Det er mange mørke skyer i horisonten internasjonalt når vi går inn i den mørkeste tida på året.
«Folk sier det snart skal bli krig igjen. En stor og farlig en.» Primaveras parodiske prediksjon fra 1981 er dessverre like aktuell i dag og deres hypotese er rett: før eller siden blir det krig. Krigsfaren er dessverre tiltagende og til dels overhengende internasjonalt. Fire ‘hot spots’ peker seg ut som kandidater der krig kan være nært forestående. De befinner seg rundt Ukraina, Balkan og Taiwan. I tillegg kommer man sjelden utenom Midtøsten når temaet er voldelig konflikt. Listen er ikke uttømmende, og viktigere enn den enkelte konflikt er at hele det internasjonale systemet er i ubalanse.
Det å spå at kriger vil komme, er ikke et særskilt djervt tips. Konflikt og krig preger dessverre den menneskelige tilstand. Selv om fred er målet og idealet, viser fasiten at folk og folkeslag kriger med hverandre opp igjennom historien. Vår tid er intet unntak, og min bekymring er at nye voldelig konflikter eller krig snart vil bryte ut på steder hvor det i dag er relativ fred. Det kan skje før jul, eller før sommeren. Det ligger flere latente konflikter og ulmer og alt de trenger er en politisk vinddreining, eller en misforståelse, før en gnist blir til et bål.
En grunnforutsetning for mange av de potensielle krigene er USAs relative svekkede maktposisjon og innflytelse. USA er fortsatt verdens mektigste stat, men har for tiden nok med seg selv. Trendene har over tid pekt i feil retning for landet. Usikkerheten sprer seg internasjonalt når maktforholdene endres, og hegemonen utfordres. For tiden har USA i praksis lite overskudd til å tenke på annet enn å demme opp for Kina. Slik må AUKUS avtalen med UK, USA og Australia, samt Bidens nedskalering utenfor Indo-pacific området, tolkes. En krig med Kina, for eksempel rundt Taiwan, er omtrent det verst tenkelig scenario akkurat nå. USA må prioritere hardere framover, og det er Kina de prioriterer å balansere.
Dette er på et vis gode nyheter for Russland. Det gir muligheter og et mildere vestlig trykk mot landet. Putin leder en revisjonistisk, ekspansjonistisk og opportunistisk stat, noe Krim-annekteringen i 2014 demonstrerte tydelig. Den vedvarende russiske militære aktiviteten rundt Ukraina er egnet til å skremme og avskrekke. Det er ingen tidsavgrenset øvelse som finner sted der. Øvelseslogistikk skiller seg noe fra det apparatet du må sette i bevegelse om du faktisk skal invadere et naboland. Både norsk og utenlandsk etterretning ser med stor bekymring på den pågående massive troppeoppbyggingen.
Flyktningkrisen på grensa mellom Polen og Hviterussland bidrar også til økt spenning. Hvorfor skjer dette nå? Og hvorfor lar Lukasjenko det skje? Sikter Putin mot et Hviterussland ytterligere isolert internasjonalt? Med syklister over Storskog som lokalt erfaringsgrunnlag ser vi en trend med å dirigere flyktningestrømmer som en sikkerhetspolitisk destabilisator. Flyktningproblematikk har stor sprengkraft i vestlige demokratier og kan tjene godt som avledningsmanøver når man vil villede Vestens fokus.
For vestlig oppmerksomhet og tilgjengelige ressurser for å håndtere kriser er finitte. Det er ståa i KFOR et tydelig eksempel på. En gang var det 50000 soldater i KFOR. Nå gjenstår en trettendedel av disse. De er godt spredt og primært utrustet for liasonering og Sivil-militært samarbeid. Utviklingen på Balkan innbyr virkelig ikke til optimisme. Det finnes knapt interne kilder til politisk stabilitet, og bidragsviljen fra eksterne aktører er lav. Sikkerhetsoppbudet som har utgjort et ris bak speilet er ikke lenger egnet til å skremme noen. Det samme gjelder sikkerhetsmekanismene i avtalene som avsluttet krigene på 90-tallet. Og blir det først bråk på Balkan er det et utall av ikke-glemte konflikter, transgresjoner og historisk urett som raskt kan omdanne små konflikter til en større krig.
Et krysspress av russiske, kinesiske, tyrkiske og vestlige interesser bidrar til uro på Balkan. Balkan er tidvis en testlab der stormakter tester grensene for hva man kan tillate seg å gjøre på andres territorium. Gjenstridig russisk valgpåvirkning og det planlagte kuppforsøket i Montenegro 2016 var et utilslørt fremstøt med hybride taktikker og offensiv etterretning for å undergrave og styrte et regime. Videre har Montenegro blitt forsøkt presset til å forlate NATO, og det lyktes nesten. Marginene forblir tynne i det Montenegrinske parlamentet for kreftene som blokkerer en utmelding av NATO.
For USA har derimot det sentrale spørsmålet i NATO de siste par år vært hvordan alliansen skal forholde seg til Kina. Fremstøtet for å trekke NATO med i balanseringen av Kina vedvarer på tvers av Trump og Biden-administrasjonen. Det er altså en tverrpolitisk forankret nasjonal interesse for USA. For en allianse som snublet seg hals over hode ut av Kabul for kun få måneder siden, så kan vel en reorientering mot det opprinnelige og grunnleggende formålet med dens eksistens – forsvaret av Europa – være tilstrekkelig på kort og mellomlang sikt.
Med et USA som nesten bare ser Kina, og et Europa som re-grupperer på eget territorium tror jeg appetitten for vestlig intervensjon i Midtøsten kan anses som rekordlav. Men det betyr hverken at det ikke vil inntreffe voldelig konflikt der, eller at Vesten kan komme til å styrte til en slags humanitær unnsetning. For dette er en strategisk viktig region der voldelig konflikt – både intra- og interstatlig – siden seksdagerskrigen i 1967 nærmest har blitt et definitorisk trekk. Sikkerhetsdynamikken i regionen ble ytterligere tilspisset av president Trumps markante posisjonering til fordel for Israel og Saudi Arabia, og mot Iran.
Det er mange mørke skyer på horisonten internasjonalt når vi går inn i den mørkeste tida på året. Alt kan gå bra. Det gjør ofte det. Men det er unormalt mange foruroligende parallelle trender i internasjonal sikkerhet. Hele det internasjonale systemet har en form for ubalanse over seg. Mange av de diplomatiske kanalene og sikkerhetsventilene som er designet for å unngå misforståelser ligger brakke eller fremstår ineffektive. Verden er dårligere rustet til å de-eskalere alvorlige kriser nå enn den var for bare kort tid siden. Det er megetsigende at Russland ikke en gang snakker med NATO. Og snikmord er på moten.
Avslutningsvis må det sies at områdespesialister på de spesifikke fire nevnte ‘hot spots’ vil kunne trekke opp en rekke case-spesifikke konfliktårsaker som trenger dypere enn denne teksten. Min analyse er mer innrettet mot det internasjonale systemet per se. For selv om hver konflikt lever sitt eget liv og må forstås på sine egne premisser, så vil alltid studiet av hele systemet konfliktene utspiller seg i, og dets ulike epoker, være helt vesentlig.
Krigen mot terror er et tilbakelagt stadium, og en ny æra av offensiv stormaktsrivalisering er i gang. Da kan det bli riktig anstrengende å være småstat og fredsmekler. «De sterke gjør hva de vil, og de svake utstår det de må», kvad Tukydid 400 år før Kristus. Det er nok gunstig om flest mulig ønsker seg fred på jorden til jul i år, for det er dessverre ingen garanti for at en velsignet julefred vil bringe høytidsstemning verden over.
Foto: Theodor Huseby Grønnerød/ Forsvaret
Kronikken er finansiert av Eckbos Legat
