Kortversjonen av denne bokanmeldelsen er at den omhandler to ting: En god beskrivelse av gjennomføringen av den største militære logistikkoperasjonen i moderne historie; og, utøvelse av lederskap – utøvd på den måten jeg liker det!
Forfatteren bruker et enkelt og lettlest språk som formidler et usminket bilde av hans reise fra avisbud – til amerikansk general i Gulfen. Pagonis understreker selv at han aldri skriver noe uten at han absolutt må. «The more you write […] the less likely it is that your subordinates will ever read anything that you write».
Lt Gen Pagonis f. 1941, tjenestegjorde i 29 år før han pensjonerte seg som tre-stjerners general. Av sivil utdanning har han bachelorgrad i Transportation and Traffic Management og en mastergrad i Business Administration.
I forbindelse med at jeg produserte denne anmeldelsen er det nå tredje gang jeg leser denne boken - sist gang var for over ti år siden. Det var både interessant og overraskende da det i løpet av denne skriveprosessen gikk opp for meg hvilken betydning denne boken har hatt med tanke på å forme meg og mitt lederskap. Mye av det boken kommuniserer har blitt med i underbevisstheten.
Hovedtemaet for boken er logistikken i alle faser av Gulfkrigen 1990-91. Boken kan allikevel leses på flere måter. Den kan være en faktabok, i metode og tall, på hvordan deployere 560.000 mann, 1200 stridsvogner, 7 millioner tonn forsyninger + containere osv. Hvordan etablere mottak og staging? Hvordan etterforsyne styrkene under selve bakkekrigen og, ikke minst, re-deployering.
Boken kan også leses som militærhistorie og –teori. Boken gir en grundig beskrivelse av alle fasene i krigen. Beskrivelsen er gjort på et overordnet nivå og gir en god forståelse av helheten i operasjonen.
Allikevel er det kanskje LEDERSKAPET til Pagonis som beskrives i boken – og som førte til at oppdraget ble løst – som gjør at dette i høyeste grad er en lærebok i praktisk ledelse.
Forfatteren bruker god tid på å forklare hvem han er og hvor han kommer fra. Dette gir leseren et godt bilde av hva som har formet Pagonis som person og hvordan han har utviklet sitt lederskap. Han går helt tilbake til barndommen for å vise hva som har formet han som leder. Allerede som 5-åring jobbet han på farens hotell ulønnet, «Never ask what a job is paid» sa faren. Ved fylte 9 år måtte han ta på seg ekstrajobb som avisbud. Her får forfatteren frem fortløpende eksempler på hva som har vært med på å danne grunnmuren for hans lederskap. Det er i denne boken tydelig at det ikke bare er på skolebenken man lærer.
Videre kommer skolegang og starten på en militær karriere for Pagonis. Skole er ikke det Pagonis innrømmer å ha likt best, og dette bar hans karakterbøker og vitnemål preg av. Det var knapt stå-karakterer. Dette endret seg etter hvert med høyere alder og mer erfaring. Her kommer forfatteren inn på hvordan militær utdanning er annerledes på en måte som gjør at det er mulig å omfavne alle mennesketyper ved å tilby bredde, spillerom, og dedikerte medarbeidere.
Allerede tidlig i karrieren utfordret Pagonis etablerte sannheter. Han beskrives som en som er noe «utradisjonelt» ærlig og rett frem med noen av sine overordnede, og at det fører med seg gode resultater.
Hvordan kan det å ha troen på seg selv og ikke gi opp, gi nye muligheter? Som transport-befal jobbet han hardt for å få operativ tjeneste. Han lykkes og beskriver gleden og motivasjonen dette gir på en god måte. Det å endelig få jobbe med en avdeling som bar skarp ammunisjon til daglig og som hadde et tydelig oppdrag beskrives som fantastisk - utvilsomt viktige erfaringer!
Pagonis beskriver hvordan ledere, med samme utdanning og grad, utøver sitt lederskap forskjellig. Også hvordan mangel på karriereveiledning leder til at toppstillinger fylles av «feil» personell. «We weren‘t grooming logisticians for division commands».
Under sin første deployering til Vietnam får Pagonis og hans transportkompani absolutt smaken på hva operativ tjeneste kan innebære. Ønsket om å bidra der det trengs overskygget behovet for en trygg tjeneste i bakre linjer. Beskrivelsene i boken viser at utradisjonelle løsninger og fleksibilitet kan føre deg langt og lede til så mangt.
Etter Vietnam-deployeringen våkner motivasjonen og karrieren skyter fart for fullt, noe som innebar nye runder på skolebenken etterfulgt av nye beordringer og deployeringer .
Det er stadig gode - og noen ganger overraskende - poenger og eksempler som tas frem i boken. Eksempelvis, så beskrives viktigheten og verdien av byråkrati i et komplisert system som US Army representerer. Byråkratiet legger nemlig rammeverket for at individene skal kunne yte sitt beste for organisasjonens beste. Hvordan erfaring fra jobber på tvers av avdelinger, «våpenskoler», «FLO» og politisk nivå gir han mer og mer kompetanse og helhetsforståelse beskrives også.
Så kommer kapittelet «Putting it all together». Jeg er – som vanlig vil kanskje noen våge seg til å si - fristet til å fortelle alt, men noe må dere finne ut selv. Hvordan foregikk stridsutviklingen fra det startet å bevege seg på politisk nivå? Team skulle bygges, tanker skulle tenkes og lister skulle skrives.
Hva fungerer? Hvordan håndtere endringer og overraskelser? Hvordan sette sammen de riktige kollegaene som fungerer sammen, versus de som er best kvalifisert på papiret?
Etter hvert som presset og omfanget øker, så kommer Pagonis lederstil frem. Tydelig og enkel kommunikasjon er det som gjelder for han.
Eksempelvis, så er hans bruk av 3"x 5" pappkort, som nesten eneste metode for å formidle meldinger, for meg fascinerende. Det som ikke får plass på et slikt kort, er ifølge Pagonis ikke verdt å si. Dette tvang avsenderen til å holde seg til poenget, og samtidig være tydelig og presis. For de som kjenner meg så er jeg ingen stor tilhenger av langdryge ordrer på 10 A4 sider – så dette var som musikk i mine ører.
I løpet av boken er det tydelig at Pagonis enkle og gode lederskap var det som førte til at man evnet å løse kompliserte utfordringer. I den forbindelse føler jeg at jeg må trekke frem et eksempel til. Eksempelet er da kavaleriet fikk oppgradert 948 stk M1A1 stridsvogner fra 105mm til 120mm kanon etter de allerede var deployert. Dette krevde i aller høyeste grad lederskap.
Boken beskriver et utall utfordringer. Løsningene som presenteres er, isolert sett, kanskje hverken revolusjonerende eller banebrytende, men de fungerte. Krigen og logistikken hadde et nesten ufattelig omfang av «moving parts». I denne konteksten kommer det tydelig frem at forfatterens ukompliserte lederstil er med på å gi store resultater. Boken er til tider «overwhelming» med alle tall, mengder og tidsfrister. Allikevel, så er det sluttpoenget til Pagonis – kjernen - som treffer meg i hardest: «during the ground war I didn`t issue a single order. Everyone knew what to do».
Hvordan fikk han det til dette? Les og finn ut.
%20William%20G.%20Pagonis){kind=link}
