Beslutningsoverlegenhet i (morgen)dagens luftoperasjonssenter

Joint Air Operations Centre ble etablert 1. januar i år, for å sette Luftforsvaret i stand til å utnytte avanserte våpensystemer og lede luftoperasjoner til understøttelse av alle domener. Med det har Luftforsvaret tatt et modig og helt nødvendig steg videre i kommando og kontroll av moderne luftoperasjoner. Samtidig vil et grunnleggende prinsipp i ledelse av luftoperasjoner bestå (som ved all ledelse for øvrig) – det handler om beslutninger.

Jeg fant det det derfor betimelig å børste støv av begrepet beslutningsoverlegenhet – i hvert fall i norsk kontekst. Begrepet er nevnt i Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007, samt i enkelte forsknings- og utviklingssammenhenger, men er ellers lite brukt. Beslutningsoverlegenhet som begrep oppsto mye tidligere enn som så, som følge av informasjonsteknologiens muligheter. Og i nyere tid er det ofte nevnt i samme åndedrag som ledelse av multidomene operasjoner, eller Joint All-Domain Command and Control (JADC2). Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i Luftforsvaret, men den utvikling som her beskrives vil også være gjeldende for krigføring i alle domener.

Ved å ha beslutningsoverlegenhet har Luftforsvaret bedre situasjonsforståelse, en mer effektiv beslutningsprosess og høyere grad av tilpasningsevne hvilket gjør at beslutningene fattes raskere enn motstanderen kan reagere på det.[1] Gjennom en kombinasjon av avansert teknologi, kommunikasjonssystemer og effektive stabsprosesser, kan informasjon bearbeides til kunnskap som det kan fattes beslutninger på. Hvordan kan vi så oversette dette til noe som gir mening og kan benyttes i (morgen)dagens luftoperasjonssenter?

ISR er avgjørende

Først og fremst, og jeg kan ikke få understreket det nok for leseren, handler det om Intelligence, Surveillance and Reconnaissance (ISR). Jeg observerer en tendens hvor fokuset ilegges kontraluft og bekjempelse i operasjonsplanleggingen, hvor ISR i mindre grad tas høyde for. Dette er en svakhet i plan- og beslutningsprosessen, men det spiller ingen rolle hvorfor det er blitt slik så lenge vi gjør noe med det. Formålet med ISR er å hente inn data, analysere informasjon og formidle etterretninger, slik at informerte beslutninger kan tas med riktig risikoaksept, og at luftmakten utnyttes optimalt.

Som luftoperasjonssenter innebærer dette en effektiv ISR-prosess som evner å håndtere norske og allierte ressurser i alle domener. Alle tilgjengelige sensorer benyttes for å skape den situasjonsforståelsen som ligger til grunn. For Luftforsvaret har dette tradisjonelt betydd maritime patruljefly, men alle sensorer kan i prinsippet benyttes til dette formålet. Mest sentralt er F-35, hvis primærrolle ikke er til hinder for at kampflyet kan brukes både til dedikerte ISR-oppdrag og at informasjon fra andre oppdrag nyttiggjøres. Utviklingen innen romdomenet og ubemannede plattformer er en annen, hvor Luftforsvaret har et stort potensial hvis det utnyttes på riktig måte.

Videre må JAOC bygge evne til å nyttiggjøre og håndtere rekken av allierte plattformer som kan bli tilgjengelige, og integrere disse i ISR-prosessen. Dette medfører at vi også bør begynne å tenke multidomene innen ISR, hvor dette inkluderes og inkorporeres som en del av prosessen ved JAOC som resulterer en Integrated Tasking Order (ITO)[2].

Kunstig intelligens for å effektivisere beslutningsprosesser

ISR gjort på denne måten vil resultere i store mengder data og informasjon, mye mer enn vi vil kunne bearbeide – og faktisk ha nytte av. Ved å benytte maskinlæring og kunstig intelligens (KI) for å håndtere denne informasjonen, kan stabsprosesser effektiviseres. Automatiserte prosesser vil kunne gjennomgå all innsamlet informasjon, lære seg å identifisere mønstre og hente ut det som er relevant. I ISR-prosessen faller dette inn under det vi kjenner som Processing, Exploitation and Dissemination (PED). Dette vil bidra til datareduksjon og førstehåndsanalyse på skvadronsnivå, samt supplere og styrke effektiviteten av etterretningsanalyse på taktisk nivå ved å frigjøre kapasitet fra det som nå er tidkrevende, manuelle prosesser. Etterretning som metode er allerede godt etablert, hvor deres forståelse for operasjonsmiljøet, motstanderen og sjefens prioriteringer gjør at disse kan berike denne informasjonen, foreta prediksjoner og formidle dette slik at det kan omsettes til handling. KI har et potensiale i å effektivisere denne prosessen, ved å raskt hente ut og nyttiggjøre relevant informasjon. Slik kan beslutningstaker hurtig omsette informasjon til handling, og med det oppnå beslutningsoverlegenhet.

Her er det på sin plass å beskrive noen risikoer ved en slik tilnærming. KI og maskinlæring blir ikke bedre enn dataene som benyttes for å gjøre dette.[3] Dersom disse dataene er dårlig – eksempelvis som følge av en motstanders mottiltak mot innhenting, kan dette i verste fall få svært ødeleggende følger. Kultur og tillitt til KI er en annen risiko blant beslutningstakere og personellet som skal nyttiggjøre det. Hvis beslutningstaker ikke har tillit til informasjonen, vil den heller ikke kunne brukes til noe. For Luftforsvaret vil en god idé i innføringen av KI derfor være å benytte allerede godt etablerte verktøy for risikohåndtering. Ikke bare vil det redusere risikoen for dårlige data, men også øke tilliten til systemet.

Tilpasningsevne gjennom autonomi

ISR og beslutningsprosessene de understøtter, knyttes sammen gjennom C4IS og utgjør rammeverket i JADC2. På mange måter vil hensikten ved etableringen av JAOC, som representerer en norsk versjon av JADC2, være å oppnå beslutningsoverlegenhet. I dette rammeverket ligger det store muligheter i å utnytte autonomi – både i våpensystemer og beslutningsprosesser. Dette vil være sentralt i å utvikle nødvendig tilpasningsevne for å oppnå raskere (eller omgå) beslutningsløyfen til motstanderen.

Sentralisert ledelse og situasjonstilpasset utøvelse er allerede godt etablerte begreper i Luftforsvaret, og er det naturlige innslagspunktet for dette. Konseptuelt og teknologisk er det ingen hindringer for å innføre autonome systemer og la beslutninger fattes uten at ledelsesnivået nødvendigvis trenger å være direkte involvert. Samtidig må en her ta stilling til prinsipielle spørsmål om hva som skal være sentralisert og i hvor stor grad vi lar autonomi få utspille seg. Dette er viktige spørsmål å diskutere i forkant, og leder over til mitt avsluttende argument: beslutningsoverlegenhet oppnås i stor grad i forkant av de operasjoner som utføres. Dette er ikke revolusjonerende tankegang, men jeg opplever at jo mer vi snakker om moderne teknologi og kommunikasjon i samtid, jo mer rettes fokus mot dynamisk, men sentralisert beslutningstaking. Da vi går mot stadig mer autonome operasjoner, gir det ikke lenger mening om å snakke om beslutninger på taktisk nivå i det noe skjer – men heller i forkant av at beslutningen fattes. Dersom enheten, automatisert eller ikke, kjenner sjefens intensjon, har en tilstrekkelig situasjonsforståelse og kan respondere på motstanderens handlinger uten å være kontrollert eller nødvendigvis kommunisere med nivået over – da oppnår vi den tilpasningen som er nødvendig for beslutningsoverlegenhet.

Veien videre

Avslutningsvis er det på sin plass med noen anbefalinger om veien videre. Først må ISR prioriteres, utvikles og være en integrert del av prosessene. Dette innebærer en multidomene-tilnærming, hvor også allierte og andre forsvarsgreners ressurser utforskes og sees i sammenheng under operasjonsplanleggingen. Videre må vi utvikle en kultur for innovasjon og utvikling. Dette er allerede fremhevet som en del av etableringen av JAOC, og blir åpenbart nødvendig når en skal innføre ny teknologi og med det utfordre tradisjonelle og etablerte tankesett om ledelse av luftoperasjoner. Sist, men ikke minst, begynn allerede nå med å introdusere KI og maskinlæring i øvelser, simulatorer og beslutningsprosesser. Her vil en god tilnærming være lik maskinlæring i seg selv – en må rett og slett prøve seg frem. La algoritmene utforske muligheter og oppdage nye løsninger, som vi omsetter til læring og konkrete effekter.

Foto: Fabian Helmersen/Forsvaret