Denne boken er gnistbar og stilsikker. Det er samtidig en bok som stiller grunnleggende spørsmål om Norges strategiske interesser i kraft av å drive tungtvannsproduksjonen på Rjukan.
Vemorkanlegget på Rjukan er bakteppet for den verdensberømte sabotasjeaksjonen natt til 28. februar 1943. Tungtvannsaksjonen har derfor vært gjenstand for omfattende interesse og har vært med på å prege utviklingen av Forsvaret, særlig spesialstyrkene, i etterkrigstiden.
Mindre kjent er kanskje den strategiske betydningen av tungtvannet, som forfatteren på en klar og lettfattelig måte får frem. Boken legger ambisiøst opp til fire parallelle og ulike historier:
Den første historien spenner over perioden 1905-1965, og handler om hvordan Norge drev vitenskapelig entreprenørskap i konkurranse med verdens stormakter.
Den andre historien handler om et nettverk bestående av norske offiserer, forskere og politikere som jobber i det skjulte for å sikre at Norge fikk et teknologisk fortrinn innenfor atomspalting, et område hvor noen av landets fremste eksperter tidlig hadde markert seg.
Den tredje historien handler om psykologien i en familie der alle involveres i hemmelig krigføring, noe ingen av dem greier å snakke skikkelig om etterpå.
Den fjerde historien er forfatterens jakt på sin farfar og hvilke hemmeligheter han skjulte.
Rjukan er den norske atomlandsbyen og bokens «center of gravity». Begrepet «atomlandsby» har Arnulf lånt fra Japan. Fellesnavnet «landsby» omfatter organisasjoner og personer som til sammen utgjør forskere, næringslivsfolk, byråkrater og politikere som holder liv i atomkraften (Arnulf, 2021:20).
Den røde tråden i boken kan være betydningen av nettverk. Forfatteren er professor ved BI og professor II ved FHS. Som spesialist i blant annet arbeids- og organisasjonspsykologi uttaler han seg således med tyngde:
Etter invasjonen i 1940 gikk mange formelle organisasjoner i oppløsning. Viljen til samarbeid og organisering skjøt fart på tvers av organisatoriske og politiske skillelinjer. Noe var legalt, noe var illegalt, og ganske mye foregikk i uorganiserte gråsoner.
Det sentrale i nettverksorganisering er hvem som har tilgang på hvem. Hvem kan plukke opp telefonen og løse et problem ved å mobilisere ressurser utenfor sin egen jobb? Spørsmålet er hvor solide grensene mellom organisasjoner egentlig er. (Arnulf, 2021:332).
Arnulf starter fortellingen hjemme i Homansbyen i Oslo, der storfamilien i hans barndom samlet seg hver søndag. Han fremstiller en fargerik familie med tilknytning til Rjukan, Forsvaret, herunder etterretningstjenesten spesielt, samt forskningsmiljøene på FFI og Norsk institutt for luftforskning.
I voksen alder forstår forfatteren at flere av barndommens middagsgjester har deltatt i ett og samme hemmelige nettverk, men uten at han kan erindre at dette har vært tema rundt bordet. Nettopp denne tausheten om hvem som har gjort hva, og hvor hovedpersonen fremstilles gjennom den særdeles gåtefulle farfaren oberst Karl Arnulf, vekker forfatterens (og forskerens) nysgjerrighet.
Arnulf studerer farfarens karriere i tiden før, under og etter andre verdenskrig. I sin søken etter svar gransker han farfarens nettverk:
Jakten på nettverk handler om å finne ut hvem som gikk på skole sammen, hvem som har jobbet på samme kontor, hvem som ha vært i samme fagforening eller i samme politiske komite (…). På denne måten fant jeg nettverkene av offiserer fra samme tidsperiode, teknokratene som forsket på atomspalting og deres kommersielle sponsorer i industrien, politikerne som forsøkte å dra nytten av oppdagelsene, og ikke minst de livslange vennskapene (Arnulf, 2021:334).
Gjennom studier av farfaren sitt nettverk kartlegger han ulike aktører og hendelser i norsk forsvars- og teknologiutvikling som farfaren har hatt befatning med, og påfallende mange av dem har tilknytning til Rjukan.
Jakten på farfaren gir et innblikk i hvordan norske forskere, offiserer og politikere tidlig må ha forstått hvordan atomkappløpet fungerte. Forfatteren peker på at krigsutbruddet i 1940 kan ha forent ulike politiske motstandere i en felles sak:
Denne felles saken, som var å beskytte Norge, gjorde at norske offiserer og politikere greide å forstå nytten av Rjukan og beholde anlegget nærmest uskadd ved krigens slutt (Arnulf, 2021:316).
I dette lyset tegner han et bilde av hvordan norske myndigheter strategisk benytter produksjon av tungtvann til å gjøre Norge relevant internasjonalt. Norges betydning kommer klart frem da nordmannen Trygve Lie i 1946 blir FNs første generalsekretær.
Forfatterens søken etter svar på hvem farfaren Karl Arnulf var, og hvorfor han tiet gjennom hele sin karriere, knytter de ulike historiene sammen på en relevant måte.
Resultatet er her en imponerende bok. Den stiller overraskende spørsmål og presenterer nye vinklinger på norsk forsvars- og teknologiutvikling, samt betydningen av nettverk. Den norske atomlandsbyen – Om tungtvannets tause forsvarsnettverk er ført i pennen av en forfatter som behersker kunsten å engasjere.
Illustrasjonsbildet er hentet fra https://www.visittelemark.no/ting-a-gjore/norsk-industriarbeidermuseum-vemork-p508833
