Anerkjennelse av innsats i tjeneste (uten)for Norge

På forsvarets nettsider kan man lese at “Medaljer er et synlig uttrykk for Forsvarets og samfunnets anerkjennelse av innsats i tjeneste for Norge.” Hvorfor anerkjennes ikke da innsats i Norge?

Jeg har med interesse fulgt debatten knyttet til medaljer og anerkjennelse de siste årene, spesielt innenfor luftforsvaret, hvor jeg til daglig jobber om bord i P-3 Orion.

Som bakgrunn til denne debatten vil jeg blant annet løfte Harald Høibacks “Blauer Max”, samt Kristian Ramberghaugs tilsvar på denne; “Hvor er alle helter hen”. Men i motsetning til disse to vil jeg ikke problematisere forsvarets policy knyttet til de aller høyeste utmerkelsene, men heller medaljekulturen på operasjonelt og taktisk nivå. Med dette innlegget håper jeg på å bidra til å skape en diskusjon om hvordan luftforsvaret, eller forsvaret generelt, kan anerkjenne sine ansatte i større grad, og med det bidra til høyere jobbtilfredshet. I tillegg vil jeg synliggjøre det uheldige utfallet manglende medalje har på å oppnå veteranstatus. For å sette dette i en teoretisk kontekst vil jeg benytte meg av Herzbergs tofaktorteori, og prøve å knytte mine observasjoner opp mot denne.

Hvorfor trenger man anerkjennelse?

Herzbergs tofaktorteori argumenterer for at tilfredsheten vår på jobben avhenger av to typer faktorer: motivasjonsfaktorer og hygienefaktorer. Motivasjonsfaktorene kan oppsummeres til opplevd mening i arbeidet, ansvar, anerkjennelse og mulighet for vekst. Hvis brukt rett bidrar disse faktorene til å øke jobbtilfredsheten og får den enkelte til å ville yte mer. Hygienefaktorer, som mellommenneskelige forhold, lønn, arbeidsforhold og arbeidsplassens policyer er de faktorene som må ivaretas for å forhindre misnøye. Teorien argumenterer for at ledere må ivareta både hygienefaktorene og motivasjonsfaktorene for å få tilfredse og motiverte medarbeidere (Alshmemri, Shahwan-Akl & Phillip Maude, 2017). For de av dere som er mer fan av Maslows behovspyramide, så vil hygienefaktorene tilsvare de grunnleggende behovene, mens du finner motivasjonsfaktorene lenger opp på pyramiden (Pardee, R. L. 1990).

Med dette teoretiske bakteppet er det lett å identifisere medaljer som en motivasjonsfaktor, altså noe som får en til å ville yte ekstra. Denne slutningen kan man eksempelvis trekke etter å ha lest Forsvarets forums artikkel i januar, som sa at “rekordmange tar forsvarets ferdighetsmerker”, og at denne eksplosive økningen kan tillegges forsvarssjefens beslutning om å gjøre ferdighetsmedaljene i sport og skyting mer oppnåelige. Kort fortalt, forsvarssjefen har fått ansatte som er i bedre form og flinkere til å skyte ved bruk av en enkel motivasjonsfaktor, nemlig synlig anerkjennelse.

Skal vi gi medaljer for alt da?

Nei, jeg er i utgangspunktet tilhenger av at man har en nøktern tilnærming til medaljer i forsvaret. Likevel kan den i enkelte miljøer bli for nøktern, og da vil jeg fremme et eksempel fra min egen avdeling.

Hvis du hadde blitt med på den siste juleoppstillingen med 333 skvadronen på Andøya ville du sett mange blå uniformer, og etter min mening ville noen av de vært litt for blå over venstre brystlomme. Jeg har kollegaer som har viet hele sin yrkesaktive karriere til luftoperasjoner i nord, og noen av de sitter igjen med flere medaljer fra Russland, knyttet til sin innsats i nordområdene, enn fra Norge! Eksempelvis ble en håndfull ansatte på 333 skvadronen gitt medalje for ekstraordinær SAR-bistand til en russisk båt i nød i jula 1997. I disse dager er åpenbart ikke de russiske medaljene noe man snakker så høyt om, men det synliggjør noe som etter min mening gjør at forsvarets tilnærming til anerkjennelse og medaljer er en feilslått policy. Som vi husker fra Herzberg begynner vi da å bevege oss fra motivasjonsfaktor til hygienefaktor.

Jeg mener at dette er en feilslått hygienefaktor, siden denne manglende anerkjennelsen i form av medalje får flere negative konsekvenser enn at personellet ikke blir motivert, og da ser vi bort fra det tragikomiske faktum at andre land anerkjenner innsats av norsk forsvarspersonell mer enn det Norge gjør. Mangelen på medalje betyr nemlig også mangel på veteranstatus, og de fordelene en slik status medfører. Mine kolleger som har viet hele karrieren sin til luftoperasjoner for og fra Norge, men som ikke har operert fra utlandet, er derfor ikke veteraner. Dette er forsvarsansatte som har vært med på alt fra skarpe bombedropp i norske fjorder, til kollisjon i luften med sovjetiske jagerfly, og diplomatiske kriser som følge av Norges hevdelse av suverenitet i nordområdene. Den feilslåtte policyen rammer også våre venner i kystvakta, 330 skvadronen, ubåtvåpenet, grensevakta og til dels 332 skvadronen med sitt NATO QRA-bidrag fra Evenes. Felles for alle oss er at vårt primæroppdrag utføres fra Norge, vi øver ikke i Norge, vi er skarpe i Norge. Men hvis du ikke har vært skarp utenlands så mottar du ikke den samme anerkjennelsen for innsatsen din. I enkelte tilfeller holder det heller ikke å ha vært i utlandet, da forsvaret står fritt til å definere hva som er en internasjonal operasjon, noe som blir belyst i denne Aftenposten-saken fra i fjor: Norske soldater vokter NATOs grenser, men anerkjennes ikke som veteraner. Det er urettferdig. Forfatteren bak artikkelen omtaler forsvarets bidrag til NATOs Enhanced Forward Presence i Litauen, men den samme tittelen kunne vært gjeldende for alle operasjoner fra Norge, da Norges grenser også er NATOs grenser.

Kanskje er dette noe av det som gjør at flere ansatte sier at lojaliteten til arbeidsgiver stopper på avdelingsnivå? Jeg vet iallefall at min egen avdeling er flink til å gi hverandre anerkjennelse, eksempelvis gjennom egne vandrepokaler, “pins” for flytimer, og andre ritualer for oppnådde milepæler. En kan spekulere i om dette går på bekostning av lojalitet til arbeidsgiver på høyere nivå.

Det blir bedre?

Hvis vi går tilbake til sakens kjerne, at anerkjennelse gjennom medaljer er vanskelig å få, kan man argumentere for at situasjonen er i bedring. Det ble tross alt innført en “fortjenstmedalje” i de forskjellige grenene i 2017 som kan tildeles “militært eller sivilt personell som har gjort en betydelig innsats, utover det forventede, for eller innenfor den respektive forsvarsgren”. Dette kan påstås å gjelde mange, men i praksis virker det som kravene er ganske høye. Tar vi luftforsvaret som eksempel, er det færre enn 20 personer som har mottatt fortjenstmedalje siden den ble innført i 2017. Skal vi tro denne statistikken, er det i gjennomsnitt kun 3-4 personer som gjør en “betydelig innsats, utover det forventede”, i luftforsvaret hvert år. Hvordan statistikken ser ut for de andre grenene vet jeg ikke, så hvis noen har denne lett tilgjengelig, gjerne kommenter!

Oppsummert vil jeg si at forsvaret trenger å siktejustere policyen knyttet til medaljer og anerkjennelse. Først bør rettighetene og anerkjennelsen knyttet til veteranstatus utvides til å gjelde mer enn bare spesifikke internasjonale operasjoner, da det kan argumenteres for å være en feilslått hygienefaktor slik dette blir administrert i dag.

Når det gjelder motivasjonsfaktorer, vil jeg påstå at forsvaret har et uutnyttet potensiale, og med fordel bør lage en ny medalje for nasjonale operasjoner, som gis eksempelvis etter X antall flytimer, eller X antall døgn på beredskap for Norge. På denne måten vil også vi på “gulvet” få muligheten til å oppnå en medalje, slik forsvarssjefen gjorde med ferdighetsmedaljene, mens man kan videreføre eksklusiviteten til fortjenstmedaljene.