Skru hodet ditt tilbake til en periode du hadde viktige eksamener, innleveringer eller liknende. Hvor mange ganger valgte du å gjøre noe annet; som å rydde, hente kaffe eller trene isteden for å jobbe med de oppgavene? Jeg har i hvert fall gjort det mange ganger og jeg regner med at du har gjort det samme.
Hver gang vi skal gjøre noe vanskelig som krever energi og innsats dukker det gjerne opp noen «stemmer» i hodet. I tegneserier visualiseres disse ofte som en djevel på den ene skulderen og en engel på den andre. De argumenterer for hvilket løsningsalternativ som skal velges. Djevelen prøver som regel å komme med innvendinger og unngå de vanskelige oppgavene eller velge noe som protagonisten vet at er feil. Og for å være virkelig slu så inngår djevelen et kompromiss med engelen. Han gir deg andre vanskelige ting å gjøre, men ikke fult så vanskelige som den oppgaven du vet må gjøres. Engelen tror han har vunnet, men det er djevelen som har fått gjennomslag. Et kjent eksempel kan være det vi begynte med; du skal lese til eksamen, men du velger heller å rydde. Man rasjonaliserer å ikke gjøre de vanskelige tingene fordi du gjør noe annet «nyttig». Hvis du faller for denne fristelsen, som man ofte gjør, vil djevelen, eller i realiteten en nervebane, få et lite dopaminkick og den vokser sterkere.
Dette er bakgrunnen for prokrastinering og unngåelse av vanskelige oppgaver. I mange år har djevelen delvis vunnet og den nervebanen i hjernen vår har blitt som en motorvei, det blir det letteste valget som går på autopilot. Den stemmen vi lar vinne vokser sterkere og den som taper blir svakere og svakere. Dette er grunnlaget for både vaner og uvaner. Etter hvert som nervebaner styrkes blir det vanskeligere å endre tankemønsteret og handlingene våre. De nervebanene vi har kommer alltid til å være der, men heldigvis er hjernen vår plastisk og vi kan danne alternative nervebaner som omgår de gamle vanene. Disse nye banene er skjøre og faller ofte vekk ved stress, søvnløshet og utmattelse. Se på nikotinavhengige for eksempel, dette er sterke vaner og nervebaner. Mange som har sluttet får tilbakefall i vanskelige livssituasjoner hvor disse gamle vanene kommer til syne. Det er derfor ekstremt viktig å skape gode vaner tidlig i livet. De banene du skaper i hjernen kommer til å bli det du faller tilbake på i vanskelige situasjoner. Vær derfor forsiktig med hva du tenker og gjør, fordi det former deg som person. Ikke praktiser noe du ikke ønsker å bli. Gjør alltid de rette tingene og ikke la den lille djevelen vinne, men knus den og dyrk engelen fra start.
Disiplin kan i sin enkleste form beskrives som evnen til å gjøre det riktige, uavhengig av indre og ytre faktorer. Motivasjon kan i mange tilfeller skape liknende adferd, men motivasjon er lite reliabel. For å skape en persistent adferd må individet inneha egenskapen disiplin. Jeg skal ikke svartmale gamle uvaner for mye, men jeg tror oppriktig at ved å dyrke gode vaner og bruke disiplin for å opprettholde disse vil man komme langt.
En god venn av meg var gardist i 3. gardekompani. Han lærte i førstegangstjenesten at man kun har en «dose» disiplin man kan bruke. Jeg syntes dette er en veldig fin beskrivelse som jeg kjenner meg igjen i. Du kan altså ikke snu hele livet ditt på hodet med nye vaner og bruke disiplin til å holde det slik i lengden. Da vil du etter hvert falle tilbake på game handlingsmønstre. Løsningen er å bruke den dosen du har med disiplin på en spesifikk ting over tid for å skaper en vane. Da trenger du ikke lenger å bruke disiplin på dette og kan fokusere disiplinen på et nytt område. Fortsetter du sånn i lengden vil du fra utsiden se ekstremt disiplinert og strukturert ut. Du blir mer produktiv og oppnår resultater andre ikke klarer. Men fra innsiden har du skapt vaner gjennom selektiv og snever bruk av disiplin over tid og dermed føler du ikke at det koster deg noe. Du kan dermed bruke disiplinen til å opprettholde vanene dine en dag det er litt ekstra tungt, fremfor å falle tilbake på gamle handlingsmønstre.
Disiplin kan derfor sies å være den sterkeste formen for egenkjærlighet. Det innebærer å ofre noe du vil nå, for noe bedre som kommer senere. Disiplin viser forpliktelsen du har til målene dine, deg selv og makkeren din. De færreste ønsker å være en prokrastinerer som tar enkle løsninger, utsetter viktige arbeidsoppgaver og ikke utnytter sitt eget potensial. Likevel er det mange som velger å gjøre nettopp dette, basert på den sterke nervebanen som djevelen har bygd over tid. Den fremtidige deg avhenger dermed av den nåværende deg og de vanene du skaper, for å nå de målene du har satt. Ved å praktisere å alltid ta de rette valgene med en gang, knuses djevelen over tid. Gode vaner og disiplin må derfor gjennomsyre deg og bør i aller høyeste grad bli et mer positivt ladd ord, som ikke bare spiller enkeltindividet, men også en militær avdeling og samfunnet best mulig.
Det er lett å være disiplinert når man er uthvilt, mett, varm og livet går på skinner. På den andre siden kommer den virkelige stresstesten når krigens brutalitet treffer. Du har ikke sovet eller spist på flere dager, du er mildt hypoterm, kroppen er i zombiemodus og det eneste du har lyst til er å legge deg ned i fosterstilling og gråte. Da kommer disiplinen inn i bildet. Velger du da å opprettholde egensikringen, hjelpe makkeren din, lage nødbivuakk, skaffe deg føde eller faller du for fristelsen med å legge deg ned og gi opp? Jeg kan si at det kun er ett av disse alternativene som sørger for overlevelse og jeg er sikker på at du er enig. Likevel klarer vi ikke dette hvis vi ikke praktiserer og dyrker disiplin og gode vaner i fredstid.
En udisiplinert avdeling vil ta enkle løsninger som reduserer effekt, stridsutholdenhet og overlevelse. Vi er dermed helt avhengig av hvert enkelt individ klarer å utøve selvdisiplin for å lykkes som avdeling. Det er vårt ansvar som militære ledere å utvikle denne egenskapen hos oss selv og hos soldatene. Dette er militær omsorg i praksis. Likevel står spørsmålet enda: Hvordan kan vi skape en disiplinert avdeling i fredstid som vil fungere i krig? Jeg vil påstå at disse tre punktene vil hjelpe oss på riktig vei:
- Undertrykk djevelen fra start
For at vi skal lykkes i krig er vi helt avhengige av å begynne i fredstid. Det er lettest å skape nye vaner når man kommer inn i nye omgivelser og et nytt miljø. Derfor må vi starte tidlig etter innrykk og stille de høyeste kravene til disiplin som vi klarer å opprettholde. De fleste har et iboende ønske om å ta den enkleste veien til mål, særlig når man er sliten. Alle dårlige valg må få konsekvenser og gode valg skal dyrkes. Soldatene må forstå alvorligheten ved å ta dårlige valg og hvorfor vi skal gjøre alt riktig. - Sett ett ideal og lag en plan for å nå det
Som sjef i en avdeling, enten det være seg troppssjef eller kompanisjef, står du ansvarlig for å sette retning. Det må settes av tid i sjefstimer for å prate om holdninger og verdier. Som sjef har man sjelden mulighet til å jobbe direkte med soldatene og man må derfor spille på de mulighetene man har på å utvikle gode holdninger internt i avdelingen. Forsvarets kjerneverdier skal selvsagt prates om, men jeg mener disiplin er noe som bør tas opp tidlig. Når det skal settes mål og motiveres for å nå dem hevder Andrew Huberman, som er en anerkjent nevrologiforsker, at effekten er større av å male et bilde av konsekvensene ved å ikke nå målene, kontra å oppnå dem. Derfor bør du som sjef utrede for konsekvensene av å være udisiplinert. Da likner det ikke lenger en militær avdeling, men en røvervirksomhet. Når soldatene forstår hvorfor vi stiller høye krav og håndhever disiplin er det lagførerne som må følge opp dette i hvert sitt lag og troppssjef og troppssersjant som følger opp lagførerne. - Skap gode vaner
Lagførerne som er tettest på soldatene står ekstra ansvarlig på dette punktet. Særlig under feltmessige forhold er det viktig at lagfører setter knallharde standarder og rutiner fra start på alt fra KTS, lyd- og lysdisiplin, texas, las vegas, sibir og så videre. Soldater skal ikke slippe unna med enkle løsninger. Hvis noen ikke har pakket sekken ordentlig før de la seg i posen må de vekkes og rutinene må gå i orden. Hvis dette printes inn i hodet til soldatene fra start får de gode vaner som er mye lettere å opprettholde enn å hente inn senere. Dette kan oppfattes brutalt strengt for soldatene, men det er vi ansatte som har ansvaret for sikkerheten og livet deres. Kravene vi stiller sørger for ivaretakelse av personell og materiell og vedlikeholder evnen til å levere effekt. Så disse kravene er således nestekjærlighet for å senke risiko og løse det oppdraget vi er pålagt av Forsvaret.
Oppsummert vil jeg derfor si at vi i Forsvaret er helt avhengig av å være gjennomsyret av disiplin fra det laveste til det høyeste nivået. For at vi skal klare å skape disiplinerte soldater må vi først se innover. Vi ansatte må prioritere å jobbe med selvdisiplinen vår og skape gode vaner, som igjen gjør oss til rollemodeller for nye soldater. Det er et kjent uttrykk som lyder «monkey see, monkey do». Det starter altså med oss selv, ved å alltid ta det riktige valget og ikke tillate enkle løsninger. Med soldatene må vi stille de høyeste kravene vi klarer, gi konsekvenser for dårlige valg og dyrke gode handlinger. Sjefer må belyse viktigheten av og skape forståelse for disiplin. Lagførerne må dernest danne gode vaner og rutiner i lagene sine og har en essensiell rolle. Disiplin må derfor skapes i en avdeling for å sikre overlevelse og er til syvende og sist nøkkelen til effekt i målet på slagmarken. Og det begynner med DEG!
Foto: Mathias Sandstøl / Forsvaret
