Boys in the Barracks - militærkultur på sine egne premisser

Det er i dag ingen mangel på fagbøker, selvbiografier eller erfaringslitteratur fra militære toppledere. Derimot er det langt vanskeligere å finne gode forsøk på å fange essensen av militær kultur uten politiske føringer. Nettopp denne mangelen kommer tydelig fram i debatten rundt Forsvarets nye kulturhåndbok, som i stor grad har en preskriptiv tilnærming.

I Boys in the Barracks tar Carl A. Castro og Anthony M. Hassan for seg en vesentlig, men ofte underkommunisert del av militærlivet: garnisonskulturen. Den delen av militærtilværelsen som ikke er direkte knyttet til krigshandlinger, men som likevel utgjør den største delen av soldatenes hverdag. Gjennom en tematisk tilnærming undersøker forfatterne det de mener er de mest definerende aspektene ved denne kulturen. De setter funnene inn i en historisk og teoretisk kontekst, underbygger dem med intervjusitater, og rammer inn hvert kapittel med avsluttende haiku-dikt—en original, men også avslørende detalj som understreker at dette ikke er en akademisk avhandling i tradisjonell forstand.

En moderne oppfølger til Larry Ingraham

Det er umulig å diskutere Boys in the Barracks uten å trekke paralleller til Larry Ingrahams The Boys in the Barracks: Observations of American Military Life (1984). Ingraham ledet på 1970-tallet en sosiologisk studie av rusbruk i den amerikanske hæren. Et prosjekt som i liten grad oppfylte sin opprinnelige hensikt, men som resulterte i en sjeldent detaljert skildring av soldatenes liv i og rundt garnisonen. Castro og Hassan kan med fordel leses som en slags moderne oppfølger til Ingrahams arbeid, med en tilsvarende etnografisk tilnærming – uten at dette begrepet noen gang brukes eksplisitt.

Forfatterne baserer seg på intervjuer, observasjoner og teoretiske rammeverk for å beskrive kulturen fra innsiden. Der boka virkelig briljerer, er når den kobler sammen egne funn med eksisterende teori og historiske perspektiver. Likevel er det fristende å lese den som mer akademisk enn den kanskje fortjener, ikke minst fordi både Castro og Hassan har tilknytning til University of Southern California. Til forskjell fra Ingrahams bok, som springer ut av en rigid vitenskapelig studie, er det ingen indikasjoner på at Boys in the Barracks har samme metodiske grunnlag—noe forfatterne også selv påpeker.

Beskrivelse eller normativ vurdering?

Boys in the Barracks er skrevet i et klart og lettfattelig språk, fri for akademisk eller språklig jåleri. Forfatterne fokuserer primært på intervjuer med menige (privates) og NCO-er (non-commissioned officers), og disse gjengis på en måte som fremstår relativt uhildet. Samtidig representerer forfatterne selv tidvis offisersperspektivet, og der Ingraham i større grad begrenset seg til rene deskriptive observasjoner, tillater Castro og Hassan seg å ta moralske standpunkt. De skiller eksplisitt mellom gode og dårlige holdninger, og trekker normative linjer for hva de mener er ønskelige verdier i militærkulturen.

Avhengig av leserens motivasjon og perspektiv kan dette fremstå som bokens største svakhet. Det personlige tilsnittet, selv når det fremstår sympatisk, fjerner den objektive distansen man kanskje kunne foretrukket.

En ærlig fremstilling av militærkultur

På tross av enkelte moralske eller personlige vurderinger oppleves Boys In The Barracks som en ærlig og grundig skildring av verdiene, tankesettene og holdningene som preger amerikansk militærkultur. I 1984 ble Larry Ingraham beskyldt for å drive med “sociology of the obscene” da han dokumenterte soldatenes språk, handlinger og omgangsformer. Castro og Hassan balanserer dette godt; de inkluderer sitater som for få år siden ville utløst moralsk panikk blant norske militære ledere (som f.eks. utsagnet “krig er bedre enn sex”), men uten at det føles spekulativt.

Forfatterne har selv pekt på tre hovedmålgrupper: akademikere som studerer militære forhold, militære ledere som ønsker å utvikle sitt lederskap, samt beslutningstakere og personer som jobber med veteranstøtte. Fra et norsk perspektiv bør boka definitivt leses av alle med interesse for profesjons- og kulturdannelse. Den står i skarp kontrast til Forsvarets nye kulturhåndbok, som primært veksler på sitater fra toppledere og innledes med en “vedtaksbasert” definisjon av hva kulturen skal være. Selv om det er langt fra Fort Hood til Rena eller Setermoen, vil de fleste militære kjenne igjen omgangsformen og mentaliteten boka beskriver.

En annen relevant målgruppe er alle som arbeider med amerikanske soldater, enten i internasjonale operasjoner eller i akademiske og politiske miljøer. Selv de mest kulturbevisste vil sannsynligvis ha noe å lære.

Bør inspirere en norsk versjon

For den som virkelig ønsker å forstå garnisonskulturens utvikling, gir samlesing av Boys in the Barracks (2023) og The Boys in the Barracks (1984) en unik mulighet til å reflektere over hva som har endret seg, hva som har forblitt uforandret - og hvorfor.

Den norske debatten rundt profesjons- og krigerkultur har i stor grad fokusert på aspektene rundt krig og krigshandlinger. Boys in the Barracks viser tydelig at militærkultur favner bredere enn dette, på godt og vondt. Det er lov å håpe at vi ikke må vente lenge før noen lar seg inspirere til å skrive en norsk versjon; en upolitisk, empirisk fundert kartlegging av norsk militærkultur.