Blodig kulturhåndbok

Sammenlignet med Forsvarets verdigrunnlag (2025) fremstår Kulturhåndboken (2024) som om den er dynket i våre fienders blod. I løpet av denne anmeldelsen kommer vi innom både drapsblomster og renvasking av militære subkulturer.

Jeg vil over to innlegg tilby min vurdering av Kulturhåndboken: En innføring i kultur og kulturforståelse for Forsvarets ansatte óg den rykende ferske 2025-versjonen av Forsvarets verdigrunnlag. Disse delene har tidligere blitt publisert som ett innlegg med tittelen Blod & gørr, kulturhåndbok, verdigrunnlag og kjerneverdier på Stratagem, men på oppfordring fra redaksjonen har jeg partert innlegget i to retter. Vel bekomme!

Hadde det vært eksamenssesong, hadde jeg kanskje gitt karakter. I så fall ville Kulturhåndboken fått toppkarakter, nemlig Bestått, mens Forsvarets verdigrunnlag ville fått Ikke bestått og måtte prøve igjen.

Kulturhåndboken har skapt en del blest allerede. Jeg teller i skrivende stund fem saker om den her på Stratagem. Oops! Der ble det jammen seks! Jeg hører befalsskoleinstruktørens stemme inni meg: Nå må pølsefingrene få fart på seg, Kibsgaard! Jeg tar dessuten forbindelse med redaksjonen for å høre om det ligger enda flere i kammer og magasin. Minst én, får jeg høre.

Harald Høiback, som også bærer hederstittelen Stemmen fra London blant de som bebor Utdanningsreformens okkuperte områder, forekommer å være Kulturhåndbokens skarpeste kritiker til nå. Jeg har ikke som hovedformål å rette noe hovedangrep mot Høibacks kritikk, men det kan hende det blir noen lokale motangrep her og der.

Hva slags skrift er Kulturhåndboken?

Da jeg første gang skulle referere til Kulturhåndboken, måtte jeg stille meg spørsmålet om hva slags kategori publikasjon dette er. Den har et ganske tydelig stempel fra Forsvaret, inkludert våpenskjold med krone. Men forsiden inneholder også personnavn, noe som ikke er normalt når Forsvaret gir ut publikasjoner på sine egne vegne. Her kan vi lese Hanne Eggen Røisliens navn, men også Rune Wennebergs, med påskriften «i samarbeid med». Wenneberg – da som nå Forsvarets sjefssersjant – finner vi med nok en rolle på omslaget. Her står han anført som redaktør, sammen med det som den gang da var sjefen for Forsvarets avdeling for kultur og profesjon, generalmajor Elisabeth Michelsen.

På omslaget står det dessuten enda tydeligere at Røislien er forfatteren. Dermed lander jeg på at dette er en bok, skrevet av Røislien, som er sponset av Forsvaret i ordets bredeste forstand.

Redaksjonens rolle fremstår fortsatt uklar. Jeg har ikke støtt borti kombinasjonen redaksjon og bok med eneforfatter før. Men jeg må også innrømme at jeg ikke har lest alle bøker og publikasjoner her på kloden; men jeg jobber med saken.

Jeg kan ikke se at boken har noe tidsstempel. Husker jeg ikke feil, ble den først distribuert i 2024. Jeg lar herved dette stå som publikasjonsår, til glede for våre etterkommere i det digitale rom.

Kulturhåndbokens formål

Førstelinje i akademisk sensur er å sjekke sammenhengen mellom det som loves og det som leveres. Kulturhåndboken setter seg fore å gi oss i Forsvaret en innføring i fagområdet kultur (Røislien, 2024, s. 9). Hensikten er å gi oss et mer finmasket og presist språk, for å hjelpe oss i kulturutviklingen vi alle må ta del i. Jeg synes helt klart Kulturhåndboken leverer på denne lovnaden. Boken er først og fremst en lærebok om kultur som fenomen i organisasjonskontekst.

Høiback priser boken for dens universelle anvendbarhet. Han kommenterer at med små justeringer kan den brukes ikke bare i Forsvaret, men i alt fra gjærbakst-entrepriser til privatbarnehager. Jeg er i beste fall litt enig. Eksemplifiseringen som brukes i boken er fra militær hverdag i spennet fra styrkeproduksjon i fred og så vidt innom småkrig. Boken hjelper også leseren å forstå hvilke militære nivåer som henger sammen med de teoretiske nivåene vi støter på i faglig kulturlitteratur.

Dette kunne så klart relativt lett vært erstattet med eksempler fra andre sektorer, men da hadde undertittelen blitt f.eks. En innføring i kultur og kulturforståelse for ansatte i barnehagesektoren. Dette belyser egentlig at kjernen i boken er å gi leseren faglig innsikt i fagområdene kultur og kulturutvikling. Og som nevnt, så leverer den på dette.

Høiback anklager Kulturhåndboken for å ha normative ambisjoner. Det er ofte vanskeligere å fastslå ambisjoner enn effekt, hvis ambisjonene ikke er uttalt. Samtidig er det ikke spesielt vanskelig å se for seg at i hvert fall de som betaler for utgivelsen kan ha hatt en slik ambisjon som Høiback peker mot. Dette understrekes av indisier som vi har vært inne på tidligere: 1) bruken av Forsvarets våpenskjold og logo på forsiden av Røisliens lærebok, samt 2) en redaksjon(?) bestående av to majorer, type sersjant og general, som så vidt jeg kjenner til ikke har videre dyp kompetanse innen kultur som forskningsmessig fagfelt. Kanskje var redigeringen av mer organisasjonspolitisk enn faglig natur?

Jeg opplever til tross for dette at Kulturhåndboken i det store og hele holder seg innenfor et objektivt spor. Det er helt klart en del tilfeller hvor boken tråkker over den normative streken. Samtidig skjer det ikke på en måte som gir noen som helst en klar hjemmel til å hevde at kulturen i Forsvaret skal være akkurat slik eller sånn. Det skal godt gjøres å punktere en diskusjon blant nordmenn med argumentet «Fordi det står skrevet [i Kulturhåndboken]!»

Det er ett grelt tilfelle som fullstendig slår bena under min påstand om at Kulturhåndboken ikke er uttalt normativ. På s. 4 er overskriften «Hvordan skal kulturen vår være?» og første setning åpner med «Det er fire aspekter som skal gjennomsyre Forsvarets kultur…» Dette er ikke normativt, men NORMATIVT!

Det som likevel gjør at jeg tør å fremme påstanden om at Kulturhåndboken ikke er uttalt normativ, er at det kan være at s. 4 ikke er en del av boken, men et slags forord, ved Forsvarssjefen. Den litt kule og lette layouten i Kulturhåndboken gjør akkurat dette uklart for meg. Jeg velger å vippe kandidaten opp og tenker at s. 4 ikke er ført med bokens forfatters penn.

Det åpner et nytt problem, men hvor den røde pennen rettes i retning Forsvarssjefen, ikke kulturhåndbokforfatteren. På listen med fire «Forsvarets kultur skal…» står det ikke noe om at vi skal vinne krigen. Punkt tre av fire sier at «Forsvarets kultur skal bidra til at vi løser oppdragene våre på best mulig måte.» Det synes jeg er tannløst og blodfattig. Hva med «Forsvarets kultur skal sørge for at vi seirer»? Å gjøre så godt vi kan leverer kanskje ikke fullt ut på skattebetalernes forventninger til den militære kapasiteten de har lagt ut for? Og hva med å gi punktet opprykk fra nr. tre til én?

Så til noe helt annet: Tilgjengeligheten på materialet kan diskuteres. For kadetter som står ovenfor alternativet å skumlese tre-fire mellomtykke bøker om kultur og et knippe forskningsartikler versus å studere Kulturhåndboken, vil boken fremstå attraktiv. Layouten er som nevnt lett og kul, samtidig som de faglige momentene er nokså poengterte. For den tilfeldig forbipasserende ikke-kadett i leirgata bør det kanskje likevel lages et lommefolderformat for å vekke interesse og videre leselyst. Eller kanskje lommefolder til de litt eldre og noen reels til de yngre?

Dette er for så vidt denne teksten uvedkommende, men jeg vil gjerne legge til at de to sterkeste indikatorene på at noe er et fagområde, er at det finnes lommefolder – og huskeord.

Kulturhåndbokens perler

Jeg vil peke på et knippe perler i Kulturhåndboken. Den første er Kulturblomsten. Jeg er ikke sikker på hva slags blomst som er brukt som utgangspunkt; det står det ingenting om. Skulle jeg gjette hadde jeg tippet fjelltettegras. Det er en plante med hvite kronblader, som vi finner i mange av områdene hvor vi har vårt militære tyngdepunkt i Norge. Den har en slående visuell likhet med Kulturblomsten. Det er dessuten en kjøttetende plante, noe som til en viss grad speiler Forsvaret. Vi i Forsvaret skal ikke spise landets fiender helt bokstavelig, men vi skal i hvert fall fange de inn i et klister av engasjementsområder (eng: kill boxes) og drepe dem (akkurat det med dreping er bokstavelig ment) og fordøye dem. Fordøying er for ordens skyld ment mer i overført betydning, og omfatter både forsvarlig håndtering av fiendtlige

Blomstens mektige symbolikk til side, så er et hovedpoeng at Kulturhåndboken bruker den til å renvaske subkultur. Kulturhåndboken bruker nemlig Kulturblomsten til å forklare dette fenomenet. Det er på høy tid og gir et friskt faglig pust inn i kulturutviklingen vår. Tidligere er min opplevelse at bruken av ordene subkultur og Forsvaret i samme åndedrag stort sett alltid har hatt negativt fortegn. Kulturhåndboken stadfester ikke bare at subkulturer er uunngåelige, men den anerkjenner at de til og med er nødvendige og ønskelige (Røislien, 2024, s. 35).

Det siste kronbladet på kulturhåndbokkritikkblomsten er ført i pennen av Simon Fjeldavli. Han kommet meg i forkjøpet på flere punkter. Fjeldavli har også anerkjent Kulturhåndboken for å gjøre det stuerent å dyrke de nyttige subkulturene i Forsvaret. Men Fjeldavli stopper ikke der. Han trekker også frem Kulturhåndbokens innsats for å renvaske krigerkulturbegrepet. Blir det ingen perler igjen for meg å skrive om?

Kulturhåndboken vektlegger de positive aspektene ved krigerkultur (se også Brunborg, 2015). Det fremkommer tydelig i Kulturhåndboken at dette er en kulturvariant som er essensiell i en militær organisasjon. Samtidig som Kulturhåndboken tør å si at krigerkultur først og fremst er positivt (s. 38), drøfter den i god akademisk stil at krigerkultur også kan slå ut negativt. Som alle menneskelige fenomener, jfr Aristoteles’ gyldne middelvei. Se gjerne Skarsvåg (2021) for å få mer innsikt i militær ledelse fra den døde grekeren.

Begrepet krigerkultur har vært under hardt vær siden slutten av 00-tallet.  Det toppet seg med den såkalte Alfa-saken. Som del av den debatten ble begrepene kriger og krigerkultur skitnet til. Det ble gjort forsøk på erstatte kriger og krigerkultur med soldat og soldatkultur, som for å distansere seg fra berserker og andre mindre ærefulle krigertyper. Til dem har jeg kun ett argument: Waffen-SS. Alt som kan problematiseres med krigerbegrepet, kan helt fint også problematiseres med soldatbegrepet.

Vi kommer ikke utenom at vi må etisk kvalifisere et begrep som kriger. En konkret måte dette har blitt kvalifisert for hær-, sjø- og luftkadettene de siste årene, er at de introduseres for The Code of the Warrior (2003) av etikkprofessoren Shannon E. French i sitt første emne. Der plasseres krigerbegrepet nærmere begrepet munk enn villmann. Det er viktig at offiserene har et godt faglig grep på dette, men for den militære hvermannsen, synes jeg at vi kan tørre å ta som utgangspunkt at vi legger noe ærefullt og inspirerende i begrepet kriger, uten at vi trenger å åpne barpraten med et foredrag om hva vi legger i begrepet.

Kulturhåndbokkritiker Thomas Andersen peker på at selv om dreping, lemlesting og ødelegging er en del av Forsvarets oppgaveportefølje, så er det jo en hel del virksomhet i Forsvaret som ikke dreier seg om dette. Soeters (2000) bruker begrepene den kalde og den hete delen av organisasjonen for å beskrive denne uunngåelige og innvevde tosidigheten i militære organisasjoner. Bruken av kaldt og hett i denne sammenhengen er noe han har lånt fra brannvernets organisasjonsverden.

Jeg er også enig i at det er ujevnt fordelt hvor sterk krigeridentiteten og bevisstheten trenger å være i den store og mangslungne organisasjonen Forsvaret. Jeg godtar at de sivilt ansatte som jobber med de aller mest sivile fredstidsfunksjonene bærer sine metaforiske bajonetter i sliren i stedet for i neven. Samtidig vil jeg insistere på at absolutt alle som treffer noen som helst beslutning på et hvilket som helst nivå i Forsvaret, alltid må spørre seg selv: «Vil utfallet av det jeg nå velger å gjøre på vegne av meg selv eller Forsvaret være til størst fordel eller ulempe for potensielle fiender, eller til størst fordel eller ulempe for Norges unge kvinner og menn som kanskje en gang må slåss på liv og død mot dem?»

Så langt har vi sett på tre perler: 1) Kulturblomsten og 2) renvaskingen av sub- og 3) krigerkultur. Neste perle er også tatt! Jeg halser stadig bak Fjeldavli. Men kanskje jeg likevel kan bidra med noe til leserne.

Den fjerde perlen er Kulturhåndbokens conjoined twin, Veikartet. Med den tangeres lommefolderformatet. Som tidligere nevnt er lommefolder et av de sentrale kjennetegnene ved et ordentlig fagområde. Papirversjonen er dog i A4, så du må ha temmelig store lommer. Selv ikke min enorme krigsskoleinstruktør, som brukte et VHS-cover til å holde lommefolderne i brystlommen sin samlet, hadde fått plass til Veikartet i lommen. Eller den hadde kanskje gått i den geniale genserlommen i rompepartiet til OG-feltjakken M/75?

Veikartet er som Fjeldavli skriver svært konkret. Kulturhåndboken er først og fremst en lærebok, mens Veikartet er rett og slett en håndbok. Her får leseren et svært konkret opplegg for å gjøre målrettet kulturutvikling. Konkrete og anvendbare produkter som er tuftet på kunnskap er det god appetitt for i bruket.

Her er det dog mulig å trå feil. Veikartet leder kun til seier, hvis de som tar det i bruk makter å gi riktig svar på Veikartets åpningsspørsmål: Hva er organisasjonen/avdelingen/enheten/teamet til for? Mange sjefer vil være tjent med å låne Høibacks ord, fritt omformulert slik: «Skape frykt, angst, lemlestelse, død og ødeleggelse hos fienden.»

Panserbataljonen Steel Tigers og den motoriserte infanteriavdelingen Raider Brigade har slukt åtet. De amerikanske hæroffiserene  Soyka (2023) og Bowen & Bate (2024) beskriver hvordan de analyserte kulturendringsbehov for å øke avdelingenes dødelighet, samt hvordan de utførte endringene og ikke minst hvilke feil de gjorde. Sjekk det ut!

Jeg har tidligere skrevet om Troskapsformaningen her på Stratagem. Fjeldavli kommenter også denne kulturelle hjørnesteinen. Det er veldig bra. Det skal ikke jeg gjøre her, men jeg lar det være med å friste leserne med at det forskes og kladdes om Troskapsformaningen så tastene spruter.

Jeg skal i stedet ta for meg en siste perle. Jeg har spart den til slutt, siden det er en liten personlig triumf: Denne har jeg nemlig funnet helt alene. Den siste perlen er leirbålet.

Leirbålet er et av de visuelle og meningsbærende elementene som binder Kulturhåndboken og Veikartet sammen. Begge dokumentene redegjør for valget av symbolet. Vi trenger ingen dokumentasjon for å være sikre på at bålet har spilt en sentral rolle i militær avdelingsutvikling i årtusener. Det er fortsatt med, spesielt i nord, her hvor vi holder til. Riktignok ikke så mye i stridssonen lenger, for det er forbundet med stor fare, men når vi tar avbrekk i øvelser i felt, så ser vi ofte medsoldatenes ansikter i et annet og viktig lys, i det skinnet fra flammene flakker over dem.

Nå skulle ikke jeg skrive så mye om Troskapsformaningen her, men jeg kan ikke unngå å røpe at bålet spiller en stor rolle i kadettenes arbeid med videreutvikling av det militære troskapsritualet. Et bål inneholder stor kraft, både i bokstavelig og overført betydning. På denne måten er bålet en mektig bro mellom det fysiske og det åndelige.

Leirbålet gir Kulturhåndboken et stort pluss i margen fra sensor! Og som lovet: Karakteren Bestått.

I neste del tar vi en nærmere titt på den rykende ferske 2025-versjonen av Forsvarets verdigrunnlag.

Foto: Marte Brohaug / Forsvaret

Les det nyeste fra debatten om kultur i Forsvaret: