Denne korte historien skal handle om ledelse i en forsvarskontekst. Ledelse i Forsvaret er ifølge Forsvarssjefen bl.a.: «Å være en god rollemodell…». Og: «Lederskap i Forsvaret skal dyrke åpenhet og samvirke». Det har nok ikke alltid vært slik. Det er det kanskje ikke i dag heller. Derfor skal jeg fortelle en historie.
Jeg kjente en gang en ung løytnant. Det kunne vel være en gang på 1980-tallet. Han var stolt av å ha fullført og bestått krigsskoleutdanningen sin, og skulle ut på sin aller første tjenestegjøring som ung leder i Forsvaret. Der skulle han tjenestegjøre i to år. Han dro optimistisk av gårde sammen med sin unge kone, og var både spent og forventningsfull.
Han har senere fortalt meg at det han møtte på sitt første tjenestested nok ikke helt hva han hadde forestilt seg. Han hadde hørt rykter om en slags kollektiv «motvilje» mot unge løytnanter med fersk krigsskoleutdanning. En liten advarsel med andre ord.
Dagen for oppmøtet på det første tjenestestedet beskrev han som noe paradoksalt. Det paradoksale lå i første rekke i at det ikke så ut til at det var så mange som visste at han skulle komme akkurat den dagen. Så her måtte han finne ut av en del ting selv. Jeg mener at han senere har sagt at onboarding var vel ikke det som lå aller fremst i pannebrasken hos mottakende avdeling den gangen. Det har ifølge ham endret seg en del, men han mener fortsatt at Forsvaret har en vei å gå. Kanskje som mange andre organisasjoner.
Oppmøtedagen skulle by på flere overraskelser – i en noe mer positiv retning. For å finne mer ut av hva, hvordan og hvor, gikk han til en av offiserene i administrasjonen og spurte om han kunne få litt hjelp. Offiseren kikket noe undrende opp på ham og sa noe omtrent som: «Hjelp sa du? Ja det skal vel la seg ordne». Han fortalte meg senere at der og da ble de gode venner. Det er de visstnok fortsatt.
En annen opplevelse den unge løytnanten hadde der, handler om forbilledlig ledelse. Eller ledere som rollemodeller om du vil. Under forberedelser til en øvelse hadde ledelsen innkalt til et planleggingsmøte. Der ble det fortalt i klare ordelag at offiserene måtte kle seg på samme måte som soldatene – i feltantrekk. De måtte også spise det samme som soldatene, dvs. feltrasjoner. Løytnanten mente at det hørtes jo rimelig fornuftig ut der og da.
Opplevelsen i felt ble en litt annen enn det han hadde forventet. Da troppen hadde etablert teltleir for kvelden, møtte ledelsen opp i regntøy og slagstøvler. I tillegg hadde de visstnok kløvet på NKs Schæferhund og hadde med egg og bacon i kløven. Dette mesket de seg med uten beskjedenhet.
Den unge løytnanten syntes at dette var foruroligende. Løytnanten hadde jo lært på krigsskolen at eldre offiserer skulle være rollemodeller og forbilder for yngre offiserer. Hva skjedde her? Hvor ble det av integriteten? Han bestemte seg der og da for å ta dette opp etter øvelsen.
Under evalueringsmøtet etter øvelsen sa han visstnok omtrent dette til ledelsen i plenum: «Vi registrerte at dere kom ikledd regntøy og slagstøvler på øvelsen. I tillegg hadde dere med egg og bacon. Men, sa dere ikke at vi skulle kle oss som soldatene, og spise de de spiste? Hvorfor gjorde ikke dere det samme? Er det ikke meningen at ledelsen skal gå foran som rollemodeller og forbilder? Det er i alle fall det vi lærer bort til soldatene våre».
Det ble stille og iskaldt i rommet. Han ble senere på dagen innkalt på sjefens kontor der han fikk en solid «overhaling» - en verbal kalddusj. Han ble i klare ordelag gjort oppmerksom på at han under ingen omstendigheter hadde anledning til å tiltale ledelsen på den måten. Dette skulle han legge seg på minnet. Optimismen til den unge løytnanten ble satt på en alvorlig prøve den dagen, som flere ganger senere.
Ledere uansett hvor de er, er rollemodeller enten de vil eller ikke. Som leder enten i Forsvaret eller andre steder, er du garantert samtaleemne i eller utenfor arbeidstid, og i ulike sosiale sammenhenger. Du kan rett og slett ikke legge fra deg lederjobben. Om ledere er forbilder derimot, er noe mer usikkert. Historien min forteller noe om begge deler.
Jeg har møtt mange unge løytnanter i min tid i Forsvaret. Mange var optimister, og noen var ikke fullt så optimistiske. Det er mulig at de hadde hatt noen tilsvarende opplevelser. Forresten møtte jeg han jeg skriver om i døra her for litt siden. Han oppsummerte sin tjeneste i Forsvaret omtrent slik: Han var ikke sint, men littebittegrann skuffet.
Min oppfordring til sjefer eller ledere uansett hvor de befinner seg er derfor: Ja, du skal løse oppdraget. Det er første pri. Men, du skal også ta vare på dine kvinner og menn samtidig. For igjen å sitere Forsvarssjefen: «Sjefen, eller den formelle lederen, har et særlig ansvar for å utvikle og legge til rette for et konstruktivt samarbeid i avdelingen, og må derfor innrette sin lederadferd deretter».
Foto: Philip Karlsen Mc Gowan / Forsvaret
