Bokanmeldelse: Stealth War

Det er viktig å snakke fag i løpet av arbeidsdagen. Når en samtidig går i uniform, kan fagprat gå fra små taktiske detaljer til det store strategiske perspektiv. En god kollega anbefalte meg den følgende boken etter en samtale om sikkerhetspolitikk, og Kinas posisjonering. Boken er «Stealth War», av Brigadier General (p) Robert Spalding. En «bottom-line up front», er det at denne boken bør være på leselisten til samtlige militære sjefer, politiske ledere og ikke minst nytere av Stratagem.

Boken startet med å introdusere Robert Spalding (tidligere USAF), og hans bakgrunn for å mene noe om Kina sin politikk. Han var delaktig i å starte en tenketank i perioden 2016-2017, med den hensikt å undersøke det amerikanske forholdet til Kina. Særlig det kinesiske kommunistpartiet (KKP) sin innflytelse på amerikanske firma. Spalding ønsket å belyse hvis og hvordan, kinesiske diplomater, investorer og forretningsfolk manipulerte amerikansk industri, alliansebyggingen med amerikanske styremedlemmer, og hvilke typer markeder de helst påvirker. Ikke minst, hvordan suksessfull påvirkning ledet til at de amerikanske firmaene tilfredsstilte kinesiske interesser. Hypotesen for tenketanken var nemlig at KKP sin infiltreringsmetode av USA var via den amerikanske eliten. Dette fordi mange politiske ledere anser Kina som en partner, selv om KKP har uttrykkelig vist motstand mot vesten. Dette partnerskapet eliten ønsker, forklares med at den amerikanske eliten ikke forstår de langsiktige konsekvensene av rikdom fra kinesiske investeringer.

Spalding presenterer mange konkrete eksempler for slike relasjoner med eliten, fra begge de store amerikanske partiene. Fra republikansk side, majoritetslederen i senatet, Mitch McConnell. Republikaneren har dype, familiære bånd til mektige kinesiske personer. Blant annet innen transport, shipping, trading og finans. Intensjonen med McConnels motstand mot proteksjonisme, blir noe mistenkelig når hans politiske kampanjer har fått 1 million dollar i støtte fra hans relasjoner. Samtidig som både han og hans kone mottok mellom 5-25 millioner dollar i «gave». Demokratene slipper heller ikke unna, der nåværende President Joe Bidens sønn, Hunter Biden, benyttet Air Force Two1 i 2013 for å etablere et investeringsfond til 1 milliard dollar med den kinesiske bank. Spalding beskriver at alt stinker ved denne affæren, være seg de involverte, timingen og mengden penger. Eksemplene avrundet med at fellesnevneren med den politiske og finansielle ledelsen i USA, er at de opererer med falske antagelser. Det har altså vært en antagelse at forholdet til Kina bare har vært en del av det frie markedet, og de innser ikke at KKP i realiteten fører krig. For hvert minutt som går i denne krigen, taper vesten milliarder i immaterielle verdier (intellectual property) og teknologi.

Spalding kommenterer også at han, som sjefsstrateg Kina for den amerikanske forsvarssjef, the Joint Staff of the Pentagon, ble involvert i en sak der Kina skulle inkluderes i et atomkraftverksamarbeid. Noe USA hadde med mer enn 40 andre land. Dette ville høyst sannsynlig gi kineserne tilgang til teknologi, og dermed kunne reverse-engineere teknologien for å bygge tilsvarende atomkraftverk på egenhånd. Dette betyr at en gir fra seg frivillig teknologi, for det formål å la teknologien piratkopieres. Spalding sin beskjed til denne saken var at Joint Staff godtar ikke denne typen avtale, og til sitt sjokk handlet State Department (ansvarlige for avtalen) som om Spalding pratet svada. Hvorfor dette utfallet havnet i Kinas favør er opp til den enkelte å spekulere.

Den vestlige verden har tenkt (eller kanskje ønsket) at det frie markedet leder til velstand, med en forventning om at velstand leder til demokrati. I realiteten har det gitt Kina frie tøyler til å benytte markedets fordeler, og samtidig være proteksjonistiske hos seg selv. Eksempelvis ved å ønske velkommen til internasjonal investering, men ikke tillate gevinstrealisering for investorene. Kina kom for alvor inn i verdensmarkedet i 2001, og fikk etterhvert medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WHO), men det autoritære lederskap fikk fortsette. Kina vokste og fikk millioner av sine innbyggere ut av fattigdom. Likevel har det ikke styrket demokratiske eller liberale verdier. Ikke bare det, KKP har i 2013 nedskrevet at universelle verdier, vestlig frihet, demokrati og menneskerettigheter er et fundamentalt angrep mot KKP.

Å beskrive denne boken som spennende er en ren underdrivelse. Den er meget relevant dersom en er interessert i sikkerhetspolitikk, og ikke minst hvordan Kina aktivt posisjonerer seg. Spalding sine argumenter er godt begrunnede, for en kunne kanskje trodd at det var lesing mellom linjer og vurdering av handlinger. Kanskje en antagelse for å få fram et poeng? Det er det altså ikke, for her refereres det direkte til KKP sine uttalte mål. Særlig et dokument fra 1999 tas fram ved flere anledninger: «Unrestricted Warfare». Dokumentet ble skrevet av to kinesiske oberster, Qiao Liang og Wang Qiangsui. Et utdrag derfra er at de nye prinsippene i krig ikke lengre er å «bruke væpnede styrker for å påvirke en fiende til å underkaste seg til din vilje», men heller å «bruke alle midler, inkludert væpnede og uvæpnede styrker, militære og ikke-militære, dødelig og ikke-dødelig, for å påvirke en fiende til å akseptere dine interesser».

Krigføring i skyggen, og bruk av alle typer midler minner om hybrid krigføring. Den russiske generalen Valery Gerasimov beskrev i 2013, at krigens regler var i endring, og ikke-militære midler for å skaffe politiske og strategiske mål har vokst forbi makten som ligger i våpen (2) Det er kanskje i det skjulte forskjellen ligger. Der krigføring ofte assosieres med eksplisitt maktbruk. Kuler og krutt. Er den kinesiske fremgangsmåten basert på teft, forhandling og spissfindighet. Der Russland gjerne er mere aggressive, harde, og høylytte. Jobber kineserne i det skjulte og stille, frem til avtalene er signert. Spalding forteller at disse fremgangsmåtene jobber gjerne i tandem. Russernes handlinger er distraksjoner, mens kineserne går inn bakdøren. Den beste fremgangsmåten deres går på å unngå åpenlyse konflikter, eller konfrontasjon ansikt til ansikt. Ofte kommer det i en forpakning av «stol på oss, la oss hjelpe deg». Spalding forklarer at det ikke er rart at for eksempel utviklingsland gjerne tar imot denne hjelpen.

Store deler av kinesernes makt kommer fra logistikkjeden, og her ligger det også en erkjennelse at mye av det vestlige militære materiell og utrustning er avhengig av den kinesiske produksjonslinjen. Være seg mineraler og datakomponenter. Noe av det mer ubehagelige å lese som en med blåuniform og opptatt av luftmakt, er erkjennelsen av at kineserne har tilgang til all F-35 dataen. Idet jeg først leste dette tenkte jeg at det måtte være en henvisning til et rykte, men nei. Den kommer eksplisitt frem at skjematikken og innholdet i Joint Strike Fighter, er godt kjent hos Kina. Jeg kan anbefale særlig interesserte å søke på nettet etter sammenlikninger mellom F-35 og J-31. Samtidig posisjonerer de seg internasjonalt, særlig med utbyggingen av verdens 5G nett via firmaene Huawei og ZTE. I dagens verden der alt er sammenkoblet med smart teknologi, vil en kinesisk bakdør i 5G nettverket være et formidabelt våpen for geopolitisk påvirkning. Særlig når den fjerde industrielle revolusjon (Industry 4.0) avhenger blant annet av sammenkoblingen av datamaskiner, sky-baserte tjenester og analyse av data. Jeg husker det noen år siden var bekymringer hvorvidt smart høyttalere tyvlyttet til brukernes privatliv, da smartproduktene krevde kontinuerlig dataoverføring (3) Dette gav da private selskap god oversikt over husstanden, deres vaner og hvor de befinner seg. Nylig har dette utviklet seg til at en person nylig ble låst ut av sitt eget hjem av Amazon, på bakgrunn av mistanke om rasistiske holdninger (4) Når private foretak i realiteten kan kontrollere din egen tilgang til huset ditt, hva med en fremmed statsmakt?

Dette er en fin overgang til Cyberdomenet. Spalding beskriver de kinesiske cyberoperasjonene primært som et propagandaapparat, der de skal påvirke folkets meninger, fjerne tvil eller øke tillit. Dette gjøres aktivt ved å bruke sosiale medier. Idet jeg leste dette, satt det virkelig perspektiv på forskjellen i innhold på telefonappen TikTok, og det kineserne ser. I en artikkel på New York Post kommer det tydelig frem at appen TikTok er den vestlige versjonen av «Douyin» (5) Appene er helt like, utenom at Douyin har en egen 14års grense. En såkalt «teenage mode» som apptiden til 40 minutter per dag, og har avgrensede tider for å sikre søvn, samt at innholdet skal være «inspirerende». Sistnevnte er viktig, for algoritmen promoterer læring, vitenskap, og kinesisk historie. I motsetning til i vesten der det er seksualisert dansing, eller negative trender som eksempelvis lovbrudd eller psykologiske problemer. I samme artikkel kommenterer professor fra New York University at TikTok muligens har blitt det fremste manipuleringsverktøyet for KKP. Dette er særlig relevant for oss i Norge, da det fremkommer at 40% av norske 16-19 åringer bruker appen for å holde seg oppdatert på nyheter (6).

Spalding kommer med mange konkrete tiltak til hvordan den kinesiske trusselen kan håndteres, og avslutter boken med å understreke at alle kinesere utenfor Kina ikke nødvendigvis er på et etterretningsoppdrag på vegne av KKP. Mange ønsker å studere, finne seg en god jobb og leve et godt liv. Jeg skal ikke gjengi eller avsløre alle poengene fra boken, men jeg kan si at det er svært spennende lesing. Boken bør være noe enhver person som har jobb eller interesse innenfor det militære, politiske, eller internasjonale relasjoner (inkludert forretning). Særlig dersom egen virksomhet har samarbeid direkte med, eller der Kina er en tredjepart. Bokens tittel, «Stealth War» er svært passende. For ved skriving av denne anmeldelsen, sjekket jeg ut de tidligere innleggene vedrørende Kina i Stratagem. Resultatet var slående. Antall innlegg underlagt tag “Kina” var kun 4 stykker. Sammenliknet med tag “Russland”, som har i underkant av 50 innlegg, er forskjellen slående. I tillegg er 2 av Kina-innleggene også å finne hos «Russland», og vi ender derfor med kun 2 stykk, henholdsvis av Janne Haaland Matlary og Øystein Steiro Sr.

Hvorfor blir det slik? Har det noe med at Russland er et naboland, og Kina er langt unna og noen andres problem? Eller er det slik at kineserne forsøker å få foten innenfor. I det skjulte. I neste innlegg vil jeg ta for meg noen tanker om den kinesiske påvirkningen på Norge.