Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den – Otto Ruge og prisen ved å la Forsvaret forfalle

I løpet av 10 år har Norges sikkerhetssituasjon endret seg fra «dyp fred» til at vi i dag står overfor en eksistensiell trussel om fullskala krig i relativt nær fremtid (2-5 år). Donald Trumps mange utspill den siste tiden stiller spørsmål om USA vil respektere NATOs Artikkel 5. Det er ikke utenkelig at USA kan «bytte side» og bli en autoritær stormakt som vil dele verden i innflytelsessfærer med Kina og Russland. Vi har ingen garanti for at USA vil forbli en demokratisk stat eller at alt vil bli «som før» etter 4 år. Selv om det ikke skjer kan det tenkes at f.eks. JD Vance kan etterfølge Trump som president. 

Vi befinner oss i en geopolitisk brytningstid, hvor det er veldig vanskelig å forutse hva som kan skje. Tre ting er likevel nokså sikre, 1) vi må gå ut ifra verden aldri vil vende tilbake til det vi var vant med, 2) demokratiske land i Europa må være forberedt på å ivareta sin egen sikkerhet uten USA og 3) fullskala krig er en definitiv mulighet.

I Norge har vi startet arbeidet med å gjenoppbygge Forsvaret og å se på den sivile beredskapen. Man har så vidt kommet i gang, men både Forsvaret og sivil beredskap ligger med brukket rygg etter 35 år med sparing, nedbygging og forsømmelser. Det vil ta mange år og koste enorme pengesummer å gjenoppbygge Forsvaret og reetablere et totalforsvar som inkluderer sivil beredskap, både mot tradisjonell krig og hybride trusler. Vi mangler materiell, ammunisjon og mannskaper. I løpet av mange år har bare 10 % av hvert årskull gjennomført førstegangstjeneste. Forsvaret er for lite og vi har ingen reserver av betydning til å erstatte de tapene vi må regne med i en langvarig høyintensitetskrig med Russland. 

Den Hæren og Heimevernet vi har i dag vil sannsynligvis bli «brukt opp» i løpet av noen måneders krig. Allierte land har med unntak av Polen og Finland gjort den samme feilen, det er ikke sikkert det finnes allierte tropper som kan forsterke oss. Skulle det bli krig slik situasjonen er i dag kan vi risikere det samme rotet som i 1940, at vi må improvisere sammenraskede avdelinger av utrente frivillige fordi styrkestrukturen er for liten.

Situasjonen er katastrofal, men hvordan havnet vi her, tatt i betraktning at vi gjorde akkurat den samme feilen før 2. Verdenskrig?

I 1946 utga general Otto Ruge sin historie om 2. Verdenskrig. Dette er bøker som har kommet i mange opplag over flere tiår. I bind 1 skriver Ruge om grunnlaget for vår forsvarspolitikk i mellomkrigstiden. Ruges betraktninger fra 1946 er like aktuelle i dag. Jeg har derfor valgt å hente frem noen sitater og analyser fra Ruge for å se hva vi kan lære av dette i dag.[1]

 «Sjelden i historien har et folk latt seg ta slik på sengen som det norske folk den 9. April 1940. Hvordan kunne vi komme opp i en slik situasjon? (Ruge: 267). Ruges svar er at alle land innretter sin forsvarspolitikk basert på sine historiske erfaringer som igjen former hvert folks historiske mentalitet.

«Vi hadde levd i Europas rolige hjørne. Denne vår historiske mentalitet preget norsk mentalitet og norsk innstilling overfor forsvaret […]. Den hadde gjort oss mottakelig for freds- og avrustningsideer, vanskelig å vekke til forståelse av at situasjonen kunne forandre seg.

Det fantes nyanser i det norske folks innstiling til forsvaret […], men disse avskygninger forandrer ikke hovedtrekkene i billedet. Nasjonen som helhet var lunken, den ville ikke nedlegge forsvaret, men heller ikke gjøre noe alvorlig for å bringe det i orden. Ikke fordi viljen til å verge landet i bunn og grunn manglet; vi så senere at den våknet når krigen var der. Men fordi hverken folkets store flertall eller deres ansvarlige ledere liksom for alvor kunne få seg til å tro at det en dag, og det ganske snart, virkelig ville bli nødvendig å forsvare seg. Statsmaktens handlinger la denne innstillingen klart for dagen. Folket godkjente, i valg etter valg, denne statsmakten holdning.» (Ruge 269-270).

Det Ruge skriver er like aktuelt i dag som i 1946. På samme måte som i 1930 årene går den geopolitiske utviklingen i dag veldig fort. Det var umulig før krigen å forutse alt Hitler og Stalin ville gjøre, hvordan 2. Verdenskrig ville bli, om Norge ville bli trukket inn, eller hvem som til slutt ville vinne krigen. Det man ikke kunne være i tvil om var at faren for krig, som noen få år tidligere ikke eksisterte, var blitt ganske overhengene fra 1936 og utover. Internasjonale avtaler og institusjoner som skulle sikre fred i Europa, ble i løpet av noen få år mellom 1933 og 1939 utfordret og kollapset til slutt helt. 

Med tanke på Forsvaret beskriver Ruge hvor katastrofalt dårlig norsk militær beredskap var blitt i Mellomkrigstiden og hvor lite som ble bevilget til Forsvaret. Ruge går igjennom hvor lang tid det tar å bestille militært materiell, få det levert og lære mannskapene å bruke det. Det var først i 1938 at man begynte å øke forsvarsbevilgningene (Ruge 274-275), men da var det for sent. I 1930 årene måtte man beregne at det ville ta 10-15 år å bygge opp igjen Forsvaret, hvis man har forsømt det over lengre tid. Det er samme er tilfelle i dag. 

Den grunnleggende lærdommen er at politiske ledelsen og det store flertallet i folket har store problemer med å forandre mentalitet og ta inn over seg implikasjonene av de endringer som finner sted, spesielt når utviklingen går så fort som den gjør i dag. Vi ønsker alle å leve våre liv slik vi har gjort, i fred, velstand og demokrati. Folk flest vil ikke å ta dette inn over seg og ofre de behagelige livene vi lever i dag for å forberede oss på en krig som ingen av oss ønsker. Det er forståelig, men svært farlig å tenke på denne måten. Det er derfor at en nasjon i krise er avhengig av klarsynte og modige ledere som kan vekke folket til handling.

Når det gjelder den politiske eliten har man i tillegg den faktoren at norsk utenrikspolitikk i siden 1990 har fokusert på engasjementspolitikk, bistand, fredsmegling mfl.

Den politiske realismen har blitt kastet på båten i bytte mot symbolpolitikk og sinnelagsetikk. Denne mentaliteten er farlig fordi den er overskuddsfenomen og fordi den er basert på at den utenrikspolitiske eliten i Norge systematisk over flere tiår har fokusert på land langt borte fra Norge, som de ikke forstår. Det har jeg skrevet om tidligere. Denne typen mentalitet har vi ikke lenger råd til, nå må vi prioritere det som er viktig og kutte ut alt det andre.  

I tillegg til den folkelige og den politiske mentaliteten kommer Ruge inn på noe annet som er like aktuelt i dag, den byråkratiske mentaliteten i departementene. Han nevner at da reservister ble innkalt til nøytralitetsvakt i 1939 foreslo et av regjeringens sivile departementer at vaktholdet på kystfestningene skulle overtas av arbeidsløse, slik at de utkalte artillerister kunne bli sendt hjem (Ruge 288-289).

En av de viktigste utfordringene vi har i Norge er at vi har en byråkratisk kultur i offentlig sektor som er ødeleggende for oss. Det er mange som klager over politikerne, men vel så farlig er den inngrodde mentaliteten i departementer og direktorater. Vi kan ikke fortsette å styre offentlig sektor i systemparadokset og etter new public mangement. Vi kan ikke fortsette å pynte på virkeligheten, «mål- og resultatstyring», sløsing og ineffektivitet. Et statlig byråkrati som ikke går i takt med virkeligheten er sannsynligvis et større problem i dag enn det var i 1930 årene og må adresseres.   

Ruge konkluderer med at «Intet er farligere i storpolitikken og i krig å stirre seg blind på en enkelt mulighet (dvs. fortsatt fred) og innrette seg bare etter den. Mulighetene er alltid mange, et land og dets styrere må være bredt på å møte dem alle. Og være det i tide» (Ruge: 296).

Jeg er oppgitt over historieløsheten hos de som har ansvaret for å styre Norge gjennom den krisen vi vet kommer. Historien om 9. April og hvordan Forsvaret ble forsømt før krigen burde være alminnelig kjent for folk i Norge. Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den.

Den eneste muligheten nå er å gjøre som Danmark gjør, bevilge de pengene som er nødvendig, sette i gang med å bygge opp militær og sivil beredskap på høygir, utdanne reservister og ha en sterk og klar statsminister som kan lede landet gjennom krisen. Vi må gi all mulig hjelp til Ukraina og mangedoble den støtten vi gir. Det er ikke sikkert det blir krig, men vi må likevel gjøre alt vi kan for å forberede oss, mens det ennå er tid. Hvis vi ikke gjør det, kan resultatet bli katastrofalt for oss alle sammen.

Foto: Stortinget i det tyskokkuperte Norge under andre verdenskrig, med hakekorsflagg av Nazi-Tyskland på taket / Wikimedia commons