardisere fra fire hovedtyper lastebiler til to, nettopp for å forenkle logistikken av deler, komponenter og verktøy. At pengene til vedlikehold forsvant i korrupsjon, er en annen historie.

Hvordan kan Vesten hjelpe på en bærekraftig måte?

Krigen i Ukraina blir langvarig. Støtten må utformes slik at den både kan dekke akutte behov for ildkraft, og samtidig sørge for langsiktig evne til å etterforsyne og vedlikeholde utstyret som doneres. Uten en gjennomtenkt logistikkplan for å sørge for nødvendige verktøy for vedlikehold, og fungerende forsyningskjeder av forbruksmidler (ammunisjon, hjul, belter, drivstoff) og reservedeler, risikerer man å donere engangsutstyr: utstyr som brukes til det ikke virker lengre, for deretter å bli et avfallsproblem.

Tilbakemeldinger fra slagmarken viser at ukrainerne har en fantastisk evne til å adoptere nytt utstyr og utvikle innovative måter å vedlikeholde dette på. Vestlig industri etablerer vedlikeholdskapasiteter for Abrams M1, Leopard, og Challenger stridsvogner i Romania, Polen og inne i Ukraina. Polen sender sivilt personell til Ukraina for å vedlikeholde Krab haubits. Og amerikansk og alliert vedlikeholdspersonell, sammen med forsvarsindustrien, opererer ‘call centers’ for vedlikehold, der ukrainerne ringer inn direkte fra frontlinjen for å få tips til hvordan forskjellig donert utstyr kan repareres. En bærekraftig utvikling kan være å legge forholdene til rette for at Ukraina selv kan utføre vedlikehold. En god måte å gjøre det på er å bidra til å redusere omfanget og kompleksiteten av det som skal vedlikeholdes, slik at kompetanse og kapasitet kan utnyttes optimalt. Et skritt i denne retningen er å donere mer av det samme utstyret som allerede er donert. Ikke introdusere flere varianter av en kapasitet, men flere enheter av samme variant. Slik kan forsyningskjedene effektiviseres, vedlikeholdskapasiteten økes, og operasjonskonseptene baseres på utstyr som kan etterforsynes og vedlikeholdes.

Toppbilde: På oppdrag fra regjeringen sendte Forsvaret, i januar 2023,  10 000 artillerigranater til Ukraina. Foto: Stine Barclay Gaasland/Forsvarsdepartementets kommunikasjonsenhet