Digital påvirkning som eksistensiell trussel

I 2019 intervjuet Forsvarets Forum påtroppende politidirektør og avtroppende sjef Politiets sikkerhetstjeneste Benedicte Bjørnland. Etter mange år i sjefsstolen uttrykte hun at det hun fryktet mest var trusler mot vårt demokrati. Hva innebærer egentlig det? Forsvarssjef Eirik Kristoffersen er uttalt opptatt av å utvikle og hegne om forsvarsviljen og demokratiet. Hvordan ivaretar vi det? Sjefene for politi og forsvar snakker om samme problemkompleks. Nemlig hvordan fiendtlig innstilte aktører kan påvirke og gjøre Norge som nasjon mindre robust mot eksterne trusler, og samtidig forringe vårt demokratiske styresett og viljen til å forsvare våre viktigste verdier. Det er alvorlige saker og PST ber om hjemler mot trusselen.

Denne teksten utdyper hva slags trussel digital påvirkning utgjør for Norge, og diskuterer de politiske sårbarhetene i vårt demokrati. Teksten vil også påpeke hvor sentralt påvirkning er for både krigen og for den menneskelige tilstand, helt tilbake til Edens hage. Videre gjøres et tankeeksperiment for å belyse at alle norske partier kan bli utsatt for utenlandsk påvirkning og manipulasjon. Eksemplene er tverrpolitiske og er ikke ment å oppleves behagelige for norske partier. Tvert imot bør vi lære å stålsette oss for hva som kan treffe oss om kapable fiendtlig innstilte aktører i større grad blander seg inn i norsk politikk og norske valg.

Utenlandsk påvirkning fremstår farligere i dag enn for bare noen år siden. Grunnen er den markant sterkere effekten digital påvirkning kan ha sammenlignet med nedslagsfeltet påvirkning har hatt før den digitale revolusjon. Dette skyldes ikke minst den rivende utviklingen av de sosiale mediene (SoMe), som eksponerer individene for påvirkning. Dette leder til tekstens hovedargument som er at digital påvirkning fra utenlandsk etterretning kan utgjøre en eksistensiell trussel for Norge, og dermed med rette vies stor oppmerksomhet fra øverste hold i politiet og Forsvaret.

Nasjonal sikkerhet

For å forstå alvorligheten av digital påvirkning trenger vi ikke gå lenger enn til åpningsstrofen (§1.1 a) til den relativt nye lov om nasjonal sikkerhet. Sikkerhetsloven stadfester at de tre viktigste og overordnede sikkerhetsinteressene Norge har å beskytte er «Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform». Aggressiv påvirkning fra utsiden, spesielt i forbindelse med valg, har til hensikt å angripe den første og siste av disse tre interessene. Det er norske borgere som suverent skal velge hvem som styrer landet, gjennom demokratiske valg og prosesser. Endres det, så endres Norge.

Når et angrep innrettes mot det øverste hierarkiet av våre nasjonale sikkerhetsinteresser, er veien kort til å konkludere med at digital påvirkning kan utgjøre en eksistensiell trussel for Norge. Forsøk fra utenlandske aktører på å manipulere valgprosesser, eller velgere, utgjør en suverenitetskrenkelse. Slike digitale angrep er sjelden åpenbare eller enkle å identifisere. Dette gjør det til en snikende trussel som utnytter eksisterende rifter i samfunnsveven.

Stormingen av Capitol i Washington, DC, er et illevarslende eksempel på hvordan utenlandsk etterretning kan være i samspill med innenlandsk oppvigleri, og hvor vanskelig dette er å kontre for demokratier. Min påstand er at stormingen av Capitol på ett plan utgjorde en seier for langsiktige russiske destabiliseringsstrategier. Dette har de arbeidet aktivt for i flere år, selv om vi ikke kan trekke noen kausal linje fra Russiske operasjoner til 6. januar 2021.[i]

Forsøkene på å spre misnøye og harme rundt kontroversielle saker i USA kan dokumenteres, men ikke effekten av dem. Det vi kan notere – og som er oppsiktsvekkende i seg selv – er at russiske cyberkrigere og Donald Trumps innerste sirkel har hatt sammenfallende interesser i å erodere tilliten til amerikanske medier, og slik etablere et ordskifte der det vil være stort rom for å utfordre valgresultatet. Normal mediekritikk har av Trump rutinemessig blitt avfeid som partisk «fake news». Slik forpurres det offentlige ordskifte og politikkens faktagrunnlag.

At dette ikke kan attribueres direkte til Russland er gunstig for Kreml, som kan lene seg tilbake mens verden på direktesendt TV, og i sosiale medier, kan se amerikanske borgere begå aktiv demokratisk selvskading. Vi har ingen garanti for at ikke lignende opptøyer kan inntreffe i Norge. Digitale angrep mot demokratiet vårt er bare én av grunnene til at Norges trusselbilde er forverret. Det ble tydelig da EOS-tjenestene den 8. februar 2021 la fram sine vurderinger.[ii]  Påvirkningstrusselen har aldri tidligere blitt viet så mye oppmerksomhet gjennom vår korte historie med åpne trusselvurderinger. Norsk etterretning har skjønt alvoret og setter påvirkning inn i en bredere kontekst av stormaktsrivalisering.

Stormaktsrivalisering i den digitale tidsalder

Vi beveger oss inn i et trussellandskap som er skumlere, mer uoversiktlig og mer krevende å manøvrere i enn på lenge. Mange trusler oppleves med rette som mer bekymringsverdige enn for kun få år siden. Dette skyldes blant annet tiltagende stormaktsrivalisering, som øker spenningen mellom verdens mektigste stater, og at internett har blitt en geopolitisk arena.[iii]Min analyse er at hele det internasjonale systemet befinner seg i en ubalanse som gir seg utslag i alt fra handelskriger til kollaps i kontroll- og nedrustningsregimet rundt atomvåpen.

Når rivaliseringen øker, svekkes sikkerhetsmekanismene som kan avverge eller begrense skadeeffektene av kriser. Diplomatiet bygger bånd mellom nasjoner og er egnet blant annet til å unngå misforståelser i tilspissede situasjoner. Økt russisk risikovilje, eksemplifisert gjennom annekteringen av Krim i 2014 og en serie forgiftninger, inkludert av Yulia og Sergej Skripal i Storbritannia i 2018, har dratt relasjonene ytterligere i negativ retning. Skripal-saken resulterte i cirka 342 utviste diplomater. Det økte antallet utviste diplomater mellom Russland og Vesten er et enkelt uttrykk for dalende relasjoner og internasjonal ubalanse.

To klare indikasjoner på økt spenning er det stigende antallet likvideringer internasjonalt, samt de stadig mer avanserte og hyppige cyberangrepene som utføres. Digitaliseringen og den påfølgende militariseringen av cyberspace har forvandlet internett til en testlab for vågal etterretning. Anonymiteten, fysisk avstand og en krevende attribusjonsproblematikk bidrar til at landene på opportunistisk vis utfordrer grensene online for hvilke transgresjoner man kan påføre andre stater, ofte uten særlig tilsvar eller konsekvenser. Det er i denne konteksten digital påvirkning av valg og befolkninger må sees. Via internett og SoMe har lite vennligsinnede stater skaffet seg en grensesprengende innfallsport til å påvirke våre befolkninger, beslutningstakere og i neste instans også våre valgprosesser.

Det viktigste i valgpåvirkning er ikke å påvirke valgresultatet, men heller befolkningens oppfatninger om valgets legitimitet. Dette utgjør finessen i slike destabiliserende operasjoner. Hvis en ondsinnet aktør evner å manipulere valgresultatet – altså selve stemmeavgivningen og opptellingen – i sin retning, så ville det utgjøre et storslagent strategisk instrument. Men dette er vanskelig. Spesielt all den tid vi opererer med fysiske stemmesedler i urner, opptalt under særlig ordnede forhold og strengt oppsyn. Slik sett er det enklere å påvirke holdningene til folket forut for stemmegivningen. Enkeltindividenes holdninger og politiske preferanser er adskillig vanskeligere å beskytte i et åpent demokratisk og digitalisert samfunn, noe USA har fått erfare de siste årene.

Se til USA

La oss kort skue til USA og den fabrikkerte forestillingen om at systemet var rigget mot Trump og at Demokratene stjal 2020-valget. Stormingen av Capitol er et grensesprengende eksempel på hvordan digitale uvirkeligheter kan avstedkomme voldsomme virkninger i den virkelige fysiske verden. I internettets tidlige fase skilte vi gjerne mellom en digital verden og en fysisk verden. I tiltagende grad viskes dette skillet ut, ettersom digitaliseringen griper inn i nærmest alle livets fasetter. Det er egentlig virkeligheten, slik vi tidligere kjente den, som sprenges når illsinte og opprørske demonstranter stormer Capitol på leting etter folkevalgte i en aura av lynsjestemning.

Stormingen kom nærmere å ramme USA på hjemmebane enn militære motstandere som Irak eller Vietnam noensinne gjorde. Al Qaedas anslag mot New York og Pentagon i 2001 er en mer nærliggende analogi, hvor terroristenes angrep ga varige endringer i det amerikanske demokrati. I dag ser vi hvordan fraksjoner av USAs egen befolkning etter manipulasjon og villedning kan gå fysisk til angrep på selve fundamentet for det amerikanske demokratiet. Det er dypt foruroligende, og demonstrerer med all tydelighet hva slags trussel digital påvirkning – ekstern som intern – kan utgjøre.

For å forstå sinnet og drivkreftene bak stormingen av Capitol er det vesentlig å ha kjennskap til konspirasjonstenkningen i Qanon-bevegelsen.[iv]Innenfor Qanons parallelle digitale univers tror millioner av amerikanere på drøye konspirasjoner, inkludert at blant annet Hillary Clinton driver en satanisk undergrunnsbevegelse der spedbarn fortæres og systematisk mishandles. Det hele er en verdensomspennende konspirasjon designet av den dype staten for å fravriste Trump presidentmakten. Konspirasjonsteoriene splitter familier og USA. Virkelighetsforståelsen de utvikler har mange likhetstrekk med dataspill og deres egenkonstruerte verden. Skillet mellom fiksjon og virkelighet viskes til slutt helt ut.

Vi ser en digital fiktiv verden sprenge grensen for hva folk er tilbøyelige til å tro på. Og særlig farlig er dette når det omgjøres til virkelig politisk vold. Volden ble ytterligere trigget av daværende President Trump som aktivt har benyttet seg av sin foretrukne SoMe-kanal Twitter for å oppildne sine støttespillere.  Det som skjedde 6. januar er opp mot utenkelig uten internett som fasilitator. Det er de sosiale medienes aksess til vårt daglige liv og tanker, kombinert med internettets enorme hastighet og overveldende informasjonstilfang, som lå i bunnen for dette opprøret.

Det er vesentlig at denne delen av digital påvirkning er ny og grensesprengende. Folk trodde på de villeste ting før i tiden også, men ideene ble ikke spredt like raskt og effektivt. Gale mennesker med forskrudd verdensanskuelse fant hverandre i mindre grad før internett kom. Som nevnt viser stormingen av Capitol at digital galskap kan forvandles til analog vold i den fysiske verden. I demagogers og tyranners hender er dette livsfarlig. Tidligere kunne myndigheter og nyhetsredaksjoner i stor grad filtrere medieinnhold og slik delvis skjerme befolkningen fra de mest ytterliggående perspektiver. På internett er portvokterne borte.

Norges demokrati som angrepsmål

Anvender vi enkel risikometodikk kan vi få ulike svar på hva slags trussel påvirkning av valg og befolkning utgjør for Norge. En enkel to-faktormodell med risiko som produkt av sannsynlighet og konsekvens tegner et litt snevert bilde. Mange påvirkningsoperasjoner har enkeltvis liten innvirkning og de er ikke alltid treffsikre. Bildet endrer seg hvis vi anvender Nasjonal Sikkerhetsmyndighets foretrukne risikotrekant. Der tas nemlig verdiene vi beskytter inn som en eksplisitt selvstendig vurdering av risikoen.

Det er ettertrykkelig etablert at vår demokratiske styreform er blant de største verdier å sikre, ettersom hele Norges verdigrunnlag er nært knyttet opp til liberalt demokrati. Et angrep som kan skade hele vårt styresett vil være dramatisk. Hvis ekstern digital påvirkning skulle få Norges politiske klasse til å bevege seg stadig lenger vekk fra demokratiske grunnprinsipper, og over i autoritær demagogi, ville ikke Norge bli til å kjenne igjen.

Digital påvirkning søker å skape en tillitskrise i (særlig demokratiske) stater. Mistillit er selve nøkkelen til å erodere nasjonalt samhold. Mistillit til valgsystemet, politikerforakt, mistillit til militært lederskap og forsvarsevne er gravitasjonspunkter som kan gjøre Norge til et mindre samlet og kampkraftig land. Det er en nålestikkenes strategi som må betraktes over tiår for virkelig å gi mening. Og i denne kampen kan vårt eget politiske ordskifte bli vår egen verste fiende. Mistillitsforslag mot statsråder er også særlig attraktivt for påvirkningsoperasjoner, og passer som hånd i hanske for de som vil destabilisere samfunnet vårt. Mistillitsinstituttet er som et ferdig script med polarisert dramaturgi klar til å fylles med opprivende konflikt.

På mange måter er altså de aggressive digitale påvirkningsoperasjonenes inntreden i nasjonal sikkerhet et angrep på en serie av tillitsforhold. Dette inkluderer tillit mellom befolkning og politisk lederskap, tilliten borgerne imellom, tilliten til mediene og i ytterste konsekvens tiltroen til fakta som grunnleggende konsept for samfunnsdebatten, og dermed politikken. Uten dette minste sannferdige felles multiplum er egentlig folkestyre og deliberativt demokrati en utopisk illusjon. Derfor er veien tilbake til normalitet lang for USA.

En helt annerledes politikk, med et tilhørende ordskifte, kan vinne frem her til lands også. Politikken endrer seg konstant. Det er bare å se hvordan nye partier vinner fram lokalt i store byer som Bergenog Kristiansand. Miljøpartiet de Grønne (MDG) sin inntreden i Oslos byråd har også ledet til ganske markante politiske endringer innenfor klima- og samferdselssatsinger. En helt annen politikk enn den nåværende er tenkelig og fullt ut mulig. Muligheten for folkestyrt endring av politikken ligger jo nært selve kjernen i demokratiet.

Da de åpne trusselvurderingene for 2021 ble lagt fram i februar, fikk sjefen i etterretningstjenesten spørsmål om hvem utenlandske påvirkning kunne tenkes å hjelpe i norsk politikk. Selv om sjef E ikke kan svare på et slikt spørsmål, er det en viktig debatt som bør tas av andre samfunnsdebattanter. Overordnet er det sentralt å holde på at utenlandsk påvirkning gjennomgående er mot nordmenn, og mot den politiske klasse og lederskapet. Partipolitisk er det derfor vrient å si hvor, for eksempel, Russland ville sette inn støtet.

Det overgripende viktige er at det virkelige anslaget ville være av anti-demokratisk karakter, og sånn sett er alle partier like attraktive som springbrett for utenlandsk påvirkning. I møte med påvirkning av valg er det maktpåliggende å holde fast på interesseperspektivet fra sikkerhetsloven. Det er vår demokratiske styreform de aller helst vil skade, og å sette folk og politiske partier opp mot hverandre er opportunt i et slikt anslag. De vil ofte ikke «selge inn» en russisk narrativ. Det er heller snakk om å fremme de narrativ som er best egnet til å undergrave samholdet i samfunnet og i politikken, og i neste instans viljen til å forsvare oss.

Et tankeeksperiment for norske politiske partier

Med et litt nærgående tankeeksperiment er det lett å identifisere enkeltsaker hos de fleste norske partier som ville være en mulig angrepsvinkel for en påvirkningsoperasjon. Ytterfløyene kan være ekstra eksponert. For Sosialistisk Venstrepartis (SV) del er det opplagt at partiets historie som NATO-motstander vil være noe spesielt Russland kunne nøre opp under. Samtidig ser vi at nasjonalkonservative tendenser på helt motsatt fløy, i Fremskrittspartiet (FRP), kan ha mer til felles med Kremls verdigrunnlag. Disse miljøene var også blant de første i Norge til å mene at Vesten lagde unødig mye oppstyr rundt annekteringen av Krim, og tok til orde for normalisering av de bilaterale relasjonene.

Populisme er nok særlig attraktivt å identifisere og utnytte for Russland. I Norge i 2021 finner man flest slike tilbøyeligheter i nettopp FRP, men også i Senterpartiet (SP). Deres «anti-establishment»-brodd, der de jevnlig angriper Oslo og sentralisert makt, kan også være et aktivum for de som vil påvirke norsk politikk. Videre er det tenkelig at Kristelig Folkepartis (KrF) kristne ideologi kan utgjøre en inngangsport til påvirkning. For eksempel spiller Qanon-bevegelsen i USA på kristen moralitet, og tegner syndige fiendebilder i religiøs språkdrakt.

Arbeiderpartiet (AP) og Høyre (H) kan angripes i kraft av deres stabiliserende rolle som statsbærende partier. Dermed har de tilsvarende ofte en sentral rolle som det ledende opposisjonsparti som kan utgjøre en torn i siden på den sittende regjering. Fragmentering og uoverskuelighet kan være et fint delmål på vei mot svakere sentralstyring, svakere regjeringer og forringet nasjonalt samhold. Til sist kan det nevnes at Venstre (V) stemte mot sin egen regjerings forslag til ny Etterretningslov. Så det er nok å ta i for samtlige partier, og dette inkluderer Rødt, som kan sies å ha det mest uavklarte forholdet til væpnet revolusjon i norsk politikk. Samtidig er det utvilsomt bedre at Rødt får gjennomslag gjennom demokratiske prosesser enn at Norges kurs og politikk dikteres av utenlandske krefter.

En god beredskapsøvelse kunne være at partiene på Stortinget reiser en debatt der inngangsbilletten er at alle anerkjenner sin sårbarhet som mulig mål for ekstern påvirkning. Fremfor alt bør partiene ikke slå politisk mynt på politiske motstandere som trekkes inn i fremmede makters påvirkningsoperasjoner. Nettopp slike polariserende effekter er en del av målet for operasjonen. Det er Norge de egentlig angriper, ved å manipulere fram kunstige og unødvendige høye motsetninger mellom politiske motstandere. Det kan bli en krevende situasjon hvis et parti som fremmer kritikk mot et annet plutselig opplever ekstern innblanding i det de oppfatter som en legitim sak å kjøre mot politiske motstandere.

Oppsummert kan vi si at utenlandske aktører trolig gjennomgående vil heie på opposisjonen, uavhengig av ideologi og partier. Dette fordi opposisjonen hele tiden ligger som en utfordrer og alternativ til de som sitter med regjeringsmakten. Det fremstår opportunt å utnytte den store polariseringen rundt mistillitsforslag. Dette fordi et mistillitsforslag målbærer at en politiker anses å ikke være tilliten til folk og Storting verdig. En økning av mistillitsforslag vil skape ytterligere politikerforakt. Overordnet kan man si at statsråder som forsøkes kastet kan tolkes som et uttrykk for uskikkethet og maktkorrumpering av hele den politiske klassen.

Påvirkning og propaganda: kjente størrelser

Vi har så langt diskutert digital påvirkning som en trussel mot overordnede nasjonale sikkerhetsinteresser. Videre har vi tatt et sveip innom norsk partipolitikk for å reise årvåkenhet mot noen av sårbarhetene i vårt demokratiske styresett og konkrete norske partier. Men fiendtlig aktivitet på nett kan betraktes og analyseres mye bredere enn det. Det er åpenbart feilaktig å betrakte påvirkning som et i hovedsak sikkerhetspolitisk problem. La oss mot slutten gå noe mer filosofisk og teoretisk til verks.

Påvirkning som konsept er eldgammelt. I skapelsesberetningen påvirket slangen Eva til å påvirke Adam til å spise et eple han ikke burde spist. Gud ble sint, og Hans vrede påvirket et skifte av bosted for det unge paret. Arvesynden var etablert. Propaganda, som er nært beslektet med påvirkning, har også et kristent opphav. Begrepet stammer fra den katolske kirkes bestrebelser for å spre troen på 1600-tallet gjennom congregatio de propaganda fide.

Ekstrem politisk overbevisning er beslektet med religiøs fanatisme. Svermeriet kan være av religiøs eller politisk art. En interessant parallell her er til den trusselen som bekymret norsk etterretning fram til cirka 2016. Terrorisme har to hovedkategorier, der ideologien enten er religiøs eller politisk. Men verdt å merke er at ekstrem religiøs ideologi ofte vil ha politiske implikasjoner, med Sharia-lovgivning som et eklatant eksempel.

Den nyankomne Qanon-konspirasjonen har også slike elementer i seg, da den er iblandet en del kristne konsepter og trigger folks moralitet ved å skape hat mot folk som angivelig – og oftest ikke - har begått avskyelige handlinger. Religiøs sannhet og dogme er en form for opphøyet «sannhet» som kan fremstå uangripelig for de som tror fast på dem. De troende forvarer sin tro. Men slik kan også en vakker ting manipuleres over til noe destruktivt.

Både påvirkning og propaganda har alltid spilt en rolle i krig og voldelig konflikt. Mange regner første halvdel av 1900-tallet som propagandaens gullalder. Lenger tilbake skrev Sun Tzu om at den overlegne strateg kan få motparten til å (over)gi seg uten at det kommer til dirkete strid og fysisk konfrontasjon. Og Clausewitz’ definisjon av krig handler om «a clash of wills» og slik sett om å påtvinge fienden sin vilje gjennom bruk av voldelige midler.[v] Krig inntreffer når ikke en annen stat kan påvirkes gjennom politikken. Underliggende i begge disse tidløse strategiske innsiktene ligger påvirkning av motparten, og dens kampvilje, latent.

Forsøk på å degradere kampviljen hører hjemme i forsvarssektoren, men angår ikke desto mindre sivil sektor. Clausewitz’ treenighet mellom folket, militære og det politiske lederskap er et relevant prisme. Og her åpner det seg et rom for misforståelser og revirkamp. Påvirkning mot sivile nordmenn fremstår ikke som et åpenbart militært anliggende. Samtidig er påvirkningsoperasjoner rettet mot nordmenn som har sitt arnested i militære avdelinger i stater vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeide med helt klart noe Forsvaret forventes å følge nøye med på. Vi må sørge for at uklare ansvarsforhold i møte med påvirkning ikke blir en systemsvakhet denne påvirkningen aktivt kan utnytte.

Konklusjon

Det er betimelig å avslutte med et klart varsko om at mangelfull horisontal samhandling i norsk offentlig sektor dessverre er en svakhet som sammensatte trusler kan utnytte. Sikkerhetssektoren vår er, som offentlig sektor for øvrig, mer segregert og silotenkende enn mange land det er naturlig å sammenligne oss med.[vi]Som vi har sett er digital påvirkning en alvorlig trussel som nettopp handler om å rive opp det som er for løst sammensatt, så samhold i befolkningen og samvirke på tvers av hele statsforvaltningen, og på alle nivåer av offentlig sektor, er i seg selv beredskap mot en nasjonal sikkerhetsrisiko som er kommet for å bli. Dette er en kamp som handler om befolkningen og hva de tror på og har tillit til.

Norges står overfor et nytt og mer krevende trusselbilde, der digital påvirkning er noe av det vanskeligste å finne effektive motsvar til. Allikevel er det lovende at både norsk etterretning og toppledelsen i politi og forsvar fremstår årvåkne overfor disse truslene. Det er vanskelig å lykkes med påvirkning av vårt demokrati, men det er også tilsvarende vanskelig å beskytte det innenfor de rammene lovverket og verdigrunnlaget vårt setter. Danmark har de senere år eksplisitt nedlagt lovforbud mot å løpe fremmede staters ærend i slike saker. Men hvordan håndheve en slik lov? Det er per i dag vrient å si nøyaktig hvor lovlig innenlandsk dissens og oppvigleri slutter, og hvor suspekt og potensielt kriminell utenlandsk innblanding starter. For å finne mottrekk mot denne vedvarende trusselen må vi først forstå den.

*Denne teksten er skrevet i rammen av IFS' Cyberprogram som blant annet studerer digital påvirkning og stormaktsrivalisering.

Foto: Forsvaret

Referanser

[i] Kathleen Hall Jamieson (2018).Cyberwar: How Russian Hackers and Trolls Helped Elect a President — What We Don't, Can't, and Do, Oxford University Press.

[ii] For ytterligere informasjon om EOS-tjenestene se https://eos-utvalget.no/hjem/om-eos/eos-tjenestene/.

[iii] Svenungsen, B. (2019). Internett som geopolitisk arena?. Internasjonal Politikk, 77(3), 225-240.

[iv] Se The Making of QAnon: A Crowdsourced Conspiracy - bellingcat og Lasse Josephsen, “Begynnelsen på slutten for trumpistene», Subjekt, 20. januar 2021.

[v] Clausewitz, C. V. (1984). On War, red. og oversatt av Michael Howard and Peter Paret. Princeton. NJ: Princeton University Press, side 75.

[vi] Eivind Smith (2015). «Ministerstyre» - et hinder for samordning?», Nytt Norsk Tidsskrift, 3(32), 258-266.

Foto: Forsvarets Mediearkiv