Hvorfor skal rekruttering av kompetanse til Sjøforsvaret være mye enklere enn til Hæren? Hvorfor skal Sjøforsvaret ha stordriftsfordeler som f.eks Hæren ikke får? Det er 100 forskjellige svar på disse spørsmålene og det er selvsagt litt som å sammenligne epler og pærer. Men når det gjelder muligheten for å rekruttere, og beholde, akademikere i Forsvaret så er jobben til de som jobber med HR i Sjøforsvaret vesentlig enklere enn for kollegaene i hæren.
Hvorfor er det sånn? Sjøforsvaret har fått samle seg i Bergen, Norges nest største by med et universitetssykehus. Selv om mange østlendinger sliter med å forstå det, er det faktisk mange som synes det er helt greit å bo i Bergen. Sjøforsvaret samler dermed enkelt et fungerende sanitetsmiljø som både jobber og bor i Bergen. Rekruttering av leger til Hæren er et tragikomisk skue. Noen utlysninger har vært sendt ut så hyppig at man kunne i realiteten hatt en stående stillingsutlysning de siste 10 årene. Desperasjonen oser av utlysningene og det setter hverken organisasjonen eller de som søker i et spesielt gunstig lys. Hvilken hylle rekrutterer man fra? Gjennomtrekket på flere stillinger er enormt. Dels er Forsvaret bundet av lønnsrammer som kommuner og helseforetak i distriktene enkelt slår knockout på, dels har man helt urealistiske forventninger på hva slags kompetanse man kan få. Det å tro at erfarne leger skal flytte til glesgrendte bygder 200 km fra noe som ligner et sykehus eller fagmiljø, er optimistisk. I de sjeldne tilfellene leger flytter ut er det ofte fordi man ser etter en fastlege tilværelse. Forsvarets problem da er bare at kommunene, som forsåvidt også mottar sine penger fra staten, ikke på noen som helst måte føler seg bundet av noe rigid syn på lønnstrinn og gjerne tilbyr fort det dobbelte av forsvaret legger på bordet.
Hærens rekrutteringsproblemer er ikke isolert til leger. Nå er det selvsagt av mange grunner åpenbare vanskeligheter med å samle Hæren på samme måte og det har vel aldri vært ønskelig heller. I et langstrakt land må infrastruktur spres, men det er solid saltet med grovkornet distriktspolitikk. Det var neppe mange i forsvaret som jublet over ideen med å flytte overkommandoen, nå FOH, til reitan på tidlig 2000-tallet. Eller ihvertfall ikke de som bodde i Oslo og jobbet på Røa den gang. Det var nok ikke så mange i Forsvarets overkommando som jobbet i Oslo og pendlet hjem til Nord-Norge. Etter utflyttingen fra Oslo, som var tungt politisk motivert, havnet man i pendlersaksa hvor en stor del av arbeidskapasiteten og kompetansen pendlet og bodde et helt annet sted i Norge. Ukene ble avkortet og for svært mange var det aldri noensinne aktuelt å flytte permanent dit jobben var. Man blir stående med foten i døra helt til en oppnådd TJERF eller noe annet åpner en dør et sted man heller vil være. Hva gjør det egentlig med beredskap når over halvparten av alt nøkkelpersonell bor et helt annet sted i landet? Det finner vi ikke ut før situasjonen oppstår, men det er rimelig å anta det ikke er en kjempefordel.
Kanskje det er på tide at Hæren får etablere seg i nærheten av Oslo igjen. Man kan selvsagt argumentere for at nordområdene er viktige for Norge og dermed bør viktige instanser som f.eks hærledelse være tilstede der. Det er utvilsomt et ønske om å projisere tilstedeværelse nordpå. Men nordområdene var vel strengt tatt viktige også før 2014 når hærledelsen ble flyttet fra Oslo. Var det Hæren selv som antydet at akershus festning var et uaktuelt sted å bli værende? Er Hæren bedre ledet nå enn den var før 2014? Kanskje, kanskje ikke. Man flyr ihvertfall mer.
Foto: Forsvaret/https://www.forsvaret.no/soldater-og-ansatte/ansatt/sykdom
