Anmeldelse: The Age of Airpower av Martin van Creveld

I sin artikkel byr Martin van Creveld på en analyse om luftmaktens fremtid. Analysen er bearbeidet arbeid basert på hovedpoengene fra avslutningskapittelet i boken «The Age of Airpower». Her går Martin van Creveld først går gjennom luftmaktens historie før han avslutter boken med sin prediksjon om hva fremtiden kan vente. Det er gjerne det siste kapittelet i boken hans som har gitt boken internasjonal omtale og veien inn på leselistene for en rekke militære skoler, særlig stabsskoler, selv den dag i dag. Boken tilbyr en bred historisk gjennomgang av ulike sentrale utviklingstrinn og kriger. Imidlertid bør ikke krigshistorie bare leses i bredden, men også i dybde og i kontekst. «The Age of Airpower» lykkes bare med det første, og mest kritikkverdig er fraværet av det siste. Dette svekker analysen som følger når boken avslutter med å nettopp predikere fremtiden.

Perspektivet avgjør resultatet

Bokens fremtidsanalyse tar i all hovedsak utgangspunkt i historiske produksjonstall av skrog, som, ikke overraskende, kulminerte ved utgangen av andre verdenskrig. En rekke uavhengige, men gjensidig forsterkende årsaker har medført at antall skrog produsert og utstyrt i så å si alle luftforsvar har vært sakte nedadgående, grovt sett. Martin van Creveld argumenterer for at den historiske nedgangen som følger etter siste verdenskrig indikerer at luftmakten i fremtiden er uten (bemannede) fly. Bruken av produksjonstall som en variabel for å predikere fremtid er noe problematisk når dette nettopp ikke settes i en større sammenheng. I tillegg kunne det vært fordelaktig å skue til hvordan variabler fra andre domener, slik som antallet tunge stridsvogner eller fregatter for å nevne noe, heller ikke er fritatt samme utvikling. Underskudd av sammenlikninger til tross, forfatteren gjør noen spede forsøk på å nyansere, men utviser samtidig lav toleranse for kompleksitet og fravær av perspektivmangfold. Mer presist skjer dette fordi rollen som forfatter er uklar. Martin van Creveld kan virke som, bevisst eller ubevisst, å kombinere rollen som historiker og kommentator. Dette er uheldig. Både den deskriptive gjennomgangen av historien og prediksjonsanalysen har kommentarer av tydelig normativ karakter. Eksempelvis er det gjennomgående i boken at forfatteren mener selvstendige luftforsvar er en uting og at luftmakten i liten grad er egnet til annet enn understøttelse. Dette gir forutsigbare konklusjoner. Det blir ikke nødvendigvis mer presist å spå fremtiden når man begrenser analyseverktøyet til ett perspektiv.

Bokens tittel og innhold kan også gi inntrykk av at luftmakt i sin helhet har nådd sitt høydepunkt, og at solnedgangen er nært forestående. Imidlertid, først mot slutten av boken kommer Creveld med en avgrensning om at det kun er fremtiden til bemannede kampfly som er på hell. Dette er en nødvendig presisering, men dessverre sent plassert i boken. Kanskje kunne en tydelig definisjon av hva luftmakt egentlig er for Creveld hjulpet på dette. I årene etter boken ble publisert har Martin van Creveld fulgt opp med flere artikler og bokbidrag i samme sporet. Faktisk er kapittelet til Creveld i boken «European Air Power: Challenges and Opportunities» redigert av John A. Olsen (2014) en nær blåkopi av avslutningskapittelet fra «The Age of Airpower». Imidlertid fremstår den noe mer gjennomarbeidet, og tilbyr en enda sterkere avgrensning for analysen: I 2014 begrenset Martin van Creveld luftmaktens fremtidige endelikt til kun å gjelde bemannede kampfly òg at dette kun gjelder små og mellomstore luftforsvar. Det kunne fortsatt hjulpet med en avgrensning på når denne fremtiden er forventet å inntreffe. Eksempelvis har krigen i Ukraina økt bestillingene på bemannede kampfly hos små og mellomstore luftforsvar som Nederland og Tyskland.

Utfordringene ved bruk av historien har blitt påpekt av blant annet militærhistorikeren Sir Michael Howard: “[t]he lessons of history are never clear. Clio is like the Delphin oracle: it is only in retrospect, and usually too late, that we can understand what she was trying to say”.[i] En skal derfor være forsiktig og ydmyk når en bruker historien som ekstrapoleringskilde til fremtiden. Siden et historisk tilbakeblikk står sentralt i boken er det naturlig å komme med en påminnelse: Allerede i oktober 1957, altså et snaut tiår etter US Air Force ble opprettet, utga forfatteren Fletcher Knebel, som syv år senere utgir hans magnum opus «Seven Days in May» (som også ble en film), en artikkel med tittelen «The Coming Death of the Flying Air Force». Denne artikkelen forklarer hvordan missiler vil gjøre bemannede kampfly arbeidsløse. Som vi vet, over seksti år senere flyr bemannede kampfly fortsatt - både i USAF, og i små og mellomstore luftforsvar. Samtidig, at prediksjonene til Creveld og Knebel slår til kan naturligvis ikke utelukkes akkurat slik som både kløv og slagskip er ute av inventarlistene i dagens strukturer, men debatten og analysene er mer tjent med økt presisjon. I tillegg er det mer interessant å kanskje snakke om en fremtid som er nærmere.

Hvem bør så lese boken? Boken bør leses av en erfaren student eller luftmaktsinteressert leser. Boken er derfor, slik jeg ser det, først og fremst en påminnelse om kildekritikkens og metodens viktighet.

[i] Howard, M. 1983, The use and misuse of military history, Temple Smith, London, p 195

Artikkelen ble først publisert i Luftled 2022-2, Dette er en lettere redigert versjon.

En kort hilsen til semantikeren fra artikkelforfatteren: -Ja, det er nokså forvirrende og kanskje litt frustrerende at luftmakt på engelsk bruker skrivemåtene airpower og air power. Denne anmeldelsen har vært lojal til at Creveld bruker airpower i sitt verk og Olsen bruker air power i sitt verk. Skillet og bruken har dermed vært bevisst og lojal til kilden.