Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har skrevet en viktig bok om dagens militærmakt og dens bruk og begrensninger. Dette er en bok som er beregnet på et interessert, allment publikum så vel som et innlegg i debatten om det norske forsvaret.
Bokens første del er viet krigens historie, fra begrensede ‘kabinettkriger’ til Napoleons mobilisering av hele samfunnet til innsats, til dagens situasjon der stat-til-stat kriger er unntaket og militærmakten forblir ett av flere virkemidler. Moderne kriger vinnes ikke definitivt, aktørene er ikke bare stater, krigene deklareres ikke og gråsonen mellom krig og fred er stadig større. Ukraina er unntaket, en ‘gammeldags’ krig som viser at også dette må man ta høyde for.
Disse kapitlene (Del 1 til 3) er svært interessante og faktisk fornøyelige å lese – selv om temaet er krig og leseren kan mye av stoffet fra før – for Diesens skrivestil er elegant og til tider vittig, samt økonomisk. Ting tværes ikke ut, men kommuniseres direkte. Han gir plass til erfaringer og anekdoter fra egen karriere, som er lang og interessant; og ikke minst er refleksjonene har gjør seg, verdifulle. En tematikk som er gjennomgående, er hvor lite politikerne kan om sitt farligste virkemiddel, militærmakten. Mangelen på kunnskap om dette gjør at de gjerne overlater strategien til offiserene – men det er en politisk oppgave å vurdere et lands forsvarsbehov, insisterer Diesen på. Mer om dette under.
Boken krever en leser som vil forstå og lære, og den er logisk strukturert og dekker et stort felt over lang tid. Jeg vil si at den lykkes med dette store lerretet, som også har dypdykk i perioden Norge var i Afghanistan og Diesen var forsvarssjef. Diesen benytter seg ikke av fotnoter og har kun en kort bibliografi på slutten av boken. Dette er helt akseptabelt da dette ikke er en akademisk publikasjon i streng forstand, men jeg vil si at teksten er på et høyt akademisk nivå, men formidlet på forbilledlig måte. Leseren må henge med, for det ikke noe snikk-snakk her. Diesen er en god pedagog i både tale og tekst som ikke undervurderer sitt publikum.
I delen om moderne krigføring er det spesielt viktig å merke seg analysen av det teknologiske – digitalisering og automasjon, samt kostnaden ved nye avanserte våpensystemer. Å ha et moderne forsvar er en funksjon av penger og vilje til å ta innover seg hva nettverksorganisering krever – den gamle grenstrukturen blir mindre og mindre relevant; sensorteknologi gjør at effekter er det man tilstreber, ikke et hierarki i kommandostruktur, og uten raskhet er et forsvar dømt til å tape. Missilteknologien galopperer; og sølvmedaljer i krig er lite verdt. Strategiske overfall vil kunne skje med så liten varslingstid at det vi tradisjonelt har holdt oss med mht forsvarsplanlegging er lite verdt, poengterer han.
Varslingstiden er minimal, hvilket krever tilstedeværelse dersom motstand skal kunne ytes, missilteknologi gjør at alt kan treffes og sensorer gjør at alt kan ses hele tiden. I tillegg er kostnaden for moderne avanserte våpensystemer sterkt økende – som sjefen for Militærkomiteen i NATO, admiral Bauer, nylig påpekte i Oslo, er prisen på artillerigranater firedoblet etter at Ukraina-krigen startet. Alle disse faktorene er meget dårlig nytt for et lite land med dertil lite forsvar. Militær integrasjon med andre er derfor helt nødvendig for å kunne ha råd til et tilstrekkelig antall fregatter, fly, ubåter og stridsvogner. Heldigvis for Norge er svensk og finsk inntreden i NATO en gyllen mulighet for nettopp dette. Diesen understreker at denne sjansen må gripes med begge hender, altså norsk initiativ må til.
Det mest interessante i boken er likevel analysen disse endringene medfører for det norske forsvaret. Diesens synspunkter er ikke ukjente i forsvarsdebatten, men det er særdeles nyttig å få hele analysen og dens premisser presentert samlet. Hovedproblemet ved forsvaret er at det er kronisk underfinansiert fordi politikerne ikke tar ansvar for drift- og vedlikeholdskostnader når nye kapasiteter vedtas. Man vedtar strukturer som ikke får finansiering, noe som leder et kronisk etterslep. Den eneste politikeren som får ros av Diesen er tidligere forsvarsminister Eriksen Søreide som fikk vedtatt at bevilgningene skal følge kostnadsutviklingen i sektoren.
Politikerne kan ikke sitt militære virkemiddel – de ser hen til offiseren for å bli voksenopplært. De kan altfor lite om militærmaktens virkemåte og er uten strategisk skolering, og er derfor ute av stand til å bestemme hva slags forsvar Norge bør ha.
Her presenterer Diesen sin mye debatterte tolkning av forholdet mellom politiker og offiser som ledet til kritikk da han var nyutnevnt forsvarssjef:. det er et forsvar for ethvert budsjett. Med dette mener han at det ikke er offiserene, men politikerne som bestemmer OM landet skal ha et forsvar og i så fall, HVOR STORT det skal være. Offiserens jobb er kun å vurdere om pengene strekker til strukturen som vedtas, hvilken forsvarsevne denne strukturen har og hvilken risiko den derfor representerer. Til dette er å innvende at fagekspertisen er nødvendig å konsultere for å vite f eks hva slags medisinsk beredskap et land bør ha – selv om det er politikerne som vedtar sykehusutbygging. Men det Diesen irriterer seg over, er selvsagt at politikerne unndrar seg ansvaret for å bestemme sikkerhetspolitikkens betydning for Norge og derved forsvarsbehovet. For dette er en politisk oppgave, ikke en faglig en. Å tenke grand strategy, altså hva som er Norges interesser i prioritert rekkefølge, og ressursette dette, er fremmed for politikerne, som vedtar mange strategier som slett ikke er det. Men strategi er å analysere interaksjon med motstandere og fiender, og å vurdere risiko. Men norske politikere prioriterer ut fra helt andre parametre, som gjenvalg, som gjør at forsvarspolitikk kommer langt ned, og distrikspolitikk, som gjør at forsvarsvedtak gjøres av helt feil grunner.
Men når fagfolk spørres, hva da? Fagmilitært råd er den norske innretningen. Her mener Diesen at rådet ikke bør ta innspill fra grenene med fordi disse primært fremmer egne interesser. Han anklager forsvaret for å være konservativt i den betydning at grenene og avdelingene kun tenker på seg selv og ikke ser helheten. Brigaden er primært opptatt av å bevare brigaden. Det finnes selvsagt legitim, reell fagmilitær dissens og uenighet, men det er riktig at insentivstrukturen i Forsvaret er knyttet til grenene – stillinger kun i egen gren, utdannelse i stor grad der og derved identitet der også. Dette er et organisatorisk problem som vi kjenner fra statsvitenskapen; ‘where you stand depends on where you sit’, og det er nesten en normal tanke at grenene skal ha sitt etter tur. Men et moderne forsvar må være fellesoperativt om ikke integrert, med seg selv og med andre lands. Pga særinteressene bør kun FSJ og hans rådgivere lyttes til, skriver Diesen, og da helst FFI som faginstans – som er uten ‘vested interests’. Et spesielt poeng ved forsvar er at de ikke praktiserer sitt ‘fag’ i det daglige, og derfor ikke eksponeres for endring i praksis. Dette fører selvsagt til en slags konservatisme ved at at teori ikke møter praksis annet enn i sjeldne kriger, hvis noen, eller fra andres erfaringer i andres kriger. Endring skjer altså ikke inkrementelt, gjennom prøving og eventuell feiling. Men offisersprofesjonen er sterk og offiserer er både velutdannet og veldig opptatt av læring og øvelser, så vidt jeg kan bedømme.
I boken fremsetter Diesen sin analyse av Finnmark som skaper debatt: Nektelse eller kontroll? Kontroll er utelukket, gitt de geografiske, tidsmessige og økonomiske parametre. Nektelse er mulig. Men kan man tenke en kombinasjon av mye tyngre militær tilstedeværelse enn i dag – gitt at en såkalte basepolitikken ikke lenger har samme berettigelse som før, etter Russlands aggresjon mot Ukraina? Dette er spennende å debattere, og boken vil klart føre til mer debatt om dette helt sentrale for det norske Forsvar. Et missilforsvar som kan understøtte styrker på stedet, altså verken kontroll eller nektelse i ren form?
Diskusjonen av verneplikten i boken er ikke ny, men dessverre like aktuell som før. Diesen påpeker hvor irrasjonelt utnyttet denne er, med trening i det meste av tiden rekrutten tilbringer i Forsvaret, og med et reservistsystem som rett og slett ikke fungerer. Kostnaden er stor ved dette systemet og effekten for Forsvaret svært liten. Selvsagt bør verneplikten virkelig tilpasses Forsvarets behov. Men endringer i den møter motstand som har med følelser og vanetenkning å gjøre. Diesen peker også på at bruk av dårlig trente vernepliktige i en ikke-eksistensiell konflikt med russerne i nord der mange nordmenn faller, er etisk høyst problematisk – noe politikerne ikke vil eller har kommunisert klart. Verneplikten er et fortrinn, en tilgang til de beste i ungdomskullet, så hvorfor blir den ikke organisert bedre slik at man får nytte av den? Denne debatten gikk for noen år siden og har siden stilnet hen, men det er et faktum at det man får ut av kampkraft av all denne opptreningen og rulleringen, er meget lite. Det sløses både med tid og penger, og Hæren ser større ut enn den er fordi man læres opp i avdeling. ‘Jeg synes jo at poengene om verneplikten som fremføres i boken er både riktige og treffende, og også fornøyelige – «er det sunt for ungdommen å avtjene verneplikt?» lyder en overskrift. Svaret på det er jo et rungende ja, men prislappen og nytteverdien for Forsvaret med dagens ordning er jo dårlig nytt. Men det er jo legitimt å mene at det å kjenne Forsvaret gjennom verneplikten da den var mye mer almen enn nå, er et stort gode for landet. Tross alt er patriotisme en dyd også i vår tid, en viktig del av nasjonen i en post-nasjonal tid. Men også vedgå at en så almen verneplikt som før ikke er relevant i dag. Men linken mellom folk og forsvar forblir viktig.
Generalen gir ikke ved dørene, stilen er direkte og utfordrer motstandere av hans argumentasjon til å fremføre sine trekk. Han fremfører sin analyse og presenterer sine konklusjoner. De som måtte se tingene annerledes, kan gjøre det samme. Her er det ingen ‘på den ene siden’, versus ‘den andre’, men argumentasjonsrekker som motstandere må kontre logisk og faktisk for å vinne. Som i en duell; Clausewitz’ definisjon av krigen.
En mulig svakhet er at det generaliseres om meningsmotstanderes motiver og interesser. Det er mange eksempler på at grenvis logikk styrer offiserers konklusjoner i boken, men det betyr ikke at det ikke finnes legitim uenighet og reell debatt hvor begge parter er rasjonelle og logiske. Kanskje er det gode grunner til å ha en brigade? (Og enda bedre, grunner til å ha minst to?). Det er i alle fall en legitim debatt, men man må da ha med de økonomiske parametre i debatten – jernburet som all struktur må overleve innenfor.
Diesen er kapabel til å turnere debatt med svært så oppegående motstandere og vil jo helst ha motstand som er verdt navnet. De finnes. God debatt skal undersøke premisser, definere parametre og vurdere argumenter. Jeg håper mange inspireres til å delta.
Boken er absolutt engasjerende, mange vil muligens føle seg støtt av Diesens direkte stil og resonnementer. So much the better. Dette er en meget velskrevet bok som i alle fall ikke kjeder leseren.
