Regimet i Kreml viser sitt sanne ansikt, og med dette er ikke bare etter-kaldkrigstiden, men hele den europeiske etterkrigstiden, ugjenkallelig over. Stat-til-stat-krig er igjen en realitet i Europa, og sikkerhetsordenen som har sikret vår fred, frihet og velstand i tre generasjoner, er under kraftig press.
Med tillatelse fra forfatteren, republiserer Stratagem en serie artikler fra det siste året som underbygger viktigheten av å styrke Forsvaret.
Uansett hvordan situasjonen utvikler seg videre på kort og lengre sikt, vil et styrket forsvar være sentralt for å håndtere den. For å avskrekke Russland, for å støtte våre allierte, for å betrygge vår befolkning og for å være forberedt på en utvikling til det verre.
Forsvaret har vært under oppbygning de siste ti år, og mye har blitt gjort. Den gjeldende logikken er en langsom og planmessig oppbygning, kombinert med effektivisering og innsparing, med mål om å etablere et sterkere forsvar som også er økonomisk bærekraftig på sikt.
De nåværende planleggingshorisontene, basert på fireårsplaner og med vesentlige anskaffelser forespeilet frem mot 2030, er for lange. Operativ evne må nå bygges så raskt som mulig, og bærekraft på lengre sikt må enten nedprioriteres eller ivaretas gjennom en permanent økning av forsvarsbudsjettene. Styrking av Forsvarets stridsevne, samfunnets motstandskraft og evnen til samvirke med allierte må prioriteres.
Mange av Forsvarets problemer kan ikke løses raskt, eller ved bare å kaste penger på dem. Organisasjonens evne til å omsette økte bevilgninger i reell styrking setter begrensninger, men mye kan gjøres med riktig tilrettelegging. På flere felter i Forsvaret er det først og fremst penger som mangler, og penger har vi. De konkrete tiltakene og pengesummene må overlates til fagfolkene, men her er noen forslag:
1. Fyll alle eventuelle hull og mangler som skal til for å gjøre den eksisterende forsvarsstrukturen i stand til å fungere i krise og krig. Kjøp, lån, lei eller rekvirér det som trengs av ammunisjon, forsyninger, kjøretøyer, forbruksmateriell og infrastruktur. Besett alle vakante stillinger i styrkestrukturen med (ny) tilsatte, vernepliktige og reservister. Bevilg midler til øving.
2. Forsér implementeringen av styrkestrukturen i inneværende langtidsplan. Dette ble gjort ved utbruddet av Koreakrigen i 1950, på den andre siden av kloden. Nå er det vårt naboland som går til krig i Europa.
3. Benytt kontraktfestede muligheter for meranskaffelse i eksisterende materiellkategorier. Fyll mangler med den hyllevare, sivil og militær, som er å få tak i. Om mulig, koordiner større anskaffelser med allierte og partnere.
4. Alle omstillings-, omorganiserings- og effektiviseringsprosesser hvis primære siktemål er å frigjøre midler, som ikke vil gi effekt før etter noen års tid, eller som vil medføre midlertidig nedgang i operativ evne, legges på is eller avlyses. Omstillingsprosesser som sikkert vil gi umiddelbar operativ gevinst, forseres.
5. Styrk forsvarssektorens evne til å omsette disse midlene i fornuftige anskaffelser og virksomhet ved å tilføre relevant bistand og kompetanse fra andre sektorer og privat sektor.
6. De ovenstående prinsipper gjøres gjeldende så langt det passer for alle andre deler av beredskaps- og totalforsvarsapparatet. Dette inkluderer (men er ikke begrenset til) politiet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, brann- og redningstjeneste, Sivilforsvaret, beredskapsfunksjonene hos statsforvaltere og kommuner, samt kritiske samfunnsfunksjoner i det private næringsliv. Kraftforsyning, telekom og IKT-systemer må sikres og herdes. Desentraliserte kriselagre av mat, drivstoff, legemidler mv. etableres.
7. Forberedelser treffes for omprioriteringer i statsbudsjettet, med sikte på å øke forsvarsbudsjettene til et nivå nærmere (for eksempel) tre prosent av BNP, der det lå under den kalde krigen.
Norge har tidligere, og med hell, balansert tydelig militær avskrekking med beroligelse, og disse forslagene kan innrettes slik at de ikke vil fremstå som verken overilt eller provoserende.
Den foreslåtte tilnærmingen vil også medføre bomkjøp, svinn, feilinvesteringer og muligens en struktur som ikke er bærekraftig på tiårs sikt. Det må vi leve med slik situasjonen er nå.
Det er bedre å gjøre for mye for tidlig, enn for lite for sent.
Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret
