De siste ukene har ført til en dramatisk endring i Norges sikkerhetssituasjon. Når USA—Norges viktigste allierte—ikke lenger er en pålitelig sikkerhetspartner, må betydelige hull i det norske og europeiske forsvarssystemet nå adresseres.
Et alternativ som har vært diskutert i Norge, Sverige, Finland og flere andre europeiske land, er anskaffelsen av egne atomvåpen for å avskrekke Russland. Nylig har Johannes Kibsgaard tatt til orde for en åpen debatt om etableringen av en felles nordisk atomavskrekking mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige.
Et robust nordisk atomarsenal, dersom det ble etablert, ville etter min vurdering styrke Norges sikkerhet betydelig, i tillegg til å bidra til trygghet for de europeiske allierte. Veien til en slik avskrekking er imidlertid krevende og forbundet med risiko. Dette betyr ikke at Norge automatisk bør utelukke oppstarten av et atomprogram med mål om å bli en atomvåpenstat, men det krever en grundig vurdering av kostnadene og fordelene ved en nordisk atombombe.
Fordelene
Uten tilgang til amerikanske atomvåpen vil Europa utvilsomt bli mindre sikkert. Sammenlignet med Frankrike og Storbritannia besitter USA den klart største, mest varierte og mest kapable atomstyrken.
Dette arsenalet har gjort det mulig for NATO å konkurrere effektivt med Russland både på det strategiske og ikke-strategiske (ofte kalt "taktiske") kjernefysisk nivået. Uten amerikansk deltakelse har Russland et kjernefysisk overtak over de europeiske NATO-statene på begge nivåer.
Dette er særlig problematisk når det gjelder muligheten for å utvide den franske og britiske atomparaplyen til å dekke andre europeiske stater, slik Frankrikes president Emmanuel Macron nylig har foreslått. Frankrike og Storbritannia kan i prinsippet love å gjengjelde et angrep på sine europeiske allierte, men de kan ikke troverdig true med å utkjempe og vinne en atomkrig mot Russland.
Dette er kanskje ikke et stort problem for stater som Tyskland eller Nederland, som ligger geografisk nær Frankrike og Storbritannia—noe som sikrer at en eksistensiell trussel mot dem også i praksis vil være en eksistensiell trussel mot Paris eller London. Men jo lenger unna man kommer, jo større er usikkerheten om denne atomparaplyen faktisk er troverdig, også for Norge.
Den åpenbare løsningen for Norge og dets nordiske allierte ville være å utvikle sin egen atomavskrekking fremfor å stole på en alliert hvis forpliktelser kanskje ikke er troverdige. Problemet er at dette ville være både krevende og risikabelt.
Utfordringene
Å etablere en robust atomavskrekking krever tre hovedskritt:
- Anskaffelse av fissilt materiale – Produksjon av våpenuran eller plutonium, som i en superkritisk tilstand utløser en kjernefysisk kjedereaksjon.
- Våpenisering av en kjernefysisk enhet – Utviklingen av et funksjonelt atomvåpen ved å integrere en kritisk masse av fissilt materiale i et stridshode som kan leveres.
- Sikring av arsenalets overlevelsesevne – Enten ved skala (produksjon av et tilstrekkelig antall stridshoder) og/eller overlevelsesevne gjennom robuste baseringsløsninger som forsterkede siloer, mobile utskytningsplattformer eller ubåter.
Av de nordiske landene er det kun Finland og Sverige som har sivile atomprogrammer. Å omstille disse til militære formål ville imidlertid være utfordrende, særlig på kort sikt.
Finske og svenske kjernekraftreaktorer opererer med høy brenselsforbruksrate, noe som gir en større andel uønskede isotoper i brukt brensel og gjør det uegnet for produksjon av våpenplutonium. I tillegg har ingen av de nordiske landene kapasitet til å reprosessere fissilt materiale, noe som betyr at de mangler evnen til å kjemisk separere de ønskede isotopene fra de uønskede.
Også våpeniseringen ville være utfordrende. Selv om det sannsynligvis ville være mulig å integrere fissilt materiale i en funksjonell våpendesign relativt raskt, ville de nordiske statene ha store vanskeligheter med å finne egnede leveringsmidler. Norge har for eksempel bare to missilsystemer som teoretisk sett kunne brukes til dette formålet: Naval Strike Missile og Joint Strike Missile. Begge har relativt kort rekkevidde (sannsynligvis rundt 200–400 km) og lav hastighet, noe som begrenser rekkevidden, reaksjonstiden og øker sårbarheten.
For å etablere en robust atomavskrekking ville Norge og dets nordiske allierte trolig trenge minst flere dusin godt beskyttede atomstridshoder, utplassert på ubåter eller mobile utskytningsplattformer skjult dypt inne i fjell og tunneler, klare for umiddelbar utskyting. Slike baseringsløsninger ville kreve omfattende forberedelser før de kunne settes i drift.
Det er viktig å understreke at ingen av disse utfordringene er uoverkommelige. Tvert imot har Norge og dets nordiske allierte den teknologiske kapasiteten til å gjennomføre dette. Likevel ville etableringen av et troverdig atomarsenal sannsynligvis ta flere år, selv med en målrettet innsats. Et atomvåpenprogram er derfor ingen "kvikkfiks" på Europas sikkerhetsdilemma, slik det noen ganger fremstilles.
Risikoene
Å skaffe seg en uavhengig atomkapasitet ville også være forbundet med betydelig risiko—både politisk og militært.
Det er ingen grunn til å tro at det internasjonale samfunnet ville støtte en spredning av atomvåpen i Nord-Europa. De nordiske statene ville sannsynligvis møte sterk motstand, inkludert fra stormakter som Kina og India. Når det gjelder USA, kunne Norge og dets allierte i beste fall forvente likegyldighet til sine atomambisjoner; i verste fall kunne de møte harde sanksjoner og internasjonal isolasjon.
Militært ville perioden mellom oppstarten av et nordisk atomprogram og etableringen av en robust avskrekking være særlig farlig. Russland kunne velge å slå til før de nordiske statene oppnår en garantert andreslagsevne. Dette kunne innebære angrep på finsk og svensk atominfrastruktur før de hadde produsert tilstrekkelig fissilt materiale, eller før arsenalet var stort nok til å utgjøre en troverdig trussel.
Russland kan også møte liten internasjonal motstand for slike handlinger. Ikke-spredningsnormen er godt etablert, og det finnes presedens for militære angrep på atomprogrammer. Da Israel angrep irakisk atominfrastruktur i 1981 og syrisk atominfrastruktur i 2013, var den internasjonale reaksjonen minimal. Dette antyder at Russland kunne rettferdiggjøre et slikt angrep og til og med sikre diplomatisk støtte i FN.
Å gå nukleært eller ikke?
Ingen av disse utfordringene eller risikoene betyr at Norge automatisk bør utelukke et atomvåpenprogram. Gitt de dramatiske endringene i Norges sikkerhetsbilde bør atomalternativet være på bordet. Selv om Norge til slutt skulle velge å avstå fra et aktivt atomprogram, kunne selve trusselen om et slikt initiativ komplisere Moskvas planlegging og gi politiske fordeler.
Utover de normative implikasjonene av å bryte med sine ikke-spredningsforpliktelser, kunne Norges jakt på et atomvåpenprogram redusere sikkerheten betydelig på kort sikt, selv om det på lang sikt kanskje kunne fungere som en garanti for suverenitet og territorial integritet. Om denne risikoen er verdt å ta, krever nøye vurdering.
Les mer med samme tematikk i Stratagem:
Johannes Kibsgaard
Foto: Sjøforsvaret
