Analyse av strategien i Ukraina

Ukrainas heroiske innsats fortsetter å imponere verden, men utfallet av krigen forblir i tvil. Det er over 2 år siden Russland startet fullskala invasjon av ukrainske territorier og retorikken i vesten har vært skyhøy, men realiteten i form av våpenleveranser har ikke samsvart med de uttalte ambisjonene[i]. Nylige intervjuer fra frontlinjen maler et dystert bilde av de militære realitetene. [ii] Dette stiller spørsmål om hva er egentlig vestens strategi i Ukraina? Og hva betyr det for Norge?

Strategi

På overflaten er strategi tilsynelatende en enkel eksersis; start med de politiske målene, resonnerer deg fram til hva det militære bidraget skal være, hvordan operasjonene skal gjennomføres og hvilke ressurser man trenger. Likevel er strategi i praksis vanskelig. Ambisjonene for måloppnåelse kan være uendelig ambisiøse, men dette må nødvendigvis balanseres med begrensede ressurser, og om verdien av målet står i forhold til ofrene som kreves. Det må søkes en balanse mellom disse punktene - i den situasjonen en befinner seg i - ellers kan man ikke sies å ha en strategi.

Substitutt for seier.

Da General Douglas MacArthur i 1951 ledet FN-koalisjonen mot kommunistiske Nord-Korea, og Kina intervenerte i konflikten og tippet balansen i kommunistenes favør, argumenterte MacArthur for flere ressurser og eskalering, for å oppnå en endelig avgjørelse og slutt på krigen. President Harry S. Truman vurderte at de nødvendige ofrene ikke ville stått i forhold til målet om en militær seier, og avsatte MacArthur. I sin avskjed bemerket og underviste MacArthur sin politiske sjef: «In war, there is no substitute for victory”[iii] Hadde MacArthur rett?

Det er nærliggende å tenke at feltherren bør få mest mulig kontroll over samfunnets ressurser når krigen har startet, i den hensikt å maksimere sannsynligheten for å vinne. Likevel, hevder Clausewitz at det aldri er akseptabelt å anse krigskunsten som politikkens læremester.[iv]  Clausewitz hevder det ikke er akseptabelt at det anvende to eller flere synsvinkler i utarbeidelsen av en krigsplan, først soldatens, så administrasjonens, og deretter politikken, osv., ettersom politikk i sin essens er en ren forvalter og en representant for alle interesser i hele samfunnet.[v]

Dermed, om President Truman hadde frasagt seg bevaringen av sin autoritet over ledelsen av krigen og anerkjenne primatet til militær spesialister og stille tilpasse seg deres krav, ville han selv anerkjent sin egen konkurs som politisk leder og forvalter av interessene i sitt samfunn.

Når offeret ikke står i forhold til hensikten

Undergangen til det tyske keiserriket under keiser Vilhelm II tjener som et tragisk eksempel på farene ved å underlegge krigføring kun militære hensyn. I praksis overtok Generalene Hindenburg og Ludendorff den politiske ledelsen av Tyskland fra 1916. De hadde uten tvil vist seg som dyktige militære ledere og organisatorer på Østfronten, men de var ingen strateger.

Da Kronprins Rupperecht, gruppekommandøren for de nordlige styrkene langs vestfronten, spurte Luddendorf om det operasjonelle målet med den kommende våroffensiven i 1918, svarte han irritert: "Jeg protesterer mot ordet 'operasjoner.' Vi vil slå et hull inn i [deres linje]. For resten får vi se. Vi gjorde det også på denne måten i Russland." De trodde taktiske seire alene ville tvinge frem strategiske resultater, men de feilet å skape en sammenheng mellom mål, midler og metode. De mobiliserte derfor for en «total krig» på sviktende grunnlag: ambisiøse målsetninger med strategiske forutsetninger stadig mer i Tysklands disfavør. Tilliten mellom samfunnet og den politiske kollapset til slutt, da stadigøkende forlangede ofrene åpenbart ikke lenger sto i forhold til hensikten med krigen. 

Ukraina

Kan situasjonen i Ukraina sammenlignes med Koreakrigen og 1. Verdenskrig? Ikke direkte. Ukraina står overfor en annerledes utfordring, men står likevel overfor lignende dilemma: Når er ofrene i konflikten for store i forhold til målet? Det er ingen eksakt vitenskap å avgjøre dette; det vesentlige er å sikre at beslutninger ikke bare tas på militært grunnlag, men at det finnes en klar politisk ledelse som veier de overordnede strategiske forutsetningene for utviklingen på slagmarken samt de menneskelige kostnadene.

President Zelenskys beslutning om å avsette sin forsvarssjef over uenigheter angående økt mobilisering[vi] er innenfor hans fulle rett og ansvar, dersom han anser det som nødvendig etter en vurdering av nasjonens samlede interesse. Selv om Ukraina ikke kommer til å vinne noe avgjørende seier på slagmarken, trenger de ikke nødvendigvis det heller for å overleve som uavhengig nasjon, gitt at andre Europeiske stater fortsatt er interessert i å opprettholde deres eksistens.

Vestens strategi

Zelensky har begrenset strategisk autonomi og er avhengig av materiell støtte fra Vesten for å opprettholde motstanden i denne langvarige konflikten. Til tross for at Europa samlet sett har sterkere økonomier enn Russland, mangler man fortsatt en forsvarsindustri som kan måle seg med Russlands produksjon av krigsmateriell. Derfor er det for øyeblikket kun USA som har kapasiteten til å påvirke den militære balansen betydelig.

Vestens strategi synes å gradvis omfavne muligheten for en forhandlet løsning, selv om det ikke er et offentlig diskusjonsemne. Problemet for vesten, er at selv om Putin tidligere har vært åpen for forhandlinger, har hans strategiske posisjon styrket seg. Fronten de allerede okkuperte områdene er stabilisert, den politiske oppslutningen til Putin er upåklagelig.[vii] Russland har tapt mye materiell på slagmarken, men produksjonshastigheten på mer ammunisjon og nye våpenplattformer er til gjengjeld økt. Putins insentiver til å fortsette konflikten er derved større enn tidligere.

Nå som USA vil ta en mer passiv rolle i støtten til Ukraina pga. innenrikspolitiske forhold og oppdemning for Kina, blir det dermed et politisk spørsmål for Europeiske stater hvor langt skal man gå for å mobilisere industrien og bygge evnen som kan avverge et større militært nederlag for Ukraina. Selv om diplomati suksessfullt intervenerer og unngår totalt nederlag for Ukraina, kommer Russisk militærmakt til å ha seirende returnert til Sentral-Europa.[viii]

Implikasjoner for Norge

Krigen i Ukraina understreker den triste virkeligheten at andre nasjoner ofte ikke er villige til å kjempe like hardt for andre som for seg selv, og at å danne en fungerende militær koalisjon etter en periode med fred ikke er enkelt:

“Lulled by the memory of stability, states tend to seek security in inactivity and to mistake impotence for lack of provocation. ... Coalitions against revolutions have usually come about only at the end of a long series of betrayals and upheavals, for the powers which represent legitimacy and the status quo cannot "know" that their antagonist is not amenable to "reason" until he has demonstrated it. And he will not have demonstrated it until the international system is already overturned.”[ix]

Russland har med krigen i Ukraina de facto veltet den tidligere verdensorden, og de kan skryte av hva ikke noe annet land fortsatt har: full selvforsyning. Så lenge Putin har politisk oppslutning internt i Russland, kan han fortsette så lenge han vil.

Men, det er ingen grunn til at Europa skal leve i frykt og stagnasjon i årene fremover.[x] Norge bør være en pådriver for å raskt styrke en europeisk koalisjon, ikke med den hensikt å sikre universell fred, men å oppnå en akseptabel våpenhvile. Koalisjonens mål må være å balansere russisk konvensjonell militærmakt og unngå illusjoner om at atomvåpen alene er tilstrekkelig for å sikre freden.  Til dette kreves et voldsomt løft, spesielt for industrien. Mange land har tatt steg i riktig retning med investeringer, men vi starter allerede på bakbeina: Russland har allerede en formidabel våpenindustri, og de effektene av Europeisk opprustning vil ta tid.

Norge må prioriteres å bygge opp nasjonal kompetanse for å utføre de anskaffelser som legges opp til i langtidsplanen,[xi] og vi bør prioritere industri- og anskaffelsessamarbeid med andre land som også har en reell egeninteresse i å bygge sin militære evne. Dette inkluderer de andre skandinaviske landene, de baltiske statene, samt Polen og Tyskland. Videre må Norge prioritere å opprettholde gode forbindelser med sjømaktene USA, Storbritannia og Frankrike.

Norges interesser kan ikke sikres gjennom en snever forsvarsstrategi som omhandler anskaffelse av dyre våpenplattformer, uten hensyn til hvordan disse taktiske systemene skal understøttes til operasjoner over tid for av politiske målsetninger. For å møte utfordringene i fremtiden kreves det en omfattende nasjonal strategi som inkluderer nasjonens forsvarsvilje, industri, energi, naturressurser og maritime områder, samt våre felles interesser og evne med allierte til å balansere militærmakten i forhold til Russland.

Foto: USAs forsvarsminister Lloyd Austin og Ukrainas forsvarsminister Rustem Umerov deltar i en bilateral utveksling ved Ramstein Air Base, Tyskland 19. mars 2024/Wikimedia commons