Den forsvarsindustrielle strategien og Forsvarets behov

Melding til Stortinget 17 (2020-2021) Samarbeid for sikkerhet – Nasjonal forsvarsindustriell strategi for et høyteknologisk og fremtidsrettet forsvar, er knapt et år. Strategien skal, i likhet med sin forgjenger fra 2016 (Meld. 9 2015-2016) legge føringene for samvirket mellom forsvarsindustrien og forsvarssektoren slik at industrien kan bidra til å oppfylle Forsvarets behov. Strategien har sju hovedelementer; en helhetlig tilnærming til FoU; knesetting av teknologiske kompetanseområder; ivaretakelse av nasjonale sikkerhetsinteresser i fm anskaffelser; gjensidig forsterkende samarbeid mellom myndigheter og industri; internasjonalt samarbeid – inkludert industrisamarbeid for å sikre markedsadgang for norsk industri; strategisk partnerskap mellom Forsvaret og industrien og styrket innpass for små- og mellomstore bedrifter i sektorens anskaffelser.

Hver for seg er hovedelementene ikke uviktige, men samlet sett lider strategien av to store svakheter som gjør den mindre nyttig som et verktøy enn den burde være. Dette er først og fremst en manglende helhetlig tilnærming til og prioritering av hva forsvarssektorens teknologiske behov faktisk er, og i forlengelsen da også en hang til å fungere mer som et næringspolitisk verktøy enn ønskelig. At en forsvarsindustriell strategi må ta høyde for og videreutvikle de nisjene norsk forsvarsindustri allerede er gode på er på sett og vis blitt en opplest og vedtatt sannhet. Det er heller ikke et argument uten verdi, men som en handlingsregel er det ikke klokt. Det fører over tid til dårlig og lite gjennomtenkt prioritering av forsvarssektorens relativt sett små forsknings-, utviklings- og investeringsmidler.

En ny forsvarsindustriell strategi bør fokusere på det viktigste – Forsvarets behov – og deretter prioritere hvilke av disse behovene som kan oppnås best mulig ved hjelp av et enda tettere samarbeid med forsvarsindustrien. Gitt de begrensede ressursene til forskning og utvikling, er det essensielt at man tilnærmer seg utfordringene og behovet på en helhetlig måte. For å få til dette må de forskjellige innsatsområdene som allerede er identifisert og iverksatt, samt nye som kommer til, koordineres og prioriteres på en annen måte enn i dag.

Det starter med å stikke fingeren i jorden og innrømme at vi i dag ikke vet hvilke behov Forsvaret har når det kommer til teknologisk utvikling, kompetanse og kapabiliteter. De teknologiske kompetanseområdene som er identifisert i Meld. 17 er ikke dette. De er en løselig definering av nisjestyrker hos norsk forsvarsindustri, gjort brede nok til å passe til stort sett det meste Forsvaret skulle trenge innenfor disse. Det hverken setter retning eller bidrar til prioritering.

For å gjøre dette trengs det en ny nasjonal forsvarsteknologisk modell for å prioritere og utnytte teknologiske trender til det beste for Forsvaret, tuftet på et nytt strategisk samarbeid mellom offentlige, akademiske og kommersielle ressurser. Ved å forene offentlige og private aktører i en strukturert prosess vil man kunne foreta informerte beslutninger for å bedre utforme og oppnå strategiske målsetninger.

Her vil gjerne noen peke til Trekantmodellen mellom Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og forsvarsindustrien. Trekantmodellen er et rammeverk som historisk har bidratt til operative kapabiliteter for Forsvaret, basert på kompetanse hos FFI og industrialisering hos norske leverandører, som eksempelvis Naval Strike Missile (NSM) fra Kongsberg Defence & Aerospace (KDA). Den er derimot ikke en strukturert prosess som prioriterer utfra Forsvarets behov.

Et ny forsvarsteknologisk modell bør fylle tre hovedfunksjoner: den bør koordinere mellom offentlige aktører, og mellom offentlige og private aktører; den bør tilby analyser som støtter beslutningstakere i Forsvaret, og som binder sammen og koordinerer beslutningstakere i det offentlige og private; og den bør fungere som et organ som utvikler og implementerer handlingsplaner som bidrar til å utvikle teknologi og kapabiliteter videre i et helhetlig forsvarsperspektiv.

Ved å knytte sammen offentlige og private ressurser i et organisert nettverk vil man kunne støtte opp under nasjonale målsetninger ved å systematisk analysere eksisterende og banebrytende teknologier og vurdere norsk behov for innsats, eksempelvis ved å identifisere konkurransefortrinn som kan utnyttes. Dette kan man da utvikle handlingsplaner for, slik at det kan settes konkrete og realistiske mål for FoU-innsats og investeringer. Dette bør man søke å gjøre med en blanding av både offentlige og private ressurser som kan akselerere innovasjon, fylle identifiserte gap og bidra til hurtigere utnytte av teknologien i Forsvaret.

En slik tilnærming forutsetter etter min mening at koordinerings- og prioriteringsansvaret samles under ett tak. Det vil si at Forsvarsdepartementet bør knytte sammen de aktørene i sektoren som har ansvar for og midler til å bidra til utvikling av teknologi og utnyttelse av denne i sektoren. FFIs ICEworx, Hærens NOBLE og FDs egne FoU-midler må ses i sammenheng, i tillegg til et nytt blikk på FMAs innsatsfaktorer. Det er også god grunn til å se på norske prioriteringer av EDF-prosjekter (Det europeiske forsvarsfondet) i denne sammenhengen. Én felles aktør med ansvar for å analysere, vurdere og foreslå prioriteringer for norsk forsvarsteknologisk utvikling. Hvor dette ledes fra er ikke det viktigste, og FFI har gode forutsetninger for dette allerede, men aktøren bør få ansvaret med å knytte sammen ressursene og prioritere de samlet sett, ikke stykkevis og delt.

Denne kraftsamlingen av ressurser kan ikke begrense seg til det offentlige. Akademia må trekkes tettere inn og bidra med analyser og innsikt som bidrar til gode handlingsplaner og målsetninger. Trekkes tettere inn må også kommersielle aktører, og ikke bare forsvarsindustrien. Den teknologiske utviklingen ledes av kommersielle aktører som i utgangspunktet ikke har en knytning til forsvarsindustri- og teknologi. Forsvarsindustrielle lokomotiv som KDA og NAMMO er ikke ledende på hverken FoU-innsats eller teknologiutvikling i Norge. KDAs FoU-innsats, som er størst hos norsk forsvarsindustri, utgjør årlig mellom 5-7 % av omsetning. Det er lite sammenlignet med andre aktører som Equinor nasjonalt, og det blekner sammenlignet med aktører i europeisk og internasjonal målestokk.

Likevel vil en mer koordinert innsats på teknologiutvikling basert på målsetninger som også for eksempel KDA og NAMMO kan bidra til gi et langt større potensial. Det bør heller ikke stanse der. Norge er et land med en finanssektor med tradisjonelt stor vilje til å stille (risiko)kapital til eksempelvis digitaliseringsløsninger. Det bør være en målsetning å utvikle insentivordninger og mekanismer som tillater at disse ressursene også kan tenkes brukes for å utvikle og nyttiggjøre seg av teknologi og løsninger som er til det beste for Forsvaret. Tilgang til slik kapital forutsetter selvsagt at også Forsvaret har en bevisst holdning til hvordan bidra til FNs bærekraftsmål og det grønne skiftet.

Selv om en ny forsvarsteknologisk modell med en helhetlig nasjonal innsats starter med en organisering nasjonalt, må den skue utover landets grenser. Det er viktig at norske analyser, konkurransefortrinn og innsats ses i sammenheng med våre alliertes innsats. Selv ikke vår viktigste allierte klarer å gjøre alt selv. Til det går den teknologiske utviklingen for fort, og er for ressurskrevende. Å utvikle en nasjonal ordning som tar sikte på å konkurrere med allierte nasjoner på for mange områder er ikke hensiktsmessig for noen på sikt. Norske behov er utgangspunktet, men hvis de kan dekke gap som bidrar til NATOs samlede sikkerhet er det en fordel. Så er ikke det en enkel sak, men også derfor er det viktig å kunne prioritere og kraftsamle nasjonale ressurser der mulig. Dette vil også gjøre det lettere å koordinere og planlegge for hele økosystemet: vurdering av modenhet, hindringer og innsatsfaktorer som mennesker, kompetanse, samt annen muliggjørende teknologi og naturressurser.

Prioriteringer er selvsagt vanskelige, og Forsvarets overordnede oppgaver i å forsvare norsk territoriell integritet og demokratiske styresett gir ikke så mye hjelp til å prioritere teknologi. Likevel er det vi mener vil være dimensjonerende for fremtidens Forsvar en rettesnor: informasjonskrigføring, gråsoneproblematikk (hybridkrigføring ala «små grønne menn» på Krym), cyberkrigføring, sabotasje og IP-tyveri, støtte til sivilsamfunnet ved klimakatastrofer, ekstremvær og innvandringsutfordringer knyttet til klimaendringer, i tillegg til de «tradisjonelle» oppgavene som tilstedeværelse, overvåking og ivaretakelse av territoriell integritet.

Fremtiden er her allerede, og det å innrette begrensede nasjonale ressurser på en mest mulig helhetlig og effektiv måte er klokt. Det gir muligheter til å koble og utnytte de viktigste teknologiske trendene som 5G-teknologi, kunstig intelligens, autonomi, menneskelig forsterkning og mye annet på en måte som gir mest mulig effekt og nytteverdi for de kapabiliteter Forsvaret trenger og vil være avhengig av videre. Alle gode krefter må bidra. Det gjøres best i fellesskap.