Brobygging i en ny kald krig

Det diskuteres høylyd i flere miljøer hvordan Norge og NATO skal forholde seg til Russland. Litt forenklet kan en si at en gruppering vil fortsette å holde «presset opp» og fortsette å ta egen suverene avgjørelser om hvordan Norge opptrer, mens andre mener Norge må ta hensyn til Russlands behov. Utfordringen er at ingen av disse ytterpunktene er løsningen!

Artikkelen har vært publisert i Forsvarets Forum 17 feb.

I november 2018 hadde jeg en artikkel i Aftenposten hvor jeg argumenterte for en fast hånd i Norges interaksjon med Russland, dette står jeg fremdeles for. Men verken sikkerhetspolitikk eller diplomati er statisk øvelser, og må stadig korrigeres. Det som nå er blitt mer og mer presserende er hvordan Norge, NATO og Russland skal kunne bevege fra en anspent relasjon imot en mer konstruktiv relasjon.  Situasjonen er dynamisk og Norge må opptre slik terrenget er, og ikke bare følge et gammelt utdatert kart som bidrar til å øke spenningsnivået.

Russland, på mange måter en «pariastat» i Europa, har gjort seg selv mang en bjørnetjeneste som har satt et mulig fruktbart samarbeid på vent. Russlands okkupasjon av Krim, nedskytingen av MI-17, Skripal og Navalny forgiftningen for å nevne noen. Nå er ikke Russland alene i Europa og verden om å spille seg selv i «offside», men denne artikkelen handler dog om forholdet til Russland.

NATO har gjennomført 10 «toppmøter» med Russland (NATO-Russian Council (NRC)) siden okkuperingen av Krim i 2014 og Russland har i hvert eneste møte blitt kraftig fordømt for sine handlinger. Over tide, er dette en lite fruktbar løsning som førte til at Russland i 2020 ikke var interessert i å møtes mer! Videre har NATO i alle offisielle uttalelser vekslet mellom å bruke ordene «aldri akseptere» eller «fortsatt fordømme» om Russlands okkupasjon av Krim. [1] NATOs ordbruken skaper dermed en umulighet, fordi ingen seriøse sikkerhetspolitiske eksperter mener at det er sannsynlig at Russland vil gi fra seg Krim, ergo vil forholdet forbli låst. Som kjent er det ingenting som vare evig, og det gjelder i høyeste grad i politikkens verden.

Obama administrasjonen bruket «reset button» eller «start på ny» med Russland i 2009, med suksess i en kort periode. Den gang vise President Biden, uttalte i 2015 at i perioden mellom 2009-2012 så skjedde det mye positivt i samarbeidet med Russland, men dessverre valgte Putin å ta landet en annen retning.[2]  2014 ble en øyeåpner for mange med Krim okkupasjonen og de påfølgende årene hvor Russland gjorde sitt beste for å lage kaos i en europeisk sikkerhetsstruktur som de var kraftig uenig i.

Så med dette bakteppe, hvordan skal Norge og NATO håndtere Russland?

Forutsigbarhet, fasthet, balanse og åpenhet var resepten som fungerte i mange tiår frem til murens fall og Sovjetunionen gikk i oppløsning. Norge har alltid levd med en stor og sterk nabo. Norge og våre nærområder i nord vil alltid være interessant for våre Allierte og de har en egeninteresse i å operere her. Norge klarte tidligere å balansere dette meget bra, blant annet igjennom et NATO-medlemskap uten utenlandske styrker stasjoner i Norge og ved å la Allierte øve i Norge, men med restriksjoner om hvor og hvordan. Norge viste en fasthet og en forutsigbarhet uten å bli for «framoverlent» i vårt forhold til Russland.

Russland vil alltid klage på militær aktivitet som skjer i deres nærområde, slik som de nylig har gjort mot amerikanske bombefly på Ørland, eller på US marines soldater på Værnes, eller mot utplasseringen av NATO styrker i de Baltiske land. Dette er en del av normalen, og noe Norge må forvente. Det Russland «hopper bukk» over er at mange av disse aktivitetene kommer som et resultat av invasjonen av Krim og den frykten særlig flere tidligere Sovjet republikker da følte. Hvem er en «trussel» mot hvem?

I flere av de mange møtene jeg har deltatt på med General Gerasimov (Sjef fro Russlands Generalstab) har han gjentatte ganger bekreftet at Russland ikke ser på noen få soldater på Værnes ei heller 5000 NATO soldater i Baltikum som en trussel. Han vet godt hva han har av kapabiliteter på sin side av grensen. På tross av dette, er den offisielle Russisk politikken å si at dette ser de på som en trussel, og kontinuerlig klager på NATO og Norges aktivitet i deres nærområde.

Norge må fortsette å forankre vår sikkerhet i NATO, vi må fortsette å øve med Allierte i Norge, vi må fortsette å delta med styrker i Baltikum, men vi må forstå at det vi gjør har konsekvenser.

Norge som «NATO i nord» bør hente frem «brobyggingskartet» fra perioden før 1990 tallet og oppdatere dette, men grunnprinsippene ligger der om forutsigbarhet, fasthet og åpenhet. Norge må finne tilbake til den velfungerende balansen som tidligere eksiterte. Hvor vi forsetter å forankre vår sikkerhet i et sterk NATO og hvor vi øver med Allierte i Norge. Men dette må balanseres mot hvordan vi gjør dette og forstå hvilke signaler det vi gjør sender.

Åpenhet og forutsigbarhet var kjernen i suksessen tidligere og det vil igjen være nøkkelen, samtidig som vi setter klare krav om hva som er akseptabel oppførsel fra Russland.

Foto: KNM Fridtjof Nansen deltok i markeringen av Seierens dag i Severomorsk 9. mai 2012. Seierens dag markerer slutten på Den store fedrelandskrigen, andre verdenskrig (Forsvaret).

[1] The Allies continue to condemn Russia’s illegal annexation of Crimea, and its destabilising and aggressive activities in eastern Ukraine and the Black Sea region. Fra NATO hjemmeside (NATO - Topic: Relations with Ukraine)

[2] Biden tale i feb 2015 under Sikkerhetskonferansen i München (https://obamawhitehouse.archives.gov/the-press-office/2015/02/07/remarks-vice-president-munich-security-conference)