Effekten av russisk propaganda er undervurdert. Siden 2014 har norske medier underkommunisert Russlands rolle i krigen i Donbas. To ferske dommer som knapt har blitt omtalt i Norge, snur delvis opp ned på medienes beskrivelse av krigen.
I mars i fjor hadde NRK Urix en sending som skulle forklare «Propagandakrigen». Konklusjonen var at russerne ble lurt av sine myndigheter. Det er naturligvis sant. Men det etterlatte inntrykket var at russisk desinformasjon er lett gjenkjennelig og egentlig ikke påvirker oss. Det er en farlig holdning.
Paradoksalt nok kan søkelyset på den ekstreme propagandaen på russisk TV ha fungert som en nyttig avledning for Russland. Man kan bli forledet til å tro at våre redaktørstyrte medier har hatt høy motstandsdyktighet. Det er en myte at russisk desinformasjon bare gjenfinnes i Internetts obskure avkroker.
Var Øst-Ukraina preget av borgerkrig?
Etter at krigen startet i Donbas våren 2014 finnes det mange eksempler på at norske medier ikke fulgte godt nok med i timen. Nærmest systematisk omtalte de Ukrainas motpart som prorussiske eller russiskstøttede separatister eller opprørere. Ikke sjeldent var den russiske dimensjonen helt utelatt. Etter 24. februar 2022 ble rapporteringen vesentlig bedre.
Nøyaktig hvilken rolle Russland hadde i krigen frem til 2022 var derimot ofte fremstilt såpass villedende at krigen nok for mange fremstod som en borgerkrig med en eller annen diffus russisk «støtte».
Her stiller journalistikken i Klassekampen i en egen klasse, men nær sagt alle norske medier burde ta en del runder med seg selv.
Da Russland begynte å ansamle store styrker mot Ukraina i april 2021 fastslo NRK uten forbehold at krigen i Donbas var en borgerkrig – altså helt i tråd med Russlands offisielle fortelling.
To dager etter NRKs artikkel opplyste VG i en faktaboks at «prorussiske separatister [tok] kontroll over flere områder øst i Ukraina. Etter å ha organisert en folkeavstemning proklamerte opprørerne uavhengighet for regionene Donetsk og Lugansk i mai 2014. Siden da har det vært kamper mellom separatistene og ukrainske regjeringsstyrker. Ukraina anklager Russland for å bistå separatistene, men det benekter Russland.» Dette var ingen tilfeldighet. Påfølgende dag hadde VG en lederartikkel som fortalte omtrent det samme.
Så sent som i januar i fjor – da Putin hadde oppmarsjert rundt 175 000 soldater mot Ukraina, forklarte NRK Urix at «Ukraina anklager Russland for å hjelpe separatistene, men Russland benekter.» Dette var altså Norges største nyhetsredaksjons forståelse av Russlands rolle etter nesten åtte år med krig.
Etter dette skrev jeg artikkelen «Kjære NRK: Russland har allerede invadert Øst-Ukraina» hos Minerva. For saken var at Russlands delaktighet i krigen var omfattende og hadde vært veldokumentert i mange år.
NRK møtte artikkelen med taushet og etterlot seerne i uvitenhet mens Europa stod på randen av den største sikkerhetspolitiske krisen siden andre verdenskrig. Faktisk fortsatte NRK å resirkulere det samme selv etter at Putins storskala-angrep var et faktum.
Viktige dommer
Den siste tiden har det kommet to viktige dommer som stort sett kun er omtalt av norske medier i nyhetsnotiser. De burde ikke ha kommet som en overraskelse. Riktignok har en del av det Russland har foretatt seg i Donbas fra 2014 skjedd i det skjulte. Noe av dette ble først dokumentert senere, hvilket norske medier ofte ikke fikk med seg. De aller fleste bevisene hadde imidlertid vært kjent i flere år, mange helt tilbake til 2014.
Samtidig fastslo retten at Russland opprettet og hadde overordnet kontroll over Folkerepublikken i Donetsk, og at styrker fra det russiske forsvaret deltok i kamphandlinger før nedskytingen. Videre fastslo den at Russland var i en internasjonal væpnet konflikt med Ukraina da flyet ble skutt ned. Dette er forenlig med konklusjonene til RULAC, Den internasjonale straffedomstolen og Uppsala Conflict Data Program (UCDP).
I januar 2023 kom en annen viktig dom. Da fastslo Storkammeret i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at russisk militært personell deltok i Donbas fra april 2014, at det russiske forsvaret utførte artilleriangrep fra russisk territorium, og at store regulære russiske styrker rykket inn i Ukraina fra senest august 2014.
Men, desto viktigere: retten mente at Russlands politiske, økonomiske og militære bidrag og innflytelse over «folkerepublikkene» var så omfattende at den konkluderte med at områdene var underlagt Den russiske føderasjonens jurisdiksjon – fra da de ble opprettet 11. mai 2014 og frem til Putins fullskala-angrep 24. februar 2022.
Det var altså ingen borgerkrig. Russland støttet heller ikke separatistene, men hadde overordnet kontroll.
Likevel oppsummerte NTB dommen med at Ukraina har saksøkt Russland «for menneskerettsbrudd i de to utbryterregionene Luhansk og Donetsk. Deler av de to fylkene er blitt okkupert av Russland etter invasjonen i februar i fjor [2022].» NTB unnlot altså å formidle at dommen i realiteten fastslo at Russland hadde okkupert deler av Donbas siden 2014. Forvirringen kunne fortsette.
Når angrep Russland Ukraina?
Dommene reiser flere alvorlige spørsmål. Hvorfor hadde ikke norske medier fått med seg i tilstrekkelig grad Russlands sentrale rolle i krigen siden 2014? Hvorfor ga mediene de to dommene så liten omtale når de stod i såpass konflikt med mye av det narrativet de selv hadde hamret på i over åtte år? Hvorfor har ingen tatt til orde for en skikkelig debatt om dette?
Svaret ligger kanskje i at mange ennå ikke har forstått når Russland gikk til angrep på Ukraina.
Så sent som 24. februar i år finner man flere eksempler. Vårt Land omtalte krigen i Donbas som en borgerkrig – noe avisen prisverdig redigerte bort etter å ha blitt gjort oppmerksom på faktum i saken. I en slags faktasjekk fastslo Aftenposten at en påstand i siste utgave til Vardøger om borgerkrig var feil, men korrigerte det likevel kun til at Russland hadde støttet separatistene med militær tilstedeværelse. Stiftelsen Fritt Ord kunne fortelle at det var «ett år siden Russland angrep Ukraina».
Hvor dypt dette stikker så man også et eksempel på i Nobelkomitéens begrunnelse til fjorårets ukrainske fredsprisvinner. Her het det at Russland hadde «støttet» utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. Under sitt Nobelforedrag kunne imidlertid Oleksandra Matvijtsjuk si med solid dokumentasjon at «Vi mottar Nobels fredspris under en krig som ble startet av Russland. Denne krigen har pågått i åtte år, ni måneder og 21 dager.» Selv ikke Nobelkomitéen er altså immune mot Russlands desinformasjon.
Resultatet er uansett alvorlig. Den mangelfulle og ofte feilaktige mediedekningen kan ha bidratt til at altfor mange mennesker blant annet ikke fikk forstå at Putin tvang igjennom Minsk-avtalene med rå makt og etterlevde dem aldri selv. Og selv om det var aldri så feil bidro dette til at Russland med større troverdighet kunne fremstille Ukraina og Vesten som aggressoren.
Årsaken kan skyldes en skjevhet i vårt syn og fokus på nabolandet Russland enn det noe mindre kjente Ukraina. I dette kan det også ligge en for stor bokstavtro på russiske uttalelser og manglende kunnskap om omfang og effekt av russisk desinformasjon.
Hadde mediedekningen vært bedre hadde kanskje flere skjønt mer, og vi kunne ha vært bedre forberedt på det som inntraff 24. februar 2022. Vi trenger derfor mer bevisstgjøring om effekten av russisk propaganda for å opprettholde flokkimmunitet mot desinformasjon.
Kronikken er finansiert av Eckbos legat
Foto: Instagram @president_vladimir_putin
