Neste langtidsplan er visstnok en betydelig satsning på vårt eget forsvar, i alle fall hevdes det. Alle anbefalingene peker i det minste i den retningen. Kanskje det er verdt å sitte litt lengre på gjerdet og vente på bedre tider? Men, hvor ofte har vi ikke trodd eller hørt at nå må våre folkevalgte virkelig ha skjønt tegningen, og endelig valgt å satse litt på forsvaret igjen. Jeg antar ganske lenge, eller rettere sagt, gjennom mange langtidsplaner bakover i tid. Dette minner meg litt om førstegangstjenesten hvor det ene befalet alltid kommuniserte at vi var fremme rundt neste sving eller bakketopp. Det stemte som regel aldri, men heldigvis kom vi frem helt til slutt, og således håper jeg er situasjonen for forsvarssektoren. Mens vi venter spent og håper på det beste, skal jeg trekke frem noen refleksjoner jeg undrer litt over i en tid hvor verden ikke går i riktig retning. For hvor går grensen til folk i forsvarssektoren, når er nok - nok?
En stor strategisk utfordring
Endring skapes gjennom folket. Et velkjent utsagn som jeg har hørt ved flere anledninger, men som jeg ikke kan knytte en spesifikk referanse til, er at vi får den politikken vi fortjener. Utsagnet antyder, slik jeg tolker det, at politiske valg i stor grad påvirkes av hva folk bryr seg om, da politikerne er avhengig av stemmer for å bli gjenvalgt og beholde makta. Mens vi gjerne skulle tro at alle beslutninger utelukkende baserer seg på norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, er virkeligheten ofte mer nyansert og påvirkes ofte av folks dagligliv og nære bekymringer. Denne hypotesen danner grunnlag for en viktig refleksjon i lys av de siste rapportene om forsvaret. Det kan tyde på at engasjementet rundt norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke har vært tilstrekkelig blant folk flest, gitt den bekymringsfulle tilstanden vi har endt opp i. Jeg har ennå til gode å se folkelige demonstrasjoner utenfor Stortinget når LTP ikke samsvarer med fagmilitære råd (FMR), eller prioriterer ressurser til vår sikkerhet. Det er urovekkende å være vitne til hvor lite interesse det synes å være blant folk flest, og ikke minst media, når vår sikkerhet er et felles ansvar. Jeg mente en gang, og mener fortsatt at en av de viktigste strategiske oppgavene forsvarssektoren og resten av Norge står ovenfor i fremtiden, er å iverksette ytterligere tiltak for å engasjere folket, og derigjennom genere effekt hos våre beslutningstagere. Hjelp til selvhjelp.
Denne negative spiralen bør snus før det er for sent, og vi må komme oss ut av hamsterhjulet for dagligdagse og nære bekymringer her til lands. For uten et troverdig forsvar som er statens mest grunnleggende virkemiddel for å sikre fred og stabilitet, har vi i ytterste konsekvens ingen nytte av velferdsgodene, eldreomsorg, helse, skole og trygge veier, da den frihet til å velge er tatt fra oss. Dersom vi ikke alle sammen nå tar ansvar, utsetter vi oss for en stadig mer sårbar situasjon knyttet til vår sikkerhet, og det kan få store konsekvenser den dagen vi blir avkrevd annet enn rapporter. Spørsmålet blir derfor ikke bare hvordan vi kan styrke dialogen og forståelsen mellom våre folkevalgte og folket, men også hvordan vi kan vekke nasjonens vilje, å mobilisere oss til og investere mer i vår sikkerhet og fremtid.
Dialog og bred involvering av folk flest
Regjeringen startet en omfattende dialog med kommuner, fylker og organisasjoner senhøsten 2023. Det ble åpnet opp for både muntlige og skriftlige innspill. Ønsket om bred involvering i arbeidet med ny langtidsplan for forsvarssektoren var, og er fortsatt, helt avgjørende for felles forståelse og forankring. Det store spørsmålet er om våre folkevalgte klarer å tenke objektivt rundt nasjonens beste og ikke la distriktspolitikken bli for vektleggende for hvilke valg som tas. Dette initiativ er uansett viktig fordi vi er gjensidige avhengig av hverandre – både folk og stat – for å kunne forsvare vår sikkerhet, vår frihet og vårt demokrati. Det er derfor positivt å lese at regjeringen foreslår en styrking av tilskuddet til frivillige organisasjoner i statsbudsjettet for 2024, noe som bidrar til økt kunnskap om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. I Norge har vi organisasjoner og stiftelser som strekker seg helt tilbake til 1951 (Folk og Forsvar), samt andre, som for eksempel Gunnar Sønstebys Minnefond, etablert i 2013. Alle tjener et formål: Å øke forsvarsviljen i befolkningen og videreformidle kunnskap til fremtidige generasjoner. Dette arbeidet er viktigere enn vi tror. Regjeringen trakk frem følgende hovedpunkter fra både muntlige og skriftlige innspill:
- Bred anerkjennelse av forsvarskommisjonen (FKOM), totalberedskapskommisjonen (TBK) og forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR).
- Det er stor interesse for å bidra i arbeidet med ny langtidsplan.
- Bred enighet om situasjonen vi står i, men flere påpeker at det har tatt for lang tid for norske myndigheter å erkjenne alvoret.
- Mange er bekymret for tilgangen på personell og relevant kompetanse og beskriver dette som spesielt utfordrende for sektoren i tiden som kommer.
- Økt samarbeid på tvers av sektorer, og mellom det offentlige og private, trekkes frem som en nødvendighet av flere aktører.
- Bred enighet om at det det bringer med seg nye muligheter, nå med Finland, og snart Sverige, med i NATO, spesielt knyttet til infrastruktur.
- Mange er bekymret for konsekvensen av den demografiske utviklingen og påpeker at dette er spesielt utfordrende for forsvarssektoren, som har mange arbeidsplasser på steder med liten befolkning.
Uten tillit forvitrer garderoben
Det er alvor nå, og kanskje står den institusjonelle tilliten på spill. Rapportene fra Forsvarssjefens fagmilitære råd, Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen, og Forsvarsanalysen 2024 kritiserer Norges manglende vilje til å investere i vår sikkerhet på en samstemt og alvorlig måte. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen beskrevet i Fokus 2024 (E-tj), Risiko 2024 (NSM) og Nasjonal Trusselvurdering 2024 (PST) stiller derfor våre folkevalgte ovenfor utfordringen (eller muligheter) når det gjelder å stake ut kursen i den kommende LTP. Jeg kan kun uttale meg for meg selv, men jeg tror ikke ansatte i forsvarssektoren orker en ny sving, bakketopp eller en ny utredning. Vi vil se handling fremfor store ord. En ny langtidsplan som ikke samsvarer med fagmilitære råd og den nåværende sikkerhetssituasjonen vil trolig redusere tilliten ytterligere mellom ansatte i forsvarssektoren og våre folkevalgte. Det bør være bekymringsverdig. Lojaliteten til landet forsvinner ikke, men når tilliten til våre folkevalgte svekkes, er konsekvensen i flere tilfeller at folk slutter. Forsvarsanalysen synes jeg beskriver det godt:
Det første er å ha et forsvar som virker. Det skaper tillit og trygghet i det norske samfunnet og troverdighet hos allierte, og det bidrar til troverdig avskrekking. Et forsvar som virker, former Forsvarets interne kultur, øker mulighetene til å rekruttere og beholde dyktig personell og gir best utgangspunkt for å bygge opp et større forsvar som virker.
Forsvaret bruker ufattelig mange timer på å utarbeide fagmilitære råd på alle nivåer og det oppleves som at effekten ikke står i stil med innsatsen. Er det da verdt det når våre folkevalgte ser bort fra nesten alt sin egen øverste sikkerhets- og forsvarspolitiske rådgiver har kommunisert? Jeg pleier å bruke et enkelt eksempel som mange folk i Forsvaret trolig kan relatere til: Hvis du som soldat leverer inn en mangellapp med feil og mangler på et kjøretøy hver 14. dag i ett helt år, og det aldri skjer noe, hva tror du skjer med motivasjonen og tilliten til den mangellappen? Man blir likegyldig, og likegyldighet er ikke en situasjon vi ønsker, fordi det er en kraftig brobygger til et rundeskjema som fylles ut ved oppsigelse. Derfor er det kanskje på tide at våre folkevalgte viser vilje til å satse på et troverdig forsvar og gjenoppretter den tilliten vi er helt avhengig av. Hvis våre folkevalgte ikke viser tydelig lederskap og vilje i en utfordrende tid, hvordan i all verden kan vi da forvente at folk skal være villige til å ofre liv og lemmer uten evne? Det er uklart hvilke valg våre folkevalgte vil ta, men vi forventer handling og ansvarlighet.
Oppsummering
Oppsummert ser det ut til at det er en økt grad av deltagelse i arbeidet med LTP, og det er et mer omforent bilde av situasjonen knyttet til vår sikkerhet. Verden har endret seg, og det bør vi erkjenne som nasjon og alliert. I tillegg bør det vekke bekymring blant våre folkevalgte hvis ansatte i forsvarssektoren opplever manglende motivasjon og tillit fordi evnen til å løse oppdrag og ta vare på hverandre i fred, krise og krig, ikke er tilstrekkelig. Derfor forventer vi nå politisk handlekraft for å sikre nasjonens trygghet og sikkerhet, og det er avgjørende at våre folkevalgte tar beslutninger med dette i tankene. Jeg forstår den balansen våre folkevalgte må ivareta i et velfungerende samfunn, men vi er langt fra å ha et troverdig (total) forsvar. Tilliten står i aller høyeste grad på spill.
Til slutt er min antagelse at folk flest ikke vil delta i fakkeltog verken hvis LTP ikke samsvarer med FMR, eller hvis våre folkevalgte prioriterer statssikkerhet. Folk flest forstår viktigheten av dette, innerst inne. Derfor er det opp til våre folkevalgte å prioritere dette uten frykt for negative reaksjoner fra velgerne. Ansvaret ligger på statens skuldre, nedfelt i grunnloven. De er ikke valgt for å bli gjenvalgt. Det vi gjør nå, gjør vi for barnebarna.
Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret
