Når høyt respekterte personer fra mindre lukkede miljøer som spesialstyrker og etterretningstjenester gir ut bøker knyttet til arbeidet sitt tar de stor personlig risiko. De setter sine egne renomme i spill. Spesielt blant sine «egne». Så da den faglige ledestjernen innen norsk etterretning, doktor Kjetil Hatlebrekke, og den tidligere sjefen for Forsvarets spesialkommando og som er nåværende nestkommanderende for Forsvarets spesialstyrker, brigader Frode Kristoffersen, gir ut boken Etterretninger det ikke uten å utsette seg for risiko. De skaper seg også betydelig fallhøyde. Ytterpunktene er å bli genierklært for å nå ut til et bredt publikum med velformulerte og relevante beskrivelser av etterretningsfaget og dets plass i samfunnet på den ene siden, og å bli ansett som forfattere av kiosklitteratur på den andre.
Forfatterne
Nå er ikke det å påta seg stor personlig risiko i prinsippet noe nytt for disse forfatterne. Hatlebrekke har tjenestegjort innen etterretningsfeltet siden slutten av nittitallet. Først i en myteomspunnet del av Etterretningstjenesten, omtalt som E14, og senere som fagdirektør. I løpet av denne tiden har han kombinert praksis som etterretningsoffiser i flere krigssoner, i tillegg instruktør og læremester, med studier opp til og med doktorgrad innen etterretning. Kristoffersen har etter krigsskoleutdanning og noen år i blant annet Telemark Bataljon «startet karrieren på nytt» som spesialjeger. Deretter har han gått gradene fra patruljemedlem opp til regimentssjef ved Forsvarets spesialkommando, inkludert syv tjenesteperioder i Afghanistan. Dette gjorde han før han i noen år tjenestegjorde i en lederstilling i Etterretningstjenesten. Det er fra forfatternes bakgrunn boken henter all sin styrke, og en svakhet. Mer om det senere. Bokens to stemmer kommer med andre ord fra den lavmeldte, lyttende og analytiske beslutningstakeren Frode og den høykompetente, taleføre og engasjerte kunnskapsformidleren Kjetil.
Bokens struktur og utfordringer
Boken består av 32 korte kapitler som foruten innledningen forenklet kan deles inn i tre kategorier. Åtte av kapitlene kan beskrives som etterretningsfaglige, mens ytterligere ni kapitler gir «etterretnings-kontekst». De resterende fjorten kapitlene er personlige beretninger som eksemplifiserer aspekter ved og rollen til etterretning. Disse kapitlene er med unntak av kapittel nummer to døpt Frode forteller ... og Kjetil forteller ... Fordelingen av disse tre typene kapitler gir en naturlig flyt og variert leseropplevelse gjennom hele boken. Ettersom man «lærer» mer om etterretning får man også flere «knagger» å henge det faglige budskapet på i form av anekdotiske beretninger og etterretningskontekst. Her møter boken sin kanskje største utfordring. Hvem er boken for? Tar man bort kapitlene «Kjetil og Frode forteller» sitter man igjen med en etterretningsfaglig bok. Da vil man trolig ikke nå så bredt ut blant den norske befolkningen, ei heller blant militært personell. Samtidig er det rimelig å tenke at dersom en har et ønske om å lære seg etterretningsfaget vil andre bøker være bedre til akkurat det enn hva de 17 korte kapitlene er. Nettopp hvordan boken balanseres mellom anekdotiske beretninger, etterretningsfag og kontekst er forfatternes største utfordring. Det synes som forfatterne har landet på å skrive en lavterskelbok om etterretning som kan nå et så bredt publikum som mulig. Derfor vil nok denne boken i betydelig større grad appellere til og være givende å lese for oss lekfolk enn for etterretningspersonell. Mellom linjene er det lett å ane en intensjon om nettopp å opplyse befolkningen om etterretningens rolle i opprettholdelsen og forsvaret av demokratiet.
Forfatternes andre utfordring kommer i forlengelsen av nettopp valget av sitt primære publikum. Etterretningstjenesten, der Hatlebrekke har tilbrakt mesteparten av sin karriere, er en strategisk avdeling som skal gi beslutningsgrunnlag for de store viktige beslutningene. Selv om Forsvarets spesialkommando er en taktisk avdeling eksisterer den som andre spesialstyrker for å levere operasjonelle og strategiske effekter. Den etterretnings-støtten boken beskriver at Etterretningstjenesten har gitt Forsvarets spesialstyrker er derfor ikke rimelig å forvente å få for andre taktiske avdelinger i Forsvaret. Boken gir altså ikke innblikk i hva man kan forvente fra etterretningspersonell i bataljoner, luftvinger eller ombord et av sjøforsvarets mange fartøy. Effekten av hvordan forfatternes bakgrunn preger bokens evne til å beskrive etterretningens samvirke med taktiske avdelinger kan sees på to måter. Enten at den gir et urealistisk bilde for den store majoriteten i Forsvaret eller at den tegner opp et ideal å strekke seg etter.
«Etterretning er hemmelig generert visdom bortenfor formal tenkning som gjør usikre estimater mindre usikre og som konsekvens genererer politiske, strategiske og operasjonelle fortrinn over motstanderen.» – Kjetil Hatlebrekke
Hva kan man lære av boken?
Det at en erfaren forbruker av etterretning som Kristoffersen, som også har bidratt med innhenting til etterretningsprosessen, deler noen av sine opplevelser og tanker om etterretning er i seg selv verdifullt. Når dette kombineres med fagekspertisen til Hatlebrekke får vi av oss som ikke kan etterretning innblikk i både arbeidet med å utarbeide etterretning på denne ene siden og bruken av etterretning på den andre. Samtidig er det flere verdifulle lærdommer som nesten er gjemt i boken. For å klare å ta inn over seg dybden i budskapet og kunnskapen som formidles i kapitlene som omhandler fag og kontekst kreves det at man leser kapitlene som fokuserer på dette nøye mens man leser boken. Av lærdommene man kan trekke ut av boken kan blant annet nevnes:
- Hvordan observasjoner satt i system av fagpersoner er av betydelig større verdi enn hva man som observatør selv normalt vil kunne forstå. Og kanskje enda viktigere, hvordan deling av tilsynelatende uviktige ting til etterretningsoffiserer kan settes sammen til et farlig godt kunnskapsgrunnlag for en motstander.
- Hvordan intuitiv tenkning kan være kontraproduktiv, og at man for å øke kvaliteten på tenkning må ha kunnskap om menneskers kognitive svakheter samtidig som man må aktivt kompensere for disse i utarbeidelsen av beslutningsgrunnlag.
- Hvorfor man som beslutningstaker bør ha tillit til etterretningsgrunnlaget man får presentert, selv om det ikke «passer» med egne preferanser eller ønsker.
- Etterretningens avgjørende rolle i å bidra til liberale frie demokratier.
Mindre viktig, men for mange potensielle lesere kanskje like relevant, får man i løpet av leseopplevelsen innsikt i en verden de færreste av oss har forutsetninger for å forstå.
Konklusjon
Etterretning er en bok skrevet med et folkelig språk. Det er en bok som tidvis byr på spennende fortellinger, mens boken i andre tilfeller opplyser om hvordan etterretning fungerer. Det kanskje viktigste boken er med på å bidra til er å skape forståelse for hvordan etterretning både er legitimt å drive med for et liberalt demokrati, og hvor viktig det er for å sikre demokratiers levekår. For fagfolk gir boken kanskje litt assosiasjoner til kiosklitteratur, mens for lekfolk er det en forståelig og «myk» introduksjon til etterretningsfaget og dets rolle i et fritt demokrati. For undertegnede ga boken såpass mersmak at Hatlebrekkes monografiske doktorgrad The Problem With Secret Intelligence i skrivende stund både er åpnet og påbegynt. Dersom boken Etterretningkan fungere som et slikt «gateway drug» og som en inngangsport til økt forståelse og respekt for etterretningsfaget, samt dets rolle i samfunnet, bør fagfolkene holde seg for gode til å både rynke på nesen eller sammenlikne boken med kiosklitteratur.
Doktor Kjetil Hatlebrekke og brigader Frode Kristoffersen fortjener annerkjennelse for å risikere sine rennomme med dette viktige bidraget til opplysning av samfunnet.
