Kina og Russlands samarbeid øker i omfang hver dag som går. De gjennomfører marineøvelser sammen og har lovet å samarbeide om høyteknologisk våpenutvikling. Russland har gitt Kina ubåtteknologi og Kina anklages for å stå for mesteparten av sanksjonsomgåelsene til Russland. Og i høst seilte den russiske isbryteren Sevmorput sannsynligvis i tospann med det kinesiske lasteskipet NewNew Polar Bear som anklages for bevisst å ha slept ankeret for å ødelegge gassrørledningen «Balticconnector» mellom Estland og Finland.
Etterforskningen vil sannsynlig aldri kunne bevise at det kinesiske skipet gjorde dette bevisst eller på vegne av sine russiske allierte, slik fungerer ikke fordekte operasjoner eller «ulykker» som brukes som hydride virkemidler. For det er ikke umulig at «ulykken» ble utført nettopp som en hybrid trussel for å poengtere russisk misnøye med Finlands nylige medlemskap i NATO, og kanskje samtidig på en freidig og utspekulert men ganske betydningsfull måte, demonstrerte det strategiske partnerskapet disse to landene mellom.
Faktum er, at vi ser ulykker mot undervannsinfrastruktur og cyberangrep daglig mot kritisk infrastruktur. Det er svært liten sannsynlighet for at dette kommer til å stoppe i nær fremtid.
Det skjer aldri oss uansett
Fellesnevneren er man kan kun attribuere med sannsynlighetsovervekt, men ikke bevise. Samtidig fremstår det nesten som at uansett hvor nært hendelser skjer eller hvor alvorlig cyberangrepene er, virker vi ikke helt å ta innover oss truslene. Det skjer ikke her til lands, eller i mitt selskap. Riggkontrakter blir gitt til Kina og skipsverft solgt ut av landet. Det får knapt konsekvenser å drive eller selge kritiske virksomheter på bekostning av nasjonale sikkerhetsinteresser. Får det konsekvenser i det hele tatt å ha forskningssamarbeid med entiteter vi ikke har sikkerhetssamarbeid med? Knapt viser den siste NTNU-saken.
Er det fordi liv ikke har gått tapt?
Cybersikkerhet er etter hvert implementert eller på mange virksomheters agenda, men ofte må det en alvorlig hendelse til før man agerer uansett sikkerhetsdomene.
Russland er misfornøyd med Norges bistand til Ukraina, og Kina søker teknologi, data og kunnskap for våpenutvikling og fremtidig informasjonsdominans- og krigføring. Både Russland og Kina har økonomiske interesser i Arktis og Den nordlige sjørute hvor Norge ligger både geografisk og militærstrategisk til. Dette gjør oss utsatt.
I tillegg er norske selskaper og forskningsmiljø verdensledende innen maritim, autonom, sensor og annen avansert teknologi som er kritisk ikke bare for våre egne og allierte sine forsvarssystemer, men også land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. Som Russland og Kina. Dette gjør at disse virksomhetene i uoverskuelig fremtid konstant vil være utsatt for dataangrep, innsidertrusler, uønsket kunnskapsoverføring, fordekte anskaffelser og strategiske oppkjøp.
Truslene er mange. Da er det kanskje på tide av norsk næringsliv og myndigheter våkner. For dette vil få økte konsekvenser for norske selskaper og vår nasjonale sikkerhet.
Toppen av isberget – eller hva skjuler seg under overflaten
Kina og Russland har ikke alltid vært kjent for å ville samarbeide, men gradvis siden den russiske annekteringen av Krim i 2014 har samarbeidet blitt utvidet og stadig sterkere. Etter Russlands angrep på Ukraina i 2023 har forholdet mellom landene blitt tettere enn noensinne. Landene er strategisk viktige for hverandre og det sino-russiske samarbeidet spenner nå militære øvelser, teknologiutvikling og- samarbeid for militær bruk, sanksjons- og eksportomgåelser.
I motsetning skiller også stormaktene seg ut med en mye lengre tidshorisont enn Vesten opererer med. Langtidsplanene våre er vel på nivå med korttidsplanene til disse to landene.
Omfanget av det synlige militære samarbeid indikerer at landene meget sannsynlig også har utviklet et mindre synlig bilateralt etterretningssamarbeid og kanskje nettopp koordinerte fordekte operasjoner som jeg tror «Balticconnector» var et resultat av.
Hva landene deler er høyst usikkert, men det er neppe «et eple mot et eple». Det er mulig at Kina omgår sanksjonene for Russland mot at Kina får økt rolle i den Den nordlige sjørute eller ubåtteknologi til de strategisk stillegående atomubåter Kina utvikler for å oppnå undersjøiske dominans mot USA i Stillehavet.
I henhold til kinesisk lov skal alle organisasjoner og borgere støtte, bistå og samarbeide med nasjonal etterretning. Med det økende russisk-kinesiske samarbeidet vi ser, er det naivt å tro at kinesiske arbeidere, forskere og selskaper ikke vil overlevere informasjon de får tilgang til gjennom høyteknologiske miljøer eller kritisk infrastruktur til Russland.
Men dette kan man ikke snakke for høyt om på arbeidsplassen
Da er man paranoid eller fremmedfiendtlig. Innsideproblematikken er et så betent tema i norsk næringsliv at de aller fleste selskaper velger å late som det ikke er et tema. Jeg har løftet problemstillingen for flere selskaper og de fleste velger å:
- Svare svært unnlatende på det,
- noe man ikke har tatt tak i (selvsagt på grunn av manglende føringer fra myndighetene),
- indikerer at dette er et ikke-tema og ikke ønsker å snakke mer om.
Det er forståelig at mange opplever innside- og samarbeidstrusselen som svært vanskelig og sensitiv å ta tak i, samtidig som det er uunngåelig. Derimot er det bare et resonnement og vurdering av fakta som presenteres der ute, en sammenstilling av det geopolitiske trusselbildet. Velger man å utsette problemet så gjør man Norge en bjørnetjeneste. Da kan det være for sent og vi mister teknologiforspranget og kontroll over kritisk infrastruktur. Og vi får det neppe tilbake.
Gjør diplomatiet at Norge seiler akterut?
I desember måtte utenriksminister Espen Barth-Eide (Ap) svare på hvilke initiativ Norge tar for å hindre omgåelse av sanksjonene mot Russland fra Kina. Hvor Barth Eide svarte at Norge har vært tydelige på at eventuell kinesisk militær støtte til Russland vil få store negative følger for forholdet Kina har til Europa.
Vel, det gjenstår vel å se. Vi har vel ikke sett så mye til det enda. I Norge i alle fall.
De fleste, ja til og med oss som jobber med sikkerhet og trusler, er enige om at vi skal og må opprettholde internasjonal handel og samarbeid med Kina, de har fantastisk mye teknologi og kunnskap vi er avhengige av, men det må gjøres på en måte som ivaretar sikkerhetsinteresser på en mer gjennomtenkt måte. Vi må absolutt ikke greie alle under én kam, de fleste kinesere (og russere) har ikke skumle hensikter. Men det er på tide å tenke på hvem som har tilgang til hva, hvem som ansettes, hvilket selskap man selger til, hvilke aksjonærer man har og hvem kontraktene gis til.
Vi må ikke selge ut alt vi har av kunnskap, teknologi og infrastruktur til land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. For enn så lenge er vi litt for flinke til det.
Foto: Skaden på naturgassrørledningen Balticconnector mellom Ingå, Finland og Paldiski, Estland/Wikimedia commons
