Blauer Max

Noe av det første kong Fredrik av Preussen gjorde da han ble konge i 1740, var å innstifte en ny fortjenesteorden. Siden han nødig snakket tysk, ga han det som skulle være den høyst rangerte dekorasjonen det fengende navnet Pour le Mérite (for dåden).

I 1916 fikk imidlertid dekorasjonen et nytt kallenavn, Blauer Max, etter jagerpiloten Max Immelmann (1890–1916). Han var den første, sammen med kollega Oswald Boelcke (1891–1916), som vant den ettertraktede medaljen for innsats i luftkamp. Etter det fulgte det mange tildelinger til slike flygeress. Det ble nærmest en del av flygeruniformen å ha den blå medaljen i halsgropen, og mange klaget også over «halssmerter» mens de ventet på å få skutt ned nok fiendtlige fly til å gjøre seg fortjent til en. Noen mente at disse dekorasjonene var i overkant lettkjøpte sammenlignet med hva man forlangte av mer jordnære folk, og at det var mer auraen av eventyr og mandighet som sto rundt disse unge luftridderne som gjorde at medaljene satt løst, enn at deres innsats var spesielt viktig for krigsutfallet.

Også vi nordmenn var innledningsvis generøse med luftoperativt personell. På listen over de første militære mottakere av det nyetablerte Krigskorset med sverd, befant for eksempel hele besetningen fra Catalina-flyet «Vingtor» seg. Hele åtte mann fikk landets høyeste utmerkelse for innsatsen knyttet til en eksfiltrasjonsoperasjon på Vestlandet. I marinen var det til sammenligning ikke normalt at hele besetninger fikk Krigskors. Gjennom krigen var det også bare Kompani Linge som fikk flere Krigskors (44) enn Flyvåpenet (30). Til sammenligning stakk ikke Hæren av med flere enn syv. På den svært eksklusive listen over personer med to tildelinger, finner vi to fra Flyvåpenet, ingen fra Hæren. Men så var det bom stopp. Motorkutt.

Etter at Krigskorset ble revitalisert i 2009, glimrer de gamle medaljegrossistene med sitt fravær. Ikke ett av Krigskorsene tildelt for innsats etter andre verdenskrig har gått til noen fra Luftforsvaret. Ikke nok med det. Ingen av de tre dekorasjonene som tildeles av Kongen i statsråd, det vil si; Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen, har til dags dato havnet på et lyseblått skjortebryst. Ingen.

Da VG etter mye møye klarte å kartlegge hvem som har blitt tildelt disse tre høythengende dekorasjonene, kom avisen fram til at på ti år har regjeringen gitt 78 medaljer til soldater for deres innsats i kamp for Norge. Nær halvparten av dem – 32 – har gått til Forsvarets spesialkommando, 14 til Marinejegerkommandoen, 9 til Kystjegerkommandoen og 9 til Telemark bataljon, for å ta de fire på topp. Det er, etter mitt syn, relativt mange. Når norske myndigheter først bestemte seg for å blåse liv i stridsdekorasjonene, har de kommet i en relativt stri strøm. I Norge har vi i snitt gitt ett Krigskors per falne nordmann etter 2001. Til sammenligning har britene kun dekorert fire med sin høyest rangerte dekorasjon, Victoriakorset, for konflikter etter 2001, hvorav to post mortem. De har hatt i overkant av 600 falne i disse krigene.

Nå er noen tildelinger skjermet, det kan også hende at VG ikke fant alle, og det kan være at det har funnet tildelinger sted etter at VG kjørte saken som rokker ved min bastante konklusjon. Men per nå har Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd og Forsvarsdepartementets dekorasjonsråd, så langt jeg vet, funnet null verdige mottakere i Luftforsvaret av de tre regjeringsmedaljene. Det gir en forsvinnende liten prosentandel.

Hva kan dette pussige fenomenet skyldes? Fra å være neddynget av de flotteste dekorasjonene, går de lyseblå nå helt nakne. Det kan selvfølgelig skyldes mange ting. Jeg gir meg nå spekulasjonene i vold, men mistenker at raset på medaljestatistikken kan ha noe med følgene fire årsaker å gjøre:

1. Det Luftforsvarets folk gjør er ikke fortjenestefullt nok. Spesielt er kampflygere skarpt selektert, de er påkostet en svindyr utdanning, de er ofte godt forberedt på oppdraget, og de betjener noe av det dyreste utstyret Forsvaret har. For disse er det derfor vanskelig å utmerke seg på en «særlig fremragende måte». Vi venter så mye av dem, at det nærmest er umulig å sprenge forventningene. Alle er fremragende. Helt annerledes er det, åpenbart, med Forsvarets spesialkommando. Der skal det ikke så mye til for å prestere langt over forventning. Selv etter mange hårete og heroiske hendelser på Balkan, i Afghanistan og over Libya, hvor våre bevingede venner ble lagt positivt merke til av utenlandske kolleger en rekke ganger, skal det altså mer til for de lyseblå enn for øksekasterne på Rena. Av luftvernartillerister og andre pingviner forventes det derimot ganske lite, men de settes heller aldri på større prøvelser.
2. Luftforsvarets folk skriver også få, om noen, innstillinger. Og de som eventuelt forfattes og sendes frem, er for dårlige. Det lukter ikke nok kruttrøyk av dem, bare flybensin. At amerikaneren Brian W. Edwards ble tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren i 2021, til tross for at han befant seg bak spakene på et helikopter da den prisverdige dåden fant sted, skyldes nok, vil jeg tro, at innstillingen ble skrevet av noen med gode kontakter til Marinejegerkommandoen. At man ikke gidder å skrive dekorasjonsinnstillinger i Luftforsvaret, eller ikke setter sine beste folk til det, er heller ikke så rart. Det er ingenting som henger høyere enn vingen uansett. Å ha en masse annet dill på uniformen tar bare oppmerksomheten vekk fra det viktigste. Dette gjelder ikke i samme grad for de andre bransjene i Luftforsvaret, selvfølgelig, men hvem bryr seg om dem? Egentlig.
3. De som fatter beslutningen om tildeling av stridsdekorasjoner, forbinder formodentlig flystøy og lukten av flybensin med sydenturer, tax free og storbyferie. Skikkelig militært arbeid er knyttet til tung oppakning, lange fotturer og skyting med håndvåpen. Det siste er kanskje ikke så viktig, men de to første punktene er ufravikelige krav. Å risikere sitt eget liv for å redde andres, er ikke spesielt fortjenestefullt om man sitter inne i en maskin når man gjør det – om man ikke er amerikaner da.
4. Siden Hæren fikk som fortjent under krigen, altså svært få Krigskors med sverd, har de hatt ganske mye å ta igjen. Mens Luftforsvaret fikk 30, fikk Hæren som nevnt bare 7. Hvis man hadde fortsatt å tildele lyseblå de flotteste medaljene i samme tempo som under krigen, ville det selvfølgelig tatt uforholdsmessig lang tid for Hæren å ta dem igjen.
   

Jeg har, naturlig nok, hatt lite med stridsdekorasjoner å gjøre, både på den ene og andre måten, så dette er som nevnt rene spekulasjoner. Spekulasjoner driver jeg derimot mye med. Jeg vil tippe at svaret på hvorfor Luftforsvaret står med en smultring på tabellen, ligger i en kombinasjon av de fire ovennevnte punkter, med vekt på punkt 2 og 3. Men dette er altså vill gjetning.

Mens vi er i det spekulative hjørnet, vil jeg avslutte med å invitere dere med på et lite tankeeksperiment. Tenk dere den siste Top Gun filmen. Der er det representanter fra den amerikanske marinen som betjener luftfarkostene. Vi nordmenn ville selvfølgelig aldri ha overlatt fartøyer med slike hastigheter til den forsvarsgrenen. Men, om vi strekker fantasien til dens yttergrenser, kan vi tenke oss at oppdraget de trener på og gjennomfører i filmen, ble utført av det norske Luftforsvaret. Hva ville da medaljefangsten ha blitt?

Jeg vil tippe at Bradley «Rooster» Bradshaw ville fått Forsvarets innsatsmedalje, og Pete «Maverick» Mitchell Forsvarets innsatsmedalje med rosett. Det er medaljer Forsvarssjefen selv kan tildele, uten å plage regjeringen. Noe burde de to få for ubehaget. De befant seg jo i perioder under oppdraget også på bakken, og var nærmest som spesialjegere å regne. Det gir gjerne uttelling på medaljestatistikken. Resten av de som deltok i oppdraget, ville ikke fått noe annet enn retten til å skryte av det i messa. Heller ikke det noe å kimse av. Natasha «Phoenix» Trace hadde formodentlig i tillegg fått invitasjon til å delta i kommende års mangfoldskonferanse. Ikke lite det heller. Husk, imidlertid, at dette er ren spekulasjon fra min side. Rosetten til Maverick er jeg slett ikke sikker på at han hadde fått. Vi vil nødig ha inflasjon i slikt.

La oss så i stedet tenke oss at det var gutter fra FSK som hadde fått og gjennomført oppdraget med å slå ut dette utilgjengelige målet i filmen. Hva ville da uttellingen ha blitt av bånd og bling? Bare fantasien, og beholdningen, setter grenser.

Foto: Forvaret