De hemmelige tjenestene har begrenset oversikt over spredningen av desinformasjon, viser forskningsintervjuer. De har fått oppdraget med å beskytte samfunnet mot denne type falsk informasjon, men ikke verktøy til å gjøre jobben.
Tirsdag vedtok Stortinget siste justering av ny etterretningstjenestelov, med det har både E-tjenesten og PST fått nye, utvidede fullmakter til å avdekke og motvirke digitale trusler.
“Det er jo en veldig høyt prioritert oppgave fra norske myndigheter å finne ut av om noen driver og påvirker valg i Norge, for eksempel, men svaret på det er at: det vet vi ikke.”
(Informant 11)
Sitatet over er hentet fra ett av 12 forskningsintervjuer med ansatte i E-tjenesten, PST, NSM, DSB og Forsvaret, gjennomført sommeren 2021. Datamaterialet gir innblikk i informantenes arbeidsmetoder og forståelse av desinformasjon som en samfunnstrussel.
Tre funn peker seg ut: 1) informantene anser desinformasjon for å være en trussel mot Norge og borgernes mulighet til å være informert; 2) Deres arbeidsmetoder og handlingsrom begrenses av lovverket og mandatet de røkter, og informantene har begrenset oversikt over spredningen av desinformasjon; 3) De kjenner på dilemmaene ved tettere overvåking av informasjonssfæren – det kan bidra til å undergrave det demokratiet de ønsker å beskytte. Det siste punktet er spesielt interessant opp mot vårens lovendringer og den politiske debatten rundt overvåking av datatrafikk; også sikkerhetsaktørene kjenner på dilemmaer rundt overvåking vs. ytringsfrihet & personvern.
Desinformasjon kan defineres som bevisst spredning av falsk eller villedende informasjon, der formålet er å påvirke mottaker. Desinformasjon kan fortrenge faktisk riktig informasjon og svekke befolkningens tillit til medier, politikere og institusjoner, forringe den politiske debatten og hindre opposisjon, true valgprosesser og intensivere polarisering (European Commission, 2018). Begrepet ble allemannseie våren 2022 gjennom informasjonskrigen som fulgte Russlands invasjon av Ukraina, men for politiske myndigheter var det valget av president Donald Trump i 2016 som for alvor satte desinformasjon på agendaen.
Informasjonspåvirkning er ikke et nytt fenomen; bevisst spredning av falsk eller sterkt vinklet informasjon har vært brukt som et våpen i politikk og krig gjennom alle tider. Det som er nytt, er kompleksiteten og omfanget av informasjonsforurensningen. Forskning viser at spesielt Russland, har utmerket seg ved å benytte propagandatradisjoner fra den kalde krigen og pare det med ny teknologi der verktøy og kanaler inkluderer internett, sosiale medier og journalistikk.
De siste årene har norske etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenester i større grad advart mot digital påvirkning av informasjonssfæren i de årlige trusselvurderingene. Oppmerksomhet er først og fremst rettet mot informasjonspåvirkningen fra Russland og Kina, og den effekten desinformasjon kan ha på norske mottakere. Politiske myndigheter har fulgt opp med utredninger og stortingsmeldinger for å styrke den digitale motstandskraften. Det er iverksatt tiltak for å beskytte befolkning, demokratiske institusjoner og infrastruktur – fra informasjonskampanjer, til tiltaksplaner og lovendringer. I slutten av april vedtok Stortinget endringer i politiloven og politiregisterloven som gir PST lov til å lagre åpent tilgjengelig informasjon som grunnlag for analyser og etterretningsvurderinger, inkludert påvirkningsoperasjoner.
Denne uken, 6. juni, vedtok Stortinget siste justering av ny etterretningstjenestelov fra 2020. Loven åpner for at E-tjenesten kan tappe, lagre og analysere grenseoverskridende kommunikasjon – dvs. datatrafikk som går inn og ut av Norge. Hensikten har, ifølge Forsvarsdepartementet, vært å sette Etterretningstjenesten i stand til å følge trusselaktører i den nye teknologiske virkeligheten.
Informasjon utgjør ingen risiko i seg selv; likevel kan det være en trussel mot demokratiet. I 2019 ble digital påvirkning av den offentlige opinion på initiativ fra en regjering eller et politisk parti registrert i 70 land. Det store flertallet av påvirkningskampanjene utføres innenlands av autoritære regimer. Oxford Internet Institute har så langt registrert syv land som også deltar i påvirkningsoperasjoner i fremmede land, det er Kina, India, Iran, Pakistan, Russland, Saudi-Arabia og Venezuela. De statlige aktørene samarbeider ofte med sivile og private aktører for å spre budskapet.
Vi skal nå se nærmere på resultatene fra de 12 forskningsintervjuene. Funnene viser hvordan sikkerhetsinformantene forstår desinformasjon som en samfunnstrussel, og hvordan de jobber mot spredning av desinformasjon i Norge.
Funn 1: Trussel mot samfunnssikkerheten
Informantene anser desinformasjon for å være en trussel mot Norge og borgernes mulighet til å være informert om viktige samfunnstemaer. Informantenes normative syn er at borgeren bør delta politisk på bakgrunn av faktabasert informasjon, og digital spredning av desinformasjon gjør det vanskeligere å orientere seg.
– Tenker du at desinformasjon kan være en trussel?
Ja, definitivt. Det er en trussel, ikke kan være. Når myndighetene skal ta beslutninger om helt praktiske ting, hvis de beslutningene påvirkes av falske aktører, eller at man får et uriktig bilde av hvor folket står, hvor stemningen går osv., så vil altså systemet ta feil beslutninger og direkte påvirke de systemene vi har. Det andre er at det kan gi mistro til andre, den er uhyre skummel, og den er i gang. Det gjøres alle mulige forsøk på å skape skillelinjer mellom befolkningsgruppene i dag.
(Informant 9)
Alle informantene anser desinformasjon som en trussel mot det norske samfunnet, selv om flere av dem stiller spørsmål ved hvor stor den trusselen er i dag. De viser til utviklingen i USA, med påvirkning av presidentvalget i 2016 og en generell splittet opinion, som et scenario vi må unngå i Norge. Det er desinformasjon diktert fra en fremmed stat – enten direkte eller via lokale samarbeidspartnere – de er opptatt av. Informantene peker på land som Russland og Kina, men også Iran og Saudi-Arabia, som avsendere.
Det som står på spill, er så verdifullt for Norge og demokratiet at det er viktig at man gjør noe, selv om man tenker at sannsynligheten for ... Jeg mener det var etterretningssjefen som sa at vi må ikke være naive, at han sa det på pressekonferansen [i februar 2021]. Det er det vi tenker også, at vi kan ikke være naive, vi må være robuste … og det som står på spill, mistillit mot myndighetene eller undergraving av demokratiet, er så verdifullt at der må vi gjøre det vi kan, da.
Informant 10
Funn 2: Begrenset handlingsrom gir begrenset oversikt
Informantenes handlingsrom og arbeidsmetoder mot desinformasjon reguleres av lovverket og mandatet de røkter. Flere opplever at det ikke er samsvar mellom oppdraget de har fått, å beskytte norske interesser fra digitale påvirkningsoperasjoner, og muligheten til å skaffe seg situasjonskunnskap.
E-tjenesten er eneste etat som kartlegger mønstre for spredning av desinformasjon. Det er flere kriterier som avgjør om E-tjenesten velger å se nærmere på informasjon utenfra. Det kan være funn basert på metadata (f.eks. uregelmessigheter), funn basert på innholdets karakter, eller at innholdet stammer fra en spesiell type aktør.
Er det media som er kontekst, eller er det sosiale medier som er kontekst, nyheter, blogger, foreninger som har et visst mål, det vil jo – jeg tenker jo at hvilke verktøy, metoder og teknikker du bruker, avhenger av hva du har i fokus … Hvis man da setter det inn i en desinformasjonskontekst, så er spørsmålet – vet du hva du ser etter, eller leter du etter nåla i høystakken?
(Informant fra E-tjenesten, kode fjernet for å hindre kobling mellom kode og etat)
Innenlands etterretning ligger under Politiets sikkerhetstjeneste, som har hatt begrenset mulighet til å følge med på informasjonsstrømmene:
Som en sikkerhetstjeneste så har vi veldig strenge rammer for hva vi kan gjøre. Vi kan egentlig bare se på ting som ikke er lov. Og sånn som det er nå, så kan vi ikke undersøke om noen sprer desinformasjon i Norge med vilje. Fordi det ikke er ulovlig ... Selv om det er veldig fristende å jobbe med det, og veldig viktig.
(Informant fra PST, kode fjernet for å hindre kobling mellom kode og etat)
Den tredje av de hemmelige tjenestene, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, har en annen type mandat enn E-tjenesten og PST. NSM driver ikke informasjonsinnhenting av desinformasjon, men får noe informasjon fra andre etterretningstjenester. Etaten har også en sosiale medier-beredskap, der en kan melde fra om falske eller hackede kontoer. Etaten har opprettet direktelinje til store aktører som Facebook, Instagram og Twitter.
Foruten de tre hemmelige tjenestene vil jeg nevne Forsvarets metodiske analyse av mediene som det nærmeste vi kommer en slags kartlegging innenlands av forsvars- og sikkerhetsrelatert innhold. Hver dag analyseres store mengder informasjon fra publikasjoner, uttalelser og artikler. Informasjonen kodes og legges i mapper, og Forsvaret sitter derfor på et solid normalbilde. Forsvarets interesseområde er imidlertid mye snevrere enn de hemmelige tjenestene, og medieovervåkingen konsentreres rundt innhold som er direkte relatert til Forsvaret.
Funn 3. Overvåking kan sikre samfunnet, men svekke demokratiet
Flere informanter ønsker seg videre fullmakter til å overvåke informasjonsstrømmene. Samtidig frykter de konsekvensene av en tettere overvåking. Mens et fåtall tar helt avstand fra mer overvåking, mener andre at norske politikere er for forsiktige og fortsatt preget av avsløringene fra Lund-kommisjonens tid. Her er to informanter fra samme etat:
Jeg brenner for at dette må samfunnet håndtere på en bedre måte enn i dag, og så er det en ekstrem vanskelig og kompleks problemstilling fordi et av mine mantraer er hele tiden at vi må passe oss for at ikke tiltakene våre ødelegger de samme verdiene vi forsøker å beskytte.
(Informant 3)
Jeg vet at dette er fryktelig vanskelig, for det er veldig lett å havne bort på frykt for det Orwellske samfunn. Men jeg mener at i denne sammenheng er det et paradoks at privatpersoner er villig til å gi veldig mye informasjon til kommersielle aktører, og trykker OK på alt mulig av avtaler, og så er man livredd for at sikkerhetsmyndighetene skal ha hjemmel til å følge med på illegitim aktivitet.
(Informant 2)
Kan de hemmelige tjenesters begrensede oversikt få følger for samfunnets sikkerhet?
Hvis analyser og etterretning til politiske myndigheter er mangelfulle, kan det gi to scenarioer som på hvert sitt vis kan utfordre demokratiet: 1) Politikerne er for passive ut fra den reelle trusselsituasjonen og gir dermed rom til dem som ønsker å påvirke oss som samfunn. En slik utvikling kan føre til at krefter utenfra svekker Norges demokratiske institusjoner og selvstyre. 2) Politikerne gjør for mye ut fra den reelle trusselen og åpner for overvåking og innstramninger som svekker verdier som ytringsfrihet og personvern. En slik utvikling kan føre til at vi på eget initiativ svekker demokratiet.
KILDER
Foto: etteretningstjenesten
