Forrige uke var jeg på Grefsen skole og møtte elevene i 5, 6 og 7-klasse. Det ble noen skoletimer med alvorlig, men optimistisk innhold. Dagen ble en påminnelse om hvorfor vi har en Forsvarskommisjon.
Jeg må si jeg «grugledet» meg litt. Det er krevende å snakke om krig, forsvar og fremtiden med folk flest, og ikke nødvendigvis lettere med så mange unge og engasjerte barn. Det ble noen flotte timer. Det ble aktiv og klar tale fra neste generasjon.
Vi har levd med krig i Europa et år nå. Vi kan alle bli slitne av nyheter og diskusjon om dette. Verst for de som står midt i et krigshelvete. Markeringen i disse februardager viser oss behovet for å løfte diskusjonen om vår operative evne; har vi sluppet oss for langt ned og latt fredelige år bidra til et forsvar som ikke har nok evne?
Etter et aktivt år i forsvarskommisjonen med mange besøk og samtaler i inn- og utland og etter å ha fordypet oss i et krevende mandat som ber oss se 10–20 år frem i tid: Timene på Grefsen skole ga oss i kommisjonen mye. Ungene på Grefsen er jo mellom 22 og 32 år i den tiden vi skal komme med gode råd for.
De er fremtidens voksne, som allerede nå i 10–12 års alder har svært gode spørsmål og refleksjoner. Ada trakk frem de enorme utfordringene verden står ovenfor med befolkningsvekst, økende fattigdom og større forskjeller. Hun påpekte hvorfor dette er utfordrende og skaper uroligheter mellom land og mellom folkegrupper.
Dette er jo en av de største truslene mot sikkerhet, stabilitet og fred.
En annen gutt var opptatt av kampen om ressurser og spesielt mineraler på havbunnen. En tredje reiste spørsmålet om klimaendringenes konsekvens for freden. Flere hadde gode spørsmål om hva som skjer hvis NATO-land blir uvenner.
Det er krevende å svare på når man akkurat har forklart at NATO er en gruppe land som har bestemt seg for å stå sammen. Men barna vet at til og med venner kan være uenige. Det gjelder barn og det gjelder stater.
Mange var opptatt av Putin og hans oppførsel. De påpekte at det ikke er risikofritt å støtte Ukraina. Også dette er en god refleksjon. Og alle var enige om at havet utenfor Norge er viktig å beskytte.
Her ligger verdiene vi har bygget vår velferd på og her ligger nye muligheter for økonomisk vekst og velstand. Ved en vurdering av hvor vi må prioritere vår ressursbruk på sikkerhet og forsvar i et lengre tidsperspektiv vil beskyttelse av våre interesser i havet, langs kysten og evne til å tilrettelegge for alliert mottak og forsterkning melde seg raskt.
Denne gangen besøkte jeg Grefsen skole. Vi har fått mange av de samme spørsmålene og bekymringene fra barn og ungdom i møter rundt om i landet vårt.
Ved ettårsmarkeringen av at Russland gikk til angrep på en annen suveren stat ser vi at sikkerhetssituasjonen i Europa har endret seg drastisk. Putin har tatt et valg, som gjør at forholdet mellom Vesten og Russland aldri vil bli det det var.
I over 70 år har Europa vært preget av vekst, handlefrihet og relativ sikkerhet. Dette er nå i endring.
Vi ser at kampen om makt og innflytelse dominerer og at autoritære stater føler seg mindre forpliktet til å overholde krigens folkerett og humanitærretten for å beskytte sivilbefolkningen. Den regelbaserte verdensordenen trues i stadig økende grad.
Samtidig fremstår NATO og EU sterkere og mer samlet enn noen gang.
Scenene som utspiller seg i Ukraina er rystende. Hver uke kommer nye groteske bilder og videoklipp fra byer under angrep og kamper ved fronten. Konsekvensene for sivilbefolkningen er enorme. Soldatenes hverdag er brutal. Mange, inkludert meg selv, trodde at krigen i det 21. århundre hadde endret karakter, at skyttergraver og bruk av artilleri hørte fortiden til.
Krigen i Ukraina har minnet oss på at krig fortsatt er ekstremt brutal og at det til syvende og sist handler om å ta kontroll over landområder, områder hvor det bor mennesker. Konsekvensene er katastrofale.
Putins angrep på Ukraina er et angrep på alle de prinsipper vi har bygget vår sikkerhet og velferd på etter andre verdenskrig. Vinner slik fremferd taper vi alle. Vi ser at det har vært feilaktig å prioritere forsvar og beredskap ned.
Det kan vi ikke lenger gjøre.
Vi står ovenfor et tidsskille i europeisk sikkerhetspolitikk og nå må vi ta ansvar sammen med våre allierte for å trygge egen sikkerhet og styrke båndene mellom landene i NATO.
Flere av de mest sentrale landene har allerede styrket sine forsvarsbudsjetter kraftig og andre følger etter. Norge er fortsatt et stykke unna. Vår forsvarsevne trenger et betydelig løft.
Vi trenger satsing langs flere akser. En satsing på Forsvarets egenevne til å forsvare norsk suverenitet og understøtte norsk handlefrihet. En satsing på vårt kollektive forsvar i NATO og tettere samarbeid med våre allierte.
Og ikke minst: en gjenoppbygging av et totalforsvarskonsept som understøtter dette samvirket mellom det Norge evner å gjøre selv, det vi kan gjøre med partnere og det vi kan gjøre innenfor rammen av NATO.
Om noen måneder (3. mai) kommer forsvarskommisjonen med vår rapport til regjeringen.
Jeg vil benytte årsdagen for krigsutbruddet i Ukraina til å si at vi står ovenfor et alvor vi ikke har gjort siden vi ble nødt til å ruste kraftig opp etter andre verdenskrig. Vår viktigste allierte, USA, har i sine nasjonale sikkerhetsstrategier gjort det klart at Kina er deres førsteprioritet.
Det betyr ikke at oppmerksomheten på Europa blir borte, men det gir et tydelig signal om at vi europeere må ta større ansvar for egen sikkerhet. Krigen i Ukraina har også vist at økonomi og industri fortsatt er en sentral driver i krig.
Vi kan ikke lenger basere oss på at vi kan kjøpe det vi trenger når vi trenger det. Krigen kan ikke forberedes når den er her.
Til slutt; tilgangen på personell og ikke minst måten disse ivaretas er essensiell. De menneskelige ressursene må utnyttes bedre i hele samfunnet og større deler av det norske samfunnet må forvente å bidra til vårt felles forsvar.
Det handler om å utnytte den samlede kompetansen i befolkningen: privat og offentlig, sivilt og militært. Forsvaret må ha tydelig og resolutt ledelse særlig hva angår uakseptabel atferd, seksuelle overgrep og trakassering i kasernene. Her står sørgelig vis mye arbeid igjen.
En økt ressursmessig satsing må anvendes godt. Ressursene i Forsvaret må brukes mer. De sammensatte truslene visker ut skillet mellom fred, krise og krig og vil gjøre distinksjonen mellom hva som er sivile og militære oppgaver blir mer utydelig.
Det fordrer også nytenkning i hvordan vi er organisert. Ressursene må møte hverandre. Gråsoner må ikke forhindre respons. Et fremtidig forsvar handler derfor ikke bare om å bevilge to prosent eller mer av vårt brutto nasjonalprodukt på forsvaret.
Det handler om hvordan hele Norge må bidra til å forsvare landet.
Utfordringene står i kø i fremtiden og vi er i en særstilling i verden når det kommer til økonomiske forutsetninger for å løse disse. Det er klare forventninger blant våre allierte til at vi oppfyller våre forpliktelser og bidrar til fellesskapet innad i NATO, men også på andre områder.
Ukraina-pakken på 75 milliarder er et godt eksempel på en tilnærming for politiske forlik som må til for å satse over tid. Vi har ikke tid eller råd til å drive omkamper og justere kursen for ofte, da evner vi ikke å systematisk utvikle forsvarsevnen og vår beredskap.
Forsvarskommisjonen vil komme med tilrådninger som vil kreve mye av oss. Det skylder vi ungene på Grefsen skole.
Slava Ukraini!
