Jeg vil med dette tilby min anmeldelse av Kulturhåndboken: En innføring i kultur og kulturforståelse for Forsvarets ansatte óg Forsvarets verdigrunnlag anno 2025. Hadde det vært eksamenssesong, hadde jeg kanskje gitt karakter. I så fall ville Kulturhåndboken fått toppkarakter, nemlig Bestått, mens Forsvarets verdigrunnlag ville fått Ikke bestått og måtte prøve igjen.
For ytterligere å pirre leselysten og stimulere leseutholdenheten, kan jeg avertere med følgende påstand: Sammenlignet med Forsvarets verdigrunnlag fremstår Kulturhåndboken som om den er dynket i våre fienders blod.
Kulturhåndboken har skapt en del blest allerede. Jeg teller i skrivende stund fem saker om den her på Stratagem. Oops! Der ble det jammen seks! Jeg hører befalsskoleinstruktørens stemme inni meg: Nå må pølsefingrene få fart på seg, Kibsgaard! Jeg tar dessuten forbindelse med redaksjonen for å høre om det ligger enda flere i kammer og magasin. Minst en, får jeg høre.
Harald Høiback, som også bærer hederstittelen Stemmen fra London blant de som bebor Utdanningsreformens okkuperte områder, forekommer å være Kulturhåndbokens skarpeste kritiker til nå. Jeg har ikke som hovedformål å rette noe hovedangrep mot Høibacks kritikk, men det kan hende det blir noen lokale motangrep her og der.
Hva slags skrift er Kulturhåndboken?
Da jeg første gang skulle referere til Kulturhåndboken, måtte jeg stille meg spørsmålet om hva slags kategori publikasjon dette er. Den har et ganske tydelig stempel fra Forsvaret, inkludert våpenskjold med krone. Men forsiden inneholder også personnavn, noe som ikke er normalt når Forsvaret gir ut publikasjoner på sine egne vegne. Her kan vi lese Hanne Eggen Røisliens navn, men også Rune Wennebergs, med påskriften «i samarbeid med». Wenneberg – da som nå Forsvarets sjefssersjant – finner vi med nok en rolle på omslaget. Her står han anført som redaktør, sammen med det som den gang da var sjefen for Forsvarets avdeling for kultur og profesjon, generalmajor Elisabeth Michelsen.
På omslaget står det dessuten enda tydeligere at Røislien er forfatteren. Dermed lander jeg på at dette er en bok, skrevet av Røislien, som er sponset av Forsvaret i ordets bredeste forstand.
Redaksjonens rolle fremstår fortsatt uklar. Jeg har ikke støtt borti kombinasjonen redaksjon og bok med eneforfatter før. Men jeg må også innrømme at jeg ikke har lest alle bøker og publikasjoner her på kloden; men jeg jobber med saken.
Jeg kan ikke se at boken har noe tidsstempel. Husker jeg ikke feil, ble den først distribuert i 2024. Jeg lar herved dette stå som publikasjonsår, til glede for våre etterkommere i det digitale rom.
Kulturhåndbokens formål
Førstelinje i akademisk sensur er å sjekke sammenhengen mellom det som loves og det som leveres. Kulturhåndboken setter seg fore å gi oss i Forsvaret en innføring i fagområdet kultur (Røislien, 2024, s. 9). Hensikten er å gi oss et mer finmasket og presist språk, for å hjelpe oss i kulturutviklingen vi alle må ta del i. Jeg synes helt klart Kulturhåndboken leverer på denne lovnaden. Boken er først og fremst en lærebok om kultur som fenomen i organisasjonskontekst.
Høiback priser boken for dens universelle anvendbarhet. Han kommenterer at med små justeringer kan den brukes ikke bare i Forsvaret, men i alt fra gjærbakst-entrepriser til privatbarnehager. Jeg er i beste fall litt enig. Eksemplifiseringen som brukes i boken er fra militær hverdag i spennet fra styrkeproduksjon i fred og så vidt innom småkrig. Boken hjelper også leseren å forstå hvilke militære nivåer som henger sammen med de teoretiske nivåene vi støter på i faglig kulturlitteratur.
Dette kunne så klart relativt lett vært erstattet med eksempler fra andre sektorer, men da hadde undertittelen blitt f.eks. En innføring i kultur og kulturforståelse for ansatte i barnehagesektoren. Dette belyser egentlig at kjernen i boken er å gi leseren faglig innsikt i fagområdene kultur og kulturutvikling. Og som nevnt, så leverer den på dette.
Høiback anklager Kulturhåndboken for å ha normative ambisjoner. Det er ofte vanskeligere å fastslå ambisjoner enn effekt, hvis ambisjonene ikke er uttalt. Samtidig er det ikke spesielt vanskelig å se for seg at i hvert fall de som betaler for utgivelsen kan ha hatt en slik ambisjon som Høiback peker mot. Dette understrekes av indisier som vi har vært inne på tidligere: 1) bruken av Forsvarets våpenskjold og logo på forsiden av Røisliens lærebok, samt 2) en redaksjon(?) bestående av to majorer, type sersjant og general, som så vidt jeg kjenner til ikke har videre dyp kompetanse innen kultur som forskningsmessig fagfelt. Kanskje var redigeringen av mer organisasjonspolitisk enn faglig natur?
Jeg opplever til tross for dette at Kulturhåndboken i det store og hele holder seg innenfor et objektivt spor. Det er helt klart en del tilfeller hvor boken tråkker over den normative streken. Samtidig skjer det ikke på en måte som gir noen som helst en klar hjemmel til å hevde at kulturen i Forsvaret skal være akkurat slik eller sånn. Det skal godt gjøres å punktere en diskusjon blant nordmenn med argumentet «Fordi det står skrevet [i Kulturhåndboken]!»
Det er ett grelt tilfelle som fullstendig slår bena under min påstand om at Kulturhåndboken ikke er uttalt normativ. På s. 4 er overskriften «Hvordan skal kulturen vår være?» og første setning åpner med «Det er fire aspekter som skal gjennomsyre Forsvarets kultur…» Dette er ikke normativt, men NORMATIVT!
Det som likevel gjør at jeg tør å fremme påstanden om at Kulturhåndboken ikke er uttalt normativ, er at det kan være at s. 4 ikke er en del av boken, men et slags forord, ved Forsvarssjefen. Den litt kule og lette layouten i Kulturhåndboken gjør akkurat dette uklart for meg. Jeg velger å vippe kandidaten opp og tenker at s. 4 ikke er ført med bokens forfatters penn.
Det åpner et nytt problem, men hvor den røde pennen rettes i retning Forsvarssjefen, ikke kulturhåndbokforfatteren. På listen med fire «Forsvarets kultur skal…» står det ikke noe om at vi skal vinne krigen. Punkt tre av fire sier at «Forsvarets kultur skal bidra til at vi løser oppdragene våre på best mulig måte.» Det synes jeg er tannløst og blodfattig. Hva med «Forsvarets kultur skal sørge for at vi seirer»? Å gjøre så godt vi kan leverer kanskje ikke fullt ut på skattebetalernes forventninger til den militære kapasiteten de har lagt ut for? Og hva med å gi punktet opprykk fra nr. tre til én?
Så til noe helt annet: Tilgjengeligheten på materialet kan diskuteres. For kadetter som står ovenfor alternativet å skumlese tre-fire mellomtykke bøker om kultur og et knippe forskningsartikler versus å studere Kulturhåndboken, vil boken fremstå attraktiv. Layouten er som nevnt lett og kul, samtidig som de faglige momentene er nokså poengterte. For den tilfeldig forbipasserende ikke-kadett i leirgata bør det kanskje likevel lages et lommefolderformat for å vekke interesse og videre leselyst. Eller kanskje lommefolder til de litt eldre og noen reels til de yngre?
Dette er for så vidt denne teksten uvedkommende, men jeg vil gjerne legge til at de to sterkeste indikatorene på at noe er et fagområde, er at det finnes lommefolder – og huskeord.
Kulturhåndbokens perler
Jeg vil peke på et knippe perler i Kulturhåndboken. Den første er Kulturblomsten. Jeg er ikke sikker på hva slags blomst som er brukt som utgangspunkt; det står det ingenting om. Skulle jeg gjette hadde jeg tippet fjelltettegras. Det er en plante med hvite kronblader, som vi finner i mange av områdene hvor vi har vårt militære tyngdepunkt i Norge. Den har en slående visuell likhet med Kulturblomsten. Det er dessuten en kjøttetende plante, noe som til en viss grad speiler Forsvaret. Vi i Forsvaret skal ikke spise landets fiender helt bokstavelig, men vi skal i hvert fall fange de inn i et klister av engasjementsområder (eng: kill boxes) og drepe dem (akkurat det med dreping er bokstavelig ment) og fordøye dem. Fordøying er for ordens skyld ment mer i overført betydning, og omfatter både forsvarlig håndtering av fiendtlige lik, men også tilbakeføring av sårede og andre som har overgitt seg av andre grunner.
Blomstens mektige symbolikk til side, så er et hovedpoeng at Kulturhåndboken bruker den til å renvaske subkultur. Kulturhåndboken bruker nemlig Kulturblomsten til å forklare dette fenomenet. Det er på høy tid og gir et friskt faglig pust inn i kulturutviklingen vår. Tidligere er min opplevelse at bruken av ordene subkultur og Forsvaret i samme åndedrag stort sett alltid har hatt negativt fortegn. Kulturhåndboken stadfester ikke bare at subkulturer er uunngåelige, men den anerkjenner at de til og med er nødvendige og ønskelige (Røislien, 2024, s. 35).
Det siste kronbladet på kulturhåndbokkritikkblomsten er ført i pennen av Simon Fjeldavli. Han kommet meg i forkjøpet på flere punkter. Fjeldavli har også anerkjent Kulturhåndboken for å gjøre det stuerent å dyrke de nyttige subkulturene i Forsvaret. Men Fjeldavli stopper ikke der. Han trekker også frem Kulturhåndbokens innsats for å renvaske krigerkulturbegrepet. Blir det ingen perler igjen for meg å skrive om?
Kulturhåndboken vektlegger de positive aspektene ved krigerkultur (se også Brunborg, 2015). Det fremkommer tydelig i Kulturhåndboken at dette er en kulturvariant som er essensiell i en militær organisasjon. Samtidig som Kulturhåndboken tør å si at krigerkultur først og fremst er positivt (s. 38), drøfter den i god akademisk stil at krigerkultur også kan slå ut negativt. Som alle menneskelige fenomener, jfr Aristoteles’ gyldne middelvei. Se gjerne Skarsvåg (2021) for å få mer innsikt i militær ledelse fra den døde grekeren.
Begrepet krigerkultur har vært under hardt vær siden slutten av 00-tallet. Det toppet seg med den såkalte Alfa-saken. Som del av den debatten ble begrepene kriger og krigerkultur skitnet til. Det ble gjort forsøk på erstatte kriger og krigerkultur med soldat og soldatkultur, som for å distansere seg fra berserker og andre mindre ærefulle krigertyper. Til dem har jeg kun ett argument: Waffen-SS. Alt som kan problematiseres med krigerbegrepet, kan helt fint også problematiseres med soldatbegrepet.
Vi kommer ikke utenom at vi må etisk kvalifisere et begrep som kriger. En konkret måte dette har blitt kvalifisert for hær-, sjø- og luftkadettene de siste årene, er at de introduseres for The Code of the Warrior (2003) av etikkprofessoren Shannon E. French i sitt første emne. Der plasseres krigerbegrepet nærmere begrepet munk enn villmann. Det er viktig at offiserene har et godt faglig grep på dette, men for den militære hvermannsen, synes jeg at vi kan tørre å ta som utgangspunkt at vi legger noe ærefullt og inspirerende i begrepet kriger, uten at vi trenger å åpne barpraten med et foredrag om hva vi legger i begrepet.
Kulturhåndbokkritiker Thomas Andersen peker på at selv om dreping, lemlesting og ødelegging er en del av Forsvarets oppgaveportefølje, så er det jo en hel del virksomhet i Forsvaret som ikke dreier seg om dette. Soeters (2000) bruker begrepene den kalde og den hete delen av organisasjonen for å beskrive denne uunngåelige og innvevde tosidigheten i militære organisasjoner. Bruken av kaldt og hett i denne sammenhengen er noe han har lånt fra brannvernets organisasjonsverden.
Jeg er også enig i at det er ujevnt fordelt hvor sterk krigeridentiteten og bevisstheten trenger å være i den store og mangslungne organisasjonen Forsvaret. Jeg godtar at de sivilt ansatte som jobber med de aller mest sivile fredstidsfunksjonene bærer sine metaforiske bajonetter i sliren i stedet for i neven. Samtidig vil jeg insistere på at absolutt alle som treffer noen som helst beslutning på et hvilket som helst nivå i Forsvaret, alltid må spørre seg selv: «Vil utfallet av det jeg nå velger å gjøre på vegne av meg selv eller Forsvaret være til størst fordel eller ulempe for potensielle fiender, eller til størst fordel eller ulempe for Norges unge kvinner og menn som kanskje en gang må slåss på liv og død mot dem?»
Så langt har vi sett på tre perler: 1) Kulturblomsten og 2) renvaskingen av sub- og 3) krigerkultur. Neste perle er også tatt! Jeg halser stadig bak Fjeldavli. Men kanskje jeg likevel kan bidra med noe til leserne.
Den fjerde perlen er Kulturhåndbokens conjoined twin, Veikartet. Med den tangeres lommefolderformatet. Som tidligere nevnt er lommefolder et av de sentrale kjennetegnene ved et ordentlig fagområde. Papirversjonen er dog i A4, så du må ha temmelig store lommer. Selv ikke min enorme krigsskoleinstruktør, som brukte et VHS-cover til å holde lommefolderne i brystlommen sin samlet, hadde fått plass til Veikartet i lommen. Eller den hadde kanskje gått i den geniale genserlommen i rompepartiet til OG-feltjakken M/75?
Veikartet er som Fjeldavli skriver svært konkret. Kulturhåndboken er først og fremst en lærebok, mens Veikartet er rett og slett en håndbok. Her får leseren et svært konkret opplegg for å gjøre målrettet kulturutvikling. Konkrete og anvendbare produkter som er tuftet på kunnskap er det god appetitt for i bruket.
Her er det dog mulig å trå feil. Veikartet leder kun til seier, hvis de som tar det i bruk makter å gi riktig svar på Veikartets åpningsspørsmål: Hva er organisasjonen/avdelingen/enheten/teamet til for? Mange sjefer vil være tjent med å låne Høibacks ord, fritt omformulert slik: «Skape frykt, angst, lemlestelse, død og ødeleggelse hos fienden.»
Panserbataljonen Steel Tigers og den motoriserte infanteriavdelingen Raider Brigade har slukt åtet. De amerikanske hæroffiserene Soyka (2023) og Bowen & Bate (2024) beskriver hvordan de analyserte kulturendringsbehov for å øke avdelingenes dødelighet, samt hvordan de utførte endringene og ikke minst hvilke feil de gjorde. Sjekk det ut!
Jeg har tidligere skrevet om Troskapsformaningen her på Stratagem. Fjeldavli kommenter også denne kulturelle hjørnesteinen. Det er veldig bra. Det skal ikke jeg gjøre her, men jeg lar det være med å friste leserne med at det forskes og kladdes om Troskapsformaningen så tastene spruter.
Jeg skal i stedet ta for meg en siste perle. Jeg har spart den til slutt, siden det er en liten personlig triumf: Denne har jeg nemlig funnet helt alene. Den siste perlen er leirbålet.
Leirbålet er et av de visuelle og meningsbærende elementene som binder Kulturhåndboken og Veikartet sammen. Begge dokumentene redegjør for valget av symbolet. Vi trenger ingen dokumentasjon for å være sikre på at bålet har spilt en sentral rolle i militær avdelingsutvikling i årtusener. Det er fortsatt med, spesielt i nord, her hvor vi holder til. Riktignok ikke så mye i stridssonen lenger, for det er forbundet med stor fare, men når vi tar avbrekk i øvelser i felt, så ser vi ofte medsoldatenes ansikter i et annet og viktig lys, i det skinnet fra flammene flakker over dem.
Nå skulle ikke jeg skrive så mye om Troskapsformaningen her, men jeg kan ikke unngå å røpe at bålet spiller en stor rolle i kadettenes arbeid med videreutvikling av det militære troskapsritualet. Et bål inneholder stor kraft, både i bokstavelig og overført betydning. På denne måten er bålet en mektig bro mellom det åndelige og det konkrete.
Leirbålet gir Kulturhåndboken et stort pluss i margen fra sensor! Og som lovet: Karakteren Bestått.
Sensor surner til
Det passer for så vidt godt at vi avsluttet gjennomgangen av Kulturhåndboken med et blikk på det grafiske. Vi vender nå fokus mot siste versjon av Forsvarets verdigrunnlag utgitt av Forsvaret i 2025. Der Kulturhåndbokens forside vekker undring og etter hvert inspirasjon, utløser Verdigrunnlagets forside derimot fysiske rykninger i ansiktet påfulgt av oppgitthet.
Jeg må først erklære at jeg legger til grunn at figurene skal representere Forsvaret, og ikke samfunnet som helhet. Det at det ikke er noen barn på forsiden, med unntak av spedbarnet som holdes av det som formodentlig er en kriger i foreldrepermisjon, underbygger dette.
Jeg er klar over at ikke alle i Forsvaret sleper rundt på våpen dagen lang, men for å symbolisere en organisasjon som på engelsk kaller seg Norwegian Armed Forces, synes jeg det er litt lite at kun 16% av figurene bærer våpen. Jeg liker det ikke, men jeg kan akseptere det. Eller kanskje ikke. Det er jo i fredstid de fleste militære ikke bærer våpen til daglig. I krigstid vil det være motsatt. Forsvarets verdigrunnlag er vel neppe myntet kun på fred. Det bør jo til og med være et poeng å understreke at det som har med verdier å gjøre er enda viktigere i krig enn i fred.
Det som er enda vanskeligere å slå seg til ro med, er at kun 41% av figurene er åpenbart militære. Noen av de som er sivilt kledd er kanskje militære som er på avspasering, foreldrepermisjon, løpetur, sykemelding eller er pensjonert. Men de fleste av figurene ser ut til å være på jobb, i sivilt.
Siste offentlige rapportering fra Forsvaret som jeg klarer å oppdrive om fordelingen mellom militært og sivilt ansatte, er årsrapporten fra 2019 (s. 3). Da var det 73% militært og 27% sivilt ansatte. Hvis vi bruker denne fordelingsnøkkelen for å sortere dagens ansatte i kategoriene militær og sivil, samtidig som vi legger til de førstegangstjenestegjørende, finner vi at fredstidsforsvaret består av 82% militære og 18% sivile. Kan det hende at konsentrasjonen av sivile er noe høyere på lokasjonen hvor denne forsiden er satt sammen, slik at tilvirkerne har hatt et annet mentalt bilde av hvordan Forsvaret ser ut enn det som faktisk er tilfellet?
Jeg ber leserne om ikke å lese dette som en kritikk mot sivilt ansatte i Forsvaret. Jeg stiller meg 100% bak Hærens (2015, s. 41) formulering gjengitt nedenfor. Mitt anliggende er å kritisere de som underspiller det militære aspektet ved Forsvaret. I fredstid utgjør vi i 82% av personellet. I krigstid regner jeg med at vi skal godt over 90%.
«Hærens sivile skiller seg ut fra de andre personellkategoriene ved at de ikke er soldater. De er ikke underlagt de samme alvorlige pliktene som er med på å definere soldatene. Likevel er det slik at Hærens sivilt ansatte gjør store offer for å gjøre Hæren best mulig og villig påtar seg et særskilt ansvar for landets forsvar. Hærens sivile er med på å løse Hærens oppdrag og bekjenner seg til Hærens kjerneverdier, akkurat som soldatene. Derfor er de en fullverdig del av Hæren.
Sivile fyller en rekke funksjoner i Hæren som ikke er direkte relatert til stridsfunksjoner. Dette gjelder særlig innen forvaltning, teknisk bransje og utdanning. De sivile har i mange tilfeller svært inngående fagkompetanse innenfor snevrere fagfelt enn det ville vært hensiktsmessig for de militære personellkategoriene å opparbeide.
Sivilt ansatte i Hæren bringer dessuten i mange tilfeller med seg bred arbeidserfaring og utdanning på høyt nivå fra sivile sektorer og utdanningsmiljøer, noe som i vesentlig grad øker mangfoldet i Hæren."
Kavaleriet er som alle vet moteledende i militær sammenheng. Som kavalerioffiser anser jeg meg derfor som svært kompetent til også å kommentere dette aspektet ved forsiden. Jeg biter meg merke i at 18% av figurene som representerer Forsvaret er ikledd blyantskjørt og høyhælte sko. Unntatt én er dette sivile figurer. Greit nok at sivile ikke skal slåss, men det at det fremstilles som helt normalt at en så stor andel av Forsvaret bruker antrekk som er antitetisk mot den militære verdien å være praktisk, synes jeg er forstyrrende.
Skjørt er ikke i sin alminnelighet uegnet som kamputrustning. Både romere og skotter brukte skjørt og gjorde vel det fordi de fant det hensiktsmessig. Stilig er det óg. Selv om jeg kanskje kom i fare for å utgi meg for å være ekspert på militær mote, så må jeg innrømme at jeg ikke er det. Jeg vil likevel bemerke at det virker som skjørt har blitt mindre populært etter at rifle- og splintgranatteknologi har gjort kryping og åling til mer sentrale fremrykningsmetoder enn i hine historiske dager. Dessuten har jeg inntrykket av at trange skjørt som begrenser muligheten til løping, sparking og det å skritte over bekker har meg bekjent aldri slått an i feltsammenheng.
I lys av min inkompetanse, søkte jeg kunnskap hos professor emerita Agnes Bolsø ved NTNU. Hun forsker på kjønn, makt, organisasjon og kultur (se f.eks. Mühleisen & Bolsø, 2015). Da jeg beskrev andelen blyantskjørt og høyhælte sko på forsiden av Forsvarets verdigrunnlag for henne, fikk hun seg en god latter. Jeg er temmelig sikker på at det ikke var meg hun lo av.
Vi bør bla om, men det er en figur jeg ikke klarer å slippe taket i.
I hvilket scenario er det på sin plass med trangt skjørt og høye hæler, samtidig som det er nødvendig med refleksvest og hjelm? Det gir ingen mening. I hvert fall ikke for meg. Professor Bolsø brukte begrepet «…mannlig (eller lesbisk) fantasi.»
Kan det heller være at Forsvarsbygg har tatt verneeffekter fra byggeplassen til sitt bryst og vevd det inn i identiteten sin. Slik at det som for meg virker tullete bare tilsvarer at en ikke-militær synes det virker tullete at en av oss går med kryssbandolær og sabelgeheng uten sabel i visse sammenhenger?
Men forresten, Forsvarsbygg er jo ikke en del av Forsvaret. Forsvarsbygg er en sideordnet etat og dekkes av Forsvarssektorens verdigrunnlag, ikke Forsvarets verdigrunnlag. Forsvaret er likevel svært mangfoldig. Kanskje dette er en anerkjennelse av tidligere ansatte i Forsvarsbygg, som nå jobber på kontor i Forsvaret, men hegner om sin identitet som anleggsingeniør?
Noen vil kanskje stille spørsmål ved kjønnsfordelingen av figurene, så jeg finner det opportunt å kommentere også dette fenomenet. Med fare for å fremstå som veldig binær og gammelmodig, vurderer jeg ut fra en visuell analyse at det er omtrent lik fordeling mellom kvinner og menn på forsiden. I likhet med fordelingen mellom militære og sivile speiler ikke dette virkeligheten i Forsvaret. Jeg finner dette likevel ikke problematisk. Forsvaret har jo neppe noe mål om at etaten skal bestå av 59% sivile, men den har satt seg fore å jevne ut kjønnsfordelingen.
På denne måten uttrykker kjønnsfordelingen blant figurene et organisatorisk villet målbilde – og det er helt i orden. Ved dette vil noen rynke på nesen. Mye av motstanden mot økt kvinneandel i militæret er grumsete og ikke noe å henge seg på, men noe er faglig tuftet. Utdanningsreformens Stemmen fra London, Harald Høiback, har vist mot ved å målbære dette mildt sagt upopulære perspektivet. Høibacks poeng i denne sammenhengen er at fysisk styrke fortsatt spiller en stor rolle for kampeffektivitet i mange avdelingstyper. Hvis vi kunne gjort som jedimesteren Sifo-Dyas i Star Wars og bestilt en klonehær basert på Marit Bjørgen, så hadde det ikke det vært så stort problem. Men slik teknologi og etikk ligger sannsynligvis fortsatt flere år i fremtiden og er ikke noe vi kan belage oss på her og nå.
Det er kanskje ikke riktig klokt å gå i Clausewitz-battle med forfatteren av bøker á la En kort introduksjon til Carl von Clausewitz. Men hvis Høiback er modig nok til å utfordre Forsvarets kjønnspolicy, så må vel jeg tørre dette vågestykket. Jeg spør meg selv (eller jeg spør jo egentlig Clausewitz-ekspert Høiback), kan det ikke være at en høy kvinneandel kan ha en gunstig effekt på rollen komponenten folket spiller i Clausewitz sin treenighet med 1) folk, 2) hær og 3) myndigheter (jfr. Clausewitz, 2020, s. 72)?
For at folket skal både holde ut krigen og balansere en kreativ hær og klarttenkende myndigheter, virker det som det vil være til fordel at den kvinnelige halvdel av folket er godt representert i hæren, likeså de er det i myndighetene.
Når det gjelder kvinners generelle fysiske styrke sammenlignet med menns generelle fysiske styrke, så stiller jeg meg på Høibacks upopulære lag og støtter hans synspunkt i den grad det angår funksjoner som tynges ned av ammunisjon og batterier. Og de er det faktisk svært mange av, også i et militærvesen i det 21. århundre. Samtidig går vi inn i en tid med sannsynligvis stor vekst i personellvolum. Da kan den progressive Hæren anno 1953 bidra med følgende perspektiv: «Hæren er stor nok til å kunne by på passende arbeid for de forskjelligste mennesker» (s. 20).
Verdigrunnlag?
Tro det eller ei, men vi har allerede gått nøye gjennom 25% av Forsvarets verdigrunnlag i 2025-drakt. Ja, hele dokumentet er på bare fire sider. Dette skiller seg fra de tidligere versjonene, fra 1998, 2011 og 2015, som er vesentlig lengre, selv om heller ikke de er veldig lange.
Det skal sies at 2025-versjonen er i godt selskap med 2015, ved at den faktisk har med våpen i det visuelle uttrykket i det hele tatt. Riktignok ser vi ikke panservernvåpen bli avfyrt og andre militære situasjoner i 2025, slik vi ser i 2015. Militærandelen er også ganske annerledes. I 2015 er kun ett av 83 avbildede mennesker sivilt. Det er kanskje litt for lite igjen. Mon tro om det i 2015 var lagt litt mer omhu i at dette dokumentet skulle tiltale krigerne våre og tas inn i varmen i garnisonene langt der ute i provinsene, norske så vel som afghanske?
2025-versjonen tikker av på parameterne lommefolder og huskeord (RAM), så det griner. Dette er jo veldig bra. Men så kommer det en catch-22: når det blir så kort, går noe vesentlig tapt.
I Forsvarets verdigrunnlag spiller Forsvarets kjerneverdier respekt, ansvar og mot (RAM) en hovedrolle. Det tenkte jeg var den naturligste sak i verden. Det var helt til jeg nylig fikk fatt i et høringsutkast til Forsvarets verdigrunnlag, som var innom Krigsskolen i 2023. Da måtte jeg smake på ordet verdigrunnlag på nytt: Grunnlag for verdier. Altså er det kanskje ikke verdiene som sådan som er hovedretten i et verdigrunnlag, men grunnlaget for dem.
Forsvarets verdigrunnlag 2025 er ikke kjemisk fritt for beskrivelse av grunnlaget for Forsvarets verdier, men det er så forkortet at det for meg til tider blir absurd. Denne setningen på s. 2 er jeg sikker på vil resultere i en del flakkende blikk i leirgata: «Forsvarets verdigrunnlag er forankret i statens verdigrunnlag slik det fremstår i Grunnloven.» Punktum, altså. La meg spørre deg, en tilfeldig visespesialist, oversersjant, orlogskaptein eller førstekonsulent, kan du med dine egne ord beskrive statens verdigrunnlag slik det fremstår i Grunnloven? Ja, det har sikkert noe med demokrati og sånn å gjøre, men det har vi allerede fått inn med morsmelken.
Leser du høringsutkastet, derimot, så vil du finne igjen denne setningen i et av de ni korte kapitlene som forklarer Forsvarets verdigrunnlag. Høringsutkastet gjør det på en slik måte at du slipper å søke deg inn på jusstudiet og studere lovtekster i fem år, men likevel kan få et tilstrekkelig grep på hvilke rammer Forsvarets verdier kan eksistere innenfor.
Dette er en hovedgrunn til at Forsvarets verdigrunnlag 2025 får Ikke bestått av meg: Besvarelsen svarer ikke på spørsmålet i oppgaven – Hva er Forsvarets verdigrunnlag?
Ikke bestått cum infamia
Som sensor kan jeg ha vært litt mild med Kulturhåndboken, blendet av dens perleglans. Jeg påsto at jeg godtok at den tilstrekkelig nok holdt seg i et deskriptivt og ikke normativt spor. Forsvarets verdigrunnlag 2025 er derimot åpenbart normativt så det holder, om utgiveren vil det eller ei.
Det jeg tolker som Høibacks hovedankepunkt mot Kulturhåndboken, er at den fremstår som nok en kistebærer for en militær profesjon som ville fokusere på å seire i krig. Høiback sier at Kulturhåndboken avmilitariserer Forsvaret. Jeg har også tenkt disse tankene, men jeg endte likevel opp med å gi boken toppkarakteren Bestått, fordi den tross alt bare er en lærebok om kultur.
Men jeg omdirigerer gjerne Høibacks fulle kritikk på hans vegne mot Forsvarets verdigrunnlag 2025. Her glipper muligheten til å forkynne til Forsvarets medlemmer at de har en beinhard forpliktelse og et mandat til å tåle og volde grusomme handlinger, innenfor visse høyst nødvendige begrensninger. I stedet kommuniseres det – slik jeg leser det – det motsatte: Det viktigste er å være snill og grei, og så kan du også gjøre noen litt ugreie ting mot noen slemminger, hvis det er helt nødvendig.
Verdigrunnlaget trekker nærmest pusten (det er mulig det er min fantasi som løper løpsk; pust forutsetter jo vanligvis at det fins puls og sjel), når det går til ytterligheten å innrømme at vi i ytterste fall måtte kunne ofre livet. For hverandre, vel og merke, ikke nødvendigvis Statens territorielle eller politiske interesser i seg selv.
Politiet må i ytterste konsekvens drepe en medborger for å redde en annen. Hvis det blir krig, så er ikke omfattende dreping av ufrivillige og stakkarslige russiske vernepliktige ytterste konsekvens. Det er den dimensjonerende konsekvens. Det er det som er kjernen i forretningsidéen. Polisiære oppdrag og holdninger er unntaksaktivitet sett med militærprofesjonsmessige øyne. Selv om det er mer vanlig å stå med politimandat som soldat på Slottsplassen, enn det er å delta i fullskala konvensjonell eller kjernefysisk krig i Finnmark.
På Forsvarets intranett er det en lanseringsartikkel om Forsvarets verdigrunnlag 2025. Der uttales det: «Samtidig må vi formulere dette på en måte slik at det samsvarer med en ny tid og nye utfordringer.» Der ramler jeg av, gitt. Jeg er jo helt enig i at vi er en ny tid. Det er faktisk lenge siden vi har gått inn i en tid som føles så ny som nå, i hvert fall med norske militære øyne. Den nye utfordringen er at vi må sette oss selv i stand til å slåss fanget i et hjørne med ryggen mot Atlanterhavet. Den nye utfordringen er at det er ikke lenger et spørsmål om når det amerikanske kavaleriet kommer til unnsetning, men om de kommer.
Nei, dette blir for tafatt. Hvis ikke Forsvarets sjefssersjanter insisterer på at det legges inn en god del setninger om blod og gørr i Forsvarets verdigrunnlag, så står ikke verden til påske. Det kan jo riktignok hende den uansett ikke gjør det, helt uavhengig av hva som kommer ut av trykkeriene på Akershus, jevnfør den spinnville sikkerhetspolitiske utviklingen i disse dager.
Kjerneverdier
Høringsutkastet som beskriver Forsvarets egentlige verdigrunnlag bruker 6% av plassen sin på å beskrive og plassere kjerneverdiene. Forsvarets verdigrunnlag 2025 anstrenger seg som nevnt ikke stort for å beskrive verdigrunnlaget, men bruker til gjengjeld 63% av teksten sin på beskrivelse av kjerneverdiene respekt, ansvar og mot (RAM). Kanskje Forsvarets verdigrunnlag 2025 hadde vært bedre tjent med å endre tittel og identitet til «Forsvarets kjerneverdier»?
Siden Forsvarets verdigrunnlag 2025 vier så mye plass til kjerneverdiene (dog uten å finne plass til så mye blod og gørr), har jeg også lyst til å skrive litt om det.
I lanseringsartikkelen på intranett kan vi lese at det har vært en grundig prosess for å maltraktere Forsvarets verdigrunnlag. Unnskyld! Rettelse: revidere Forsvarets verdigrunnlag. Det kommenteres også at Forsvarets uttalte kjerneverdier RAM kom helskinnet ut av prosessen og videreføres.
Hvor grundig prosessen knyttet til det som omhandler kjerneverdiene har vært, vet jeg ikke. Her er det viktig for meg å bemerke at jeg faktisk har fått tilsendt informasjon om dette på e-post på Forsvarets intranett. Jeg har dog ikke åpnet eller lest dette materialet før jeg sendte dette manuskripet til Stratagem-redaksjonen, i den hensikt å unngå å legge bånd på pennen min, siden materialet er merket unntatt offentlighet.
Høiback har tidligere gitt oss et innspill på hvilke kjerneverdier han opplever reelt sett preger forsvaret: fleksibilitet, lojalitet, utholdenhet og storsinn. Kulturhåndboken anerkjenner at det er et skille mellom såkalte ideelle og faktiske verdier (s. 20). Det er altså ikke kontroversielt å si at Forsvaret ikke er 100% RAM. Og «Forsvarets kjerneverdier» som doktrinært dokument må jo rimeligvis ha et normativt og ikke deskriptivt fokus.
Jeg vil derfor fortsette denne delen av teksten med å peke på alternative kjerneverdier. Det er mulig alle disse verdiene jeg kommer til å presentere allerede har blitt vurdert i den grundige revisjonsprosessen av Forsvarets verdigrunnlag, men jeg tilbyr i minste fall leserne en variant som ikke er unntatt offentlighet. Jeg må for øvrig nevne og medgi at RAM (uttales «ramm») er et fantastisk akronym, men det kan ikke være bærende i denne sammenhengen.
En passende bro kan være resultatene fra en øvelse vi har gjort med kadettene de siste årene. Før de møter på utdanningen gjennomfører kadettene en digital forstudie. En av oppgavene de løser, er å glemme RAM (siden 2018 kan man søke seg direkte inn til krigsskoleutdanning, men 90% av kadettene har til tross for dette gjennomført førstegangstjeneste eller mer på forhånd). De skal i stedet finne normative kjerneverdier for Forsvaret selv. Det gis bonuspoeng for slagkraftige akronymer. En av kadettene brukte etternavnet sitt som akronym for Forsvarets kjerneverdier. Jeg er sikker på at vedkommende vil nå langt.
Senere, når kullet er samlet på fellesoperativ leirskole på sensommeren, plukker vi opp tråden. Kadettene får diskutert det de har tenkt og som en avrunding lager vi noen fargerike ordskyer. I løpet av arbeidet spør vi ikke bare kadettene om det normative (slik det bær være), men også det deskriptive (slik det er).
Det er spennende å se på ordene kadettene velger. En observasjon er at de i hvert fall ikke er mer indoktrinerte i løpet av førstegangstjenesten, enn at de kan tenke på fenomenet militære kjerneverdier med blanke ark.
Vi skal se på flere mulige kjerneverdier. Men aller først skal vi rette oppmerksomheten mot vidsyn og åpenhet (VÅ). Kjenner du disse kjerneverdiene? Hvis du er i Forsvaret burde du det, for VÅRAM er Forsvarssektorens kjerneverdier. Forsvarssektoren består av Forsvaret, tidligere nevnte Forsvarsbygg (FB), Forsvarets materiellavdeling (FMA) og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Forsvarssektoren ledes av Forsvarsdepartementet.
Forsvarssektorens verdigrunnlag (2021) trykkes i glanset papir. Det er ikke så mange våpen å se, men det er heller ingen blyantskjørt. Jeg observerer dog tuppen av en angrepsrifle og en kolbekappe på samme type våpen. Et trent øye kan oppdage kadetter fra alle tre forsvarsgrener, noe som er svært gledelig.
Forsvarssektorens verdigrunnlag kom først ut i 2012, altså like etter andre utgave av Forsvarets verdigrunnlag i 2011. Det er underlig at tredje utgave av Forsvarets verdigrunnlag i 2015 ikke tar inn VÅ. Samme år (2015) utgis en oppdatert versjon av Forsvarssektorens verdigrunnlag, noe som understreker at VÅRAM ikke er lagt i en skuff og låst ned. Forsvaret fikk kanskje ikke med seg 2015-versjonen, for i det digitale og allment tilgjengelige arkivet på intranett ligger kun 2012- og 2021-versjonen.
Også i 2021, samme år som arbeidet med revidering av Forsvarets verdigrunnlag settes i gang, gis det ut ny versjon (fjerde utgave, for den som holder tellingen) av Forsvarssektorens verdigrunnlag – med VÅRAM. I dette lys er det i det minste litt underlig at Forsvaret velger bort VÅ. Forsvaret som styringsorganisasjon bruker jo i mange andre sammenhenger å være velvillig nok, når det gjelder å implementere dekreter fra det holdet.
En skulle kanskje tro at Forsvaret var bundet til å videreformidle Forsvarssektorens uttalte kjerneverdier, siden Forsvaret er underordnet Forsvarssektoren? Det er vanlig å kunne legge til på lavere nivå, men er det greit å trekke fra? Samtidig må det i denne sammenheng være på sin plass å advare kommandonivåer som har for vane å utstede dekreter som angår mange lag av undernivåer om at de bør begrense magemålet. Det må være noe igjen til de på etasjene under, ellers blir det vanskelig å dyrke frem det ekstreme eierskapet på lavere nivå (jfr. Willinck & Babin, 2017).
La oss se på noen andre kjerneverdikandidater. Kulturhåndboken nevner en rekke verdier som kan kvalifisere. F.eks. lojalitet, ære og plikt på s. 27. Ordene høres gode ut, men det gjør RAM også. En fordel med ord som lojalitet, ære og plikt, er at de kanskje gir litt mer spesifikk gjenklang i en militær organisasjon versus en annen type bedrift (som Baker Hansen eller Maurtua barnehage).
Om lojalitet vil jeg anmerke to forhold. Flere faste lesere har sikkert lagt merke til at jeg har en strategi hvor jeg hyller tjenestegjørende generaler, for å fremme min egen karriere. Dette vil jeg også gjøre her. Jeg synes kavalerigeneral Eirik Kristoffersens drøfting av forskjellen på lydighet (type blind) og lojalitet er meget god (se boken Jegerånden, 2020, s. 202). En liten fun fact kan også passe her. Folkets frigjøringshær (PLA) i Kina har lojalitet som sin fremste kjerneverdi. Det vil si lojalitet – til partiet (Mulvenon, 2009, s. 4). Det er ikke noe for oss.
Jeg har tidligere hørt at det er et dårlig tegn, når militære ledere begynner å sitere seg selv. Det er jo så mange dårlige tegn om dagen, at jeg tenker det blir vel bare for en pølse i slaktetiden å regne, om jeg skulle sitere undertegnede. Kavalerimajor Kibsgaard (2021) nominerer disse militære verdiene: «…integritet, offervilje, omsorg, kampvilje, lojalitet (til samfunnet, den militære organisasjonen og hverandre), lærevillighet, plikttroskap, samhold, selvdisiplin, utholdenhet og ærekjærhet.»
Denne Kibsgaard kaster ikke RAM på båten; han holder fast på dem i tillegg til de foreslåtte. Men det kan hende han tenkte for seg selv at hvorfor kan ikke kjerneverdien ansvar i stedet hete ansvarsglede, som både er et mye friskere og unikt ord, samtidig som det spiller en historisk rolle i formuleringen av vestlig militær ledelsestenkning (jfr. Skagestad, 2012)? Dette blir selvsagt kun spekulasjoner.
Som nevnt kom første versjon av Forsvarets verdigrunnlag i 1998 og Forsvarssektorens verdigrunnlag i 2012. Jeg har ikke lykkes å finne noen helt tilsvarende utgivelse av eldre kaliber i Forsvarets arkiver. Noe har jeg dog funnet. Vi har allerede sitert den progressive Hæren anno 1953 én gang i denne teksten. La oss gjøre det igjen.
Mot, seighet, utholdenhet, disiplin, pliktfølelse, ansvarskjensle, initiativ, fantasi, tilpassingsevne, årvåkenhet, godt humør og modenhet; dette er viljekraft- og selvutviklingsegenskaper Hæren anså som særlig viktige. Altså noen verdier i ordets rette forstand, som Hæren tenkte var særlig sentrale. Kanskje disse kan tilbys en gjenfødsel, en renessanse?
Hva med utaskjærs utenom Kina? Der støter vi ofte på mange gjengangere, som f.eks. hos den britiske hæren: mot, disiplin, respekt for andre, integritet, lojalitet og uselvisk oppofrelse. Britene har laget seg en ekstra kategori, som de lar gå hånd i hånd med kjerneverdi-kategorien, nemlig hærens standarder. Den britiske hærens standarder er 1) lovlig, 2) passende adferd og 3) total profesjonalitet (min understreking).
Försvarsmakten i vårt nærmeste naboland har to kjerneverdier vi kjenner igjen fra ÅVRAM, nemlig åpenhet og ansvar. Deres tredje kjerneverdi vil kanskje overraske en del av leserne. Kan du gjette hva den er? Det er resultat. Wow! Så det å levere varene er opphevet til en kjerneverdi for statens militærvesen rett over riksgrensen? Dette står i kontrast til pekefingeren Høiback retter mot Forsvaret her til lands, som hverken trenger eller velger å forholde seg til at det kan gå konkurs.
Det franske forsvaret gjør som det norske høringsutkastet fra 2023 og rammer inn de væpnede styrkenes verdigrunnlag, med de nasjonale verdiene frihet, likhet og brorskap som utgangspunkt. Den franske hæren tar videre utgangspunkt i dette og utøver ekstremt eierskap gjennom formuleringen av denne buketten av verdier: meritter, alle kan komme opp og frem hvis de viser vilje og besluttsomhet; rettferdighet, i hæren er det plass til de forskjelligste mennesker; brorskap, avdelingssamholdets ånd er forankret i soldatsinnet; altruisme, vi står til tjeneste for andre enn oss selv; overvinne, å overgå sine mentale hindre; krav, troen på at soldaten kan være den beste versjonen av seg selv gjennom disiplin og viljen til å løse oppdrag. Her er det litt mer puls og sjel, vil jeg påstå.
Om ikke annet, så har jeg her tilbudt de som skal lage neste revisjon av Forsvarets verdigrunnlag og Forsvarets kjerneverdier (til 2036, da de tre brigadene står kampklare?) noen idéer til normative militære verdier de kan ta en kikk på.
Det spesielle med militær kultur
Vi beveger oss i samme gate som militære verdier, men et hus bortenfor. Kulturhåndboken lister opp noen kjennetegn som gjør militær kultur spesiell: 1) kommandokjede, 2) delte verdier, 3) «sense of mission», 4) etiske retningslinjer og 5) teamarbeid (s. 45). Høiback gyver løs på dette. Til det vil jeg si: «Gønn på! Fri mitr!» Det var ikke på grunn av dette avsnittet jeg ga Kulturhåndboken Bestått, for å si det sånn.
De fem kjennetegnene er kjennetegn ved militær kultur – eller bør i hvert fall være det – men er selvsagt ikke forbeholdt militære organisasjoner. Høiback lanserer noen alternative kjennetegn, men de er av det deskriptive og irettesettende slaget og er formodentlig ment som konstruktiv kritikk til Forsvaret.
Hva gjør så kulturen til militære organisasjoner forskjellig fra andre organisasjoners? Jeg tilbyr tre kandidater. Den første er litt juks, for den er ikke unik for militæret, men den deles ikke av så veldig mange organisasjonstyper. Militære organisasjoner tilhører kategorien totale institusjoner. Begrepet ble introdusert av Goffman (1961) og tok utgangspunktet i hans forskning på galehus. Det er mange gærninger i Forsvaret, men rent definitorisk er vi ikke et galehus. Vi kvalifiserer likevel til å være en total institusjon, sammen med klostre og fengsler, fordi medlemmene våre i større grad enn de fleste andre organisasjoner/institusjoner jobber og/eller lever adskilt fra resten av samfunnet, i tillegg til at vi forvaltes av administrasjon og kodekser som ikke er helt A4 i samfunnet vårt. Vi kan plassere forskjellige lands militære organisasjoner på et kontinuum av grader av å være totale institusjoner. Der havner ikke Forsvaret i den mest totale enden, men fenomener som at militære høgskolestudenter bor bak piggtråd og væpnet vakthold og spiser sammen tre ganger om dagen kvalifiserer Krigsskolen godt i forhold til OsloMet osv.
Den neste kandidaten jeg vil nominere er fenomenet ubegrenset ansvar. Dette spiller på et begrep fra næringslivet. En bedrift med begrenset ansvar kan slå seg, jevnfør Limited (Ltd.) eller Gesellschaft mit beschränkter Haftung (GmbH). Det gjelder ikke for en militær organisasjon – i hvert fall ikke i krig. Dette ansvaret gjøres ikke bare gjeldende på toppledernivå, men omfatter det individuelle medlem. Det fins andre organisasjoner hvor det fins scenarioer hvor det er en forventning om å ofre livet, men i militær virksomhet så er det i mye større grad et grunnleggende premiss for forretningsmodellen. I Norge kommer dette til uttrykk i Troskapsformaningens (1891) siste ledd: «I farens stund skal han, når det kræves, villig ofre liv og blod for konge og fædreland» (min utheving).
Den siste kandidaten er voldens sentralitet. Vi har vært inne på at ekstrem og omfattende voldsbruk ikke er en ytterlighet for en militær organisasjon, men dimensjonerende. Ja, politi kan komme til å måtte drepe noen i ytterste fall, men politiets kjerneoppgave er ikke å være i stand til å drepe masse folk mest mulig samtidig, samt knekke en stor fiendtlig organisasjons vilje gjennom å skape en overmannende følelse av frykt og håpløshet.
Inn for landing
Jeg har gått ut høyt med sensorautoritet og kommentert at et grunnleggende krav til bestått er at det er sammenheng mellom tekstens lovnad og leveranse. Denne teksten heter Blod & gørr, kulturhåndbok, verdigrunnlag og kjerneverdier. Lesingen åpnet med å erklære at kulturhåndboken var dynket i blod. Noen vil kanskje påstå at jeg har dratt Forsvarets verdigrunnlag temmelig hardt gjennom gørra. Eller kanskje noen vil mene at jeg har definert det til å være gørr? Kjerneverdier påstås å være tilstrekkelig belyst.
Jeg føler meg derfor ferdig og setter meg tilbake for å vente på å få neste eksamensforsøk i disiplinen Forsvarets verdigrunnlag på min pult.
Foto: Marte Brohaug / Forsvaret
Les det nyeste fra debatten om kultur i Forsvaret:
Simon Fjeldavli
Thomas Andersen
